KISINDUSTRIEN

Norsk kisindustri – en oversikt

Bemerk følgende:

- Nederst i denne artikkelen foreligger en ordliste med korte forklaringer på naturfaglige og teknologiske termer som brukes i artikkelen; henvisningene i teksten, (s.d.), refererer til denne listen. Det kan være nyttig å printe ut denne før lesing av artikkelen. Ønsker man mer utfyllende opplysninger, kan en følge lenken til den aktuelle Leksikon-artikkelen.

- Ord i rød skrift markerer at artikkelen til dette ordet ennå ikke skrevet, men at materiale foreligger. Ta gjerne kontakt for nærmere opplysninger.

- Det kan søkes på alle ord og tekststrenger med CTRL+F.

- For kildehenvisningene vises til Litteraturliste.

Til tross for sin store betydning i norsk industrihistorie har kisindustrien vært nokså lite omtalt i litteraturen. Den foreliggende artikkel gir en kortfattet oversikt over industriens historie, samtidig som det stilles noen spørsmål, særlig knyttet til den norske deltakelsen ved etableringen av denne nye grenen av norsk bergverksdrift. Forhåpentlig kan artikkelen inspirere andre historikere til en mer nærgående og sammenfattende analyse. Industriens realøkonomiske betydning, de industripolitiske implikasjoner, mangelen på norske gründere, mye jomfruelig mark og et relativt kort og klart definert forløp skulle være inspirerende nok. 

Kisindustrien omfatter i videste forstand all industri som har kis (s.d.) som råstoff, f.eks. både kobberindustrien og den industri som vanligvis blir omtalt som kisindustrien. Denne industrien utnyttet primært svovelkismalmen som tidligere hadde vært uinteressant for kobberverkene. Denne forståelse av kisindustrien er også i pakt med samtidig språkbruk. ’Exportkis’ var (mer eller mindre kobberholdig) svovelkis som gikk til eksport, ’finkis’ var finknust svovelkiskonsentrat osv.

En skarp grenseoppgang mellom kobberindustrien og kisindustrien Svovelkis og kobberkis var følgemalmer for hverandre. Med få unntak fant man nesten aldri den ene uten den andre. Kobbermalmen hadde således vanligvis store innslag av svovelkis slik at også denne malmen først og fremst inneholdt svovel, deretter jern og så kobber. Tilsvarende var svovelkismalmen sjelden ren, men inneholdt følgemetaller, først og fremst kobber, som var økonomisk utnyttbar alt etter gehalt, tilgang på teknologi og marked. Mange av kisverkene kunne derfor med god grunn også kalles ’kobberverk’.^[1] På denne måten blir historien om svovelkisindustrien og om kobberindustrien sammenvevde delhistorier om hvordan kisressursene er utnyttet i Norge. Det vil derfor være nødvendig, som man vil se, å trekke inn kobberindustrien for å belyse utviklingen i kisindustrien.

I første avsnitt presenteres norsk innsats når det gjaldt kisforedling, dvs. utvinning ved teknikker over oppredningsnivå (se oppredning ) av kisens hovedelementer, svovel, jern og kobber. I annet avsnitt redegjøres for den dominerende gren av industrien som leverte ubearbeidet kis (stykkis), eller kis bearbeidet opp til oppredningsnivå. I tredje avsnitt tas så med en kort oversikt over norsk svovelsyreindustri, samt omtale av norske ekstraksjonsverk (s.d.) selv om disse industrier i denne sammenheng er av noe sekundær art. Rekkefølgen er kronologisk begrunnet. I siste avsnitt presenteres svovelkisindustrien som fristelse - uten at det førte til noen heftig omfavnelse fra det norske bergverksmiljøet eller fra norske investorer.^[2]

KISFOREDLING

De første kjente forsøk i Norge på å utnytte svovelelementet i kismalmen tok sikte på fremstilling av rent svovel. Rørosverket var på forskjellig måte involvert i det som må betegnes som sporadisk forsøksvirksomhet i første halvdel av 1800-tallet. Det første

dokumenterte forsøk fant sted i 1813-14.^[3] Motivet for forsøket og metoden er beskrevet slik (oversatt fra tysk): "For å kunne utnytte alle fordeler ved malmenes egenskaper, gjorde den dyktige marksjeider Aas et forsøk med avsvovling av tvilsmalmen fra Kongens gruve med hjelp av åpne røstegroper, en kanal til å fange opp dampene og en liten kondensator."^[4] Vi vet ikke hvordan det gikk. Også i perioden 1820-1844 ble det gjort forsøk med svovelproduksjon på Røros, denne gang i en utvendig oppvarmet retorter (s.d.). Forsøkene falt nokså dårlig ut og ga en meget beskjeden produksjon.^[5] I 1847 publiserte så bergmester Sinding resultatet av forsøk med kondensering av svovel fra svovelkisrik malm. Han fremhever samtidig betydningen av de inntektsmuligheter som forelå ved salg av svovel.^[6] Forsøkene foregikk ved Leren Chromfabrik i Trondheim og ble støttet økonomisk av Røros kobberverk. Styret fant imidlertid ikke å ville gå inn for prosessen og Sindings svovelprosjekt ble ikke satt ut i livet.^[7] Videre forsøk på produksjon av elementært svovel ble så ikke tatt opp før i perioden 1918-1927 under utviklingen av det som senere ble kjent som "Orkla-prosessen" (s.d.). Ved Orklas store smelteverk i Thamshavn ble det i årene 1931-1963 produsert 2,5 mill tonn elementært svovel.^[8] I tillegg fikk man ut kobberet i malmen i form av skjærstein (s.d.).

Til tross for de kolossale forskjeller i ytre betingelser som prosessutstyr mm, samt det store tidsspennet, er det interessant å merke seg at den prosessuelle kjernevirksomheten forble uendret i foredlingsarbeidet som foregikk på Røros på begynnelsen av 1800-tallet og i Orklakonsernet i 1920-årene: Pyrometallurgisk behandling av kis ga en svovelholdig gass som ble kondensert ut til elementært svovel.

Orkla-prosessen var det eneste industrielt vellykkede innovasjonsprosjekt knyttet til kisforedling i Norge. Andre forsøk viste seg vanskelig å omsette til lønnsom industriell drift. 

Utviklingen av Orkla-prosessen må sees i lys av at Norge var i en spesiell situasjon med høy svovelkisproduksjon og lavt svovelforbruk – kisen var for største delen råstoff til industrielt bruk i utlandet. Her lå muligheter for bedre innenlandsk utnyttelse. Dette inspirerte norske metallurger til forsøksvirksomhet for å utvikle operative metoder til foredling av kisen. Også den norske stat engasjerte seg etter hvert i løsningen av problemet.^[9]

Foruten Orkla-prosessen er de to mest kjente foredlingsforsøk den såkalte Halvorsen-prosessen som tok sikte på å utvinne svovelet og jernet i malmen, mens Rosenqvist-prosessen tok sikte på å utvinne både svovelet, kobberet og jernet. Også i Orkla arbeidet man med konsepter for totalforedling av malmen ettersom prisutviklingen gjorde Orkla-prosessen stadig mindre lønnsom. Den største innsatsen ble gjort med den såkalte ’pyrorprosessen’ hvor man fikk ut elementært svovel, høykvalitetsjern og metallisk kobber. Prosessen var imidlertid meget energikrevende og etter en samlet vurdering, også av markedsforholdene, ble forsøkene innstilt. Det ble også gjort andre forsøk på en totalutnyttelse av kisen uten at dette førte til noe.^[10]

Forsøkene på kisforedling basert på moderne forskning pågikk over en periode på ca 40 år, og ble ikke tatt opp igjen etter at Orkla-prosessen ble nedlagt i 1962. Mannen bak Rosenqvist-prosessen, professor Terkel Rosenqvist, uttrykker det selv slik: "…en kan vel si at kisforedling i Norge ble en parentes omkring den midterste halvdel av det 20. århundre."^[11] 

SVOVELKISINDUSTRIEN

Mulighetene

Vi vet ikke hva marksjeider Aas tenkte å anvende sitt svovel til. Det kan ha vært til fremstilling av svartkrutt (s.d.) som Rørosverket brukte store mengder av i sin gruvevirksomhet. Men den dyktige mann kan også meget vel ha kjent til den stadig økende bruken av svovel til svovelsyreproduksjon (se svovelsyre) i europeisk, særlig engelsk, industri fra slutten av 1700-tallet. Kanskje hadde han hatt kontakt med den engelske mineralog og professor Edward D. Clarke som ved sitt besøk på Røros 1799 ga uttrykk for forundring over at verkets eiere ikke tok vare på de store mengder av "den fineste svovel" som dekket røstehaugene,^[12](se røsting).

Svovelsyre ble på denne tiden bl.a. brukt som råstoff for produksjon av blekemidler til den fremvoksende tekstilindustrien og til kunstig massefremstilling av såpe og glass med basis i den franske Leblanc-teknikken fra 1780-årene. Behovene i det voksende europeiske svovelmarkedet ble dekket ved uttak fra de enorme svovelforekomstene på Sicilia. Forsøk på å utnytte denne monopolsituasjonen i 1830-årene førte til en søkning etter alternativer.^[13] Interessen for kismalmforekomstene i Europa våknet og i årene fram til 1870 ble godt over 90 % av den store britiske svovelsyreproduksjonen dekket gjennom svovelkis. Fra 1840 til ca. 1880 økte den britiske bruken av svovelkis fra omtrent ingenting til 7—800000 tonn i året.^[14]       

Verk og eiere

Den første norske kiseksport fant sted i 1850-årene fra det nedlagte kobberverket på Løkken. Driften var imidlertid noe halvhjertet og svært beskjeden.^[15] Rundt 1860 ble det også eksportert et prøveparti svovelkis fra Lysaker Chemiske Fabriks lille kisgruve i Hardanger.^[16] Samlet svovelkisproduksjon for perioden 1843-1861 er anslått til beskjedne 4500 tonn.^[17]

Den første reelle satsing på kiseksport kan tidfestes til 1861 da den unge og driftige cand.min. Anton Sophus Bachke satt i gang eksportdrift på svovelkis fra gruvene på det delvis nedlagte Ytterøen kobberverk i Trondheimsfjorden. Han hadde året i forveien oppdaget de store svovelkisforekomstene på øya og fikk i 1861 kjøpt disse på vegne av svovelsyrefabrikken på Lysaker som for øvrig nylig var grunnlagt av nevnte Sinding. Foranledningen til satsingen var en reise Bachkes gode venn og medeier i fabrikken på Lysaker, advokat Homan, hadde gjort til England samme år. Her hadde han oppdaget at den kjemiske industrien i Storbritannia var i ferd med å få problemer med tilførsel av svovel til produksjon av svovelsyre. Det ble opprettet et nytt selskap, Det Norske Kiskompagni, med Bachke som driftsbestyrer. Gruvene ble i 1864 solgt til et britisk selskap, og var i et par år Norges største gruvebedrift.^[18] 

I kretsen av nedlagte kobberverk som får ny betydning som kisverk, må fra Sør-Trøndelag tas med Killingdal (1891) og Kjøli (1897), Løkken/Orkla Grube-Aktiebolag

(1904) og The Foldal Copper Sulphur Co. Ltd. (1904) (se Folldal). Fra Vestlandet kan i denne sammenheng nevnes en rekke mindre kisgruver som ble tatt opp der hvor det nedlagte Christiansgave kobberverk lå i ytre Hardanger (Ølve).

Rørosverket kommer i en stilling for seg. Salget av kis fra 1878 må her ses som en del av verkets bestrebelser for å overleve i en tid med fallende kobberpriser. På 1880-tallet ble dette fulgt opp med omfattende moderniseringer av smeltehytta for å bedre lønnsomheten i kobberproduksjon. Røros forble først og fremst et kobberverk, med kis som biprodukt. 

Foruten gamle verk som gjenoppsto, finner vi også mange nydannelser. En rekke svovelkisverk ble anlagt i alle deler av landet, unntatt i det sentrale Østlandsområdet og på Sørlandet hvor de malmgeologiske forholdene ikke lå til rette.^[19] Av større nyskapninger må først og fremst nevnes Vigsnes (Karmøy) og Sulitjelma. I mellomsjiktet finner vi Litlabø/Stordø, Valaheien (Sundhordaland), Røstvangen (N-V for Tynset), Grong og Skorovas (Nord-Trøndelag), Bossmo, Rødfjellet og Plurdalen (Rana), Bjørkåsen (Ballangen, Ofoten) og Grunnfjordverket (Karlsøy, Nord-Troms). I tillegg ble det anlagt flere små, ofte ustabile, verk med kort levetid. Fra ’Røros-regionen’ kan her nevnes Oscar 2. gruve, Fossgruva og Vingelsgruva. Fremveksten av kisindustrien gir i det hele tatt et godt eksempel på hvordan alternativ utnyttelse av et råstoff ikke bare kan gi nytt liv til gammel industri, men også grunnlag for helt ny industri.

Forholdene på eiersiden gjenspeiler den sterke interessen for norske svovelkisressurser blant utenlandske investorer. Ikke overraskende finner vi mye engelsk kapital i den nye industrien. Britiske interesser er registrert ved følgende gruver og verk: Høidals og Aamodts gruver (Orkdal), Ytterøya, Valaheien samt Gravdal og flere av gruvene på området til Christiansgave, Grunnfjordverket, Killingdal og Kjøli (Kjøli senere belgisk) og nye Folldal. Svensk kapital var engasjert i Sulitjelma (svensk), Løkken/Orkla (hovedsakelig svensk), Bossmo, Røstvangen (svensk/norsk), Rødfjellet (kjøpt av Elkem etter konkurs i 1914), mens Bjørkåsen ble overtatt av svenske interesser etter å ha blitt grunnlagt med tysk kapital. Også annen fremmedkapital kom inn i industrien. Dette gjaldt først og fremst Vigsnes (belgisk/fransk), Stordø (belgisk/tysk) og Grong Gruber A/S (fransk/norsk).

Under 1. verdenskrig og senere på 1930-tallet gjorde det seg så gjeldende en viss hjemkjøpsbølge med verkene i Sulitjelma og Folldal som de mest fremtredende. Sulitjelma ble et heleid norsk aksjeselskap i 1937, mens Folldal ble kjøpt opp i 1938 av Folldal Verk A/S, et datterselskap av det nå norskeide Borregaard. Wallenberg-aksjene i Orkla ble hjemkjøpt i 1977. 

Transportproblemet

Med lang transportvei til markedet og en pris pr vektenhet på ca 1:50 i forhold til kobber^[20] i industriens sterke vekstperiode fra 1861 til 1915, var transportkostnadene av stor betydning for industriens konkurransesituasjon. Kisgruver ble derfor helst anlagt på steder der en kunne dra nytte av rimelige og moderne kommunikasjoner.^[21]Uheldig beliggenhet i forhold til kostnadseffektive transportårer var årsak til at flere gruveprosjekter ble utsatt/ikke realisert, likeledes at enkelte mindre verk raskt ble nedlagt, noen allerede i 1860-årene.^[22]

Illustrerende for transportens betydning, er situasjonen på Røros der svovelkis opptrer som eget produkt først etter at Rørosbanen åpnet i 1877.^[23] Ellers ble nye verk ofte anlagt på steder med muligheter for direkte sjøverts transport. Kombinasjonen billig dampbåttransport, isfrie havner og brådype norske farvann var av vesentlig betydning for en så eksportrettet og transportdefinert industrigren som kisindustrien. Lokalt ble transportproblemet løst med store, moderne taubaneanlegg^[24], eller som for Løkken/Orkla med en egen jernbane til sjøen. (Thamshavnbanen åpnet i 1908). Av stor betydning for mange av verkene i "Røros-regionen" var også kislastingsanlegget som ble bygget i Ilsvika av Trondheim kommune under 1. verdenskrig.^[25] Geografien i etableringen av kisindustrien gir i det hele et tidlig, men godt eksempel på hvilken rolle infrastrukturen spiller ved etablering og utvikling av moderne masseindustri, ikke minst for en stedbunden virksomhet som bergverksdriften.

Produkt, marked og konkurranseforhold

Kisen ble opprinnelig levert i to kvaliteter, som stykkis eller nedknust og vasket til finkis. Det var så vanlig med en ytterligere inndeling etter svovelinnholdet. Med den nye flotasjonsteknologien (se flotasjon), som fikk sitt gjennombrudd i mellomkrigstiden, kunne malmen anrikes til konsentrater av dens enkelte verdielementer.^[26] Denne teknologien, og prisutviklingen på svovel, førte til at interessen utover på 1900-tallet mer og mer konsentrerte seg om metallmineralene i malmen, mens det rene svovelkiskonsentratet økonomisk ble å anse som et biprodukt.

Den tradisjonelle rute for viderebehandling/foredling av kismalm/kiskonsentrat (finkis/flotasjonskis) var avrøsting for dannelse av SO₂-gass til svovelsyreproduksjon med påfølgende utvinning av kobber og andre metaller i såkalte "extraktionsverk" av kisavbrannen (s.d.) etter røsting av kisen. Slik behandling foregikk for det meste i Tyskland og bl.a. i Sverige. Også i Norge ble det gjort forsøk med drift av ekstraksjonsverk. I alt ble det etablert tre verk, et i Malvik øst for Trondheim, et utenfor Bergen og et i Fredrikstad, alle nedlagt etter noen få års drift (se nedenfor). Kisavbrann ble etter hvert også et eget eksportprodukt fra norske cellulose- og svovelsyrefabrikker som Borregaard.^[27]

Kisindustrien var i de første tiårene etter 1860 en nesten ren eksportindustri. Med en høy andel nokså kobberrik kis fikk dette den interessante følge at fra halvparten og opp til 80 % av ’norsk’ kobber år om annet ble produsert ved utenlandske ekstraksjonsverk i perioden fra begynnelsen av 1860-årene og fram mot århundreskiftet. Iberegnet dette volumet økte landets totalproduksjon av kobber betraktelig slik at Norge ved slutten av perioden kunne regnes som Europas 4. største kobberprodusent.^[28] En beregning fra 1926 viser videre at kobber utvunnet av eksportert svovelkismalm i de 65 år etter 1861 oversteg den samlede norske hjemlig kobberproduksjon gjennom tre hundre år med ca 30 %.^[29]

Konkurransen var i denne tiden hard fra spansk svovelkis fra Huelva i Syd-Spania som kom til å dominere det europeiske markedet. Den spanske kisens svovelinnhold lå jevnt over oppunder 50 %, eller ca 5 % høyere enn den norske. Kobberinnholdet i den spanske og den norske malmen var omtrent likt, varierende fra 1-4 %,^[30] mens norsk kis hadde den fordel fremfor den spanske at den var praktisk talt arsenfri. Da prisfastsettelsen i det vesentlige baserte seg på kisens innhold av svovel og kobber, ble norsk kis grunnet transportkostnadene først og fremst konkurransedyktig for levering ved Østersjøen og øvrige nord-europeiske havner.^[31] Som en følge av økende internasjonal konkurranse og prisnedgang, ble marginene etter hvert for små for en rekke mindre verk som måtte legge ned.

Hjemmemarkedet fikk voksende betydning da celluloseindustrien i tiden like etter århundreskiftet 1900 begynte å bruke svovelkis til fremstilling av sulfittlut til blekeprosessen.^[32] Etter hvert ble det anlagt svovelsyrefabrikker (se nedenfor) som tok betydelige mengder kis.^[33]

På markedssiden kan en ellers merke seg at når kis var konkurransedyktig overfor elementært gruvesvovel som hele tiden fantes på markedet til lang lavere produksjonspriser, skyldtes det ikke minst kisens innhold av kobber og andre metaller, også edelmetaller, som bidro til inndekning av produksjonsomkostningene. Forsøk på å utvinne jernet i kisen viste seg, som nevnt, vanskelig og fikk ingen betydning i Norge. Ellers betydde fraktomkostningene mye for konkurransesituasjonen også på dette området, da mye av det elementære svovel etter hvert kom fra oversjøiske leverandører. Selv om dette i utgangspunktet var en fordel for Norge, kom tilgangen på store mengder billig elementær svovel, spesielt fra Sicilia, til å skape problemer for norske kisleverandører utover på 1900-tallet. En vesentlig årsak til at kundene foretrakk elementært svovel, var at SO₂ til cellulose- og svovelsyreindustrien kunne fremstilles ved forbrenning av elementært svovel i enkle og billige anlegg, mens fremstilling via svovelkis (røsting mm) krevde stordrift og omfattende renseanlegg.^[34]

Selv om det innenlandske svovelforbruket vokste i Norge, var den kjemiske industrien på langt nær i stand til å ta unna det man ikke fikk eksportert.^[35] Når så prisene på svovel/svovelkis gikk ned i tiden etter 2. verdenskrig og de gamle markedene rundt Østersjøen fikk mindre betydning bl.a. som følge av jernteppet^[36], var tiden inne til å tenke nytt. Kunne det norske hjemmemarkedet utvides?

Her kan passende tas inn noen fremtidsvisjoner for totalforedling av norsk kis basert på de markedsmessige forhold og de tekniske muligheter som forelå rundt 1970^[37]:

- Røsting av svovelkiskonsentrater for produksjon av svovelsyre skulle begrenses til Borregaards anlegg etter uttak av kis fra bedriftens kisfelter i Folldal og på Hjerkinn.

- Alternativ anvendelse ved innenlandsk foredling med sikte på produksjon og eksport av:

            - Elementært svovel i granulert form

- Høyverdig jernmalm [fra kisavbrann/purpurmalm (s.d.)] i form av pellets, renset for svovel, kobber, sink, bly og arsen. (Økt bruk av kis var avhengig av at også kisenes jerninnhold ble utnyttet).

- Sementkobber (s.d.) fra kisens innhold av restkobber.^[38]

Fraktmessig ble Nord-Trøndelagsområdet utpekt som velegnet for et sentralt foredlingsanlegg da landets største svovel­kisreserver ligger her (Grong/Jomafeltet). For videreforedling av jernmalmen [i form av jernoksid (Fe₂O₃)] var Rana-distriktet aktu­elt, bl.a. fordi en her ville ha lett (sjøverts) tilgang på reduksjonsmidler i form av kull, koks eller gass.

Det er ellers interessant å merke seg at man nå (1970) snakker om svovelkiskonsentrat som "…et besværlig avfall."^[39] Utfasingen av svovelet og innfasingen av kismalmens metallverdier som det økonomisk mest interessante er i gang.^[40]

Noen trekk ved utviklingen på 1900-tallet

Utover på 1900-tallet gjenkjennes enkelte typiske trekk knyttet til moderne industriutvikling:

- Organisert opptreden og kartellvirksomhet. Her kan nevnes Svovelkisforeningen, Kisforeningen av 1916 og "Norske svovelkisprodusenters forening" dannet i 1939. De førstnevnte var en type kartellorganisasjoner som ble vanlig under 1. verdenskrig som myndighetenes forlengede arm ved gjennomføringen av følsomme produksjons- og leveringsavtaler med de krigførende parter.

Foreningen av 1939 ble dannet for å ta vare på gruvenes fellesinteresser i den nye situasjon som oppsto etter krigsutbruddet.

- Et selskap (Orkla Grube-Aktiebolag) vokser til et internasjonalt industrikonsern på grunnlag av forskningsbasert utnyttelse av tilgjengelige naturressurser.

- Industrien fremmer internasjonaliseringen av norsk næringsliv ved at mye utenlandsk kapital kommer inn, mens det meste av produktene blir sendt ut (for det meste som halvfabrikata).

- Ny teknologi, in casu flotasjon (s.d.), gir økte muligheter for diversifisering av produktspekteret og etablering av nye handelskanaler.

- Det offentlige engasjerer seg i økende grad, det være seg som tilrettelegger, samarbeidspartner, økonomisk bidragsyter eller som tilsynsmyndighet i forhold til konsesjoner og miljøvern. Her kan man først minne om Trondheim kommunes kaianlegg under 1. verdenskrig. Under krigen inngikk videre regjeringen, som nevnt, et samarbeid med Kisforeningen av 1916 som påtok seg, som en ad hoc-organisasjon, å stå som garantist, sammen med regjeringen, for gjennomføringen av "Kobberavtalen" (s.d.) av 1916 med England.^[41] I de vanskelige årene like etter 2. verdenskrig engasjerte staten seg på flere måter, fra direkte støttetiltak til forskjellige slags samarbeid med bransjen selv. Blant de verk som mottok støtte var Sulitjelma.^[42] Av samarbeidstiltak kan nevnes at Forsynings- og utenriksdepartementet gikk sammen med "Norske svovelkisprodusenters forening" om markedsføringen av norsk svovelkis i utlandet, mens Handelsdepartementet etablerte en ordning, sammen med fem kobberprodusenter, med leieraffinering av kobber i utlandet for reeksport av ferdig kobber til Norge.^[43] Videre samarbeidet Statens Kisforedling med Elektrokemisk (Elkem) om Rosenqvistprosessen på 1950-tallet. Til slutt kan nevnes det såkalte Kobberfondet^[44] som ble etablert i 1977 som en del av motkonjunkturpolitikken.

Industriens vekst og fall

Industristatistikken^[45] fører opp svovelkis første gang i 1861 med 2700 tonn. Deretter øker produksjonen raskt til 66620 tonn i 1870, et produksjonsvolum som lå temmelig nær gjennomsnittet for årene fram til århundreskiftet. Vi ser altså her en tofaset utvikling med en kraftig vekst i gjennombruddsfasen avløst av en lengre stagnasjonsperiode. Ved århundreskiftet passerte produksjonen 100.000 tonn^[46] og optimismen er på vei tilbake i norsk bergverksindustri.^[47] Industriens toppår var 1936-1939 med årsproduksjoner på over 1 million tonn. Siste notering i industristatistikken er fra 1994 og lyder på 809 tonn etter en nokså bratt nedtur fra 428.000 tonn i 1984.^[48] Se også neste kapittel.

Grunnen til nedgang og avvikling er først og fremst av markedsmessig art, men også teknologisk endring innen industrien selv kom her til å spille en rolle. Utviklingen av flotasjonsteknologien gjorde det teknisk mulig å dreie produksjonen vekk fra det etter hvert uønskede element, svovelkis, til et ønsket, metallkonsentrat. Når svovelkisen etter hvert ble uønsket skyldtes det rikelige tilgang på elementært svovel fra andre og rimeligere kilder, særlig naturgass og olje. De siste norske kisgru­vene ble nedlagt, mens gruver som f.eks. førte kobberholdig kis, tok ut kobberkisen ved selektiv flotasjon (s.d.) og, under skarp observasjon fra forurensningsmyndighetene, deponerte svovelkisen på bunnen av nærliggende innsjøer.^[49] Med det var en over 150 år lang historie om industriell utnyttelse av våre svovelkisressurser over. Svovelkisen var igjen blitt et problem, en ring var sluttet og en kan med en viss rett si at kisindustrien i det lange perspektiv ble en epiosde i norsk bergverkshistorie.

Noen produksjonsdata^[50]

I. TOTALPRODUKSJON PERIODEN 1861-1994: 53,5 millioner tonn.

II. TOTALPRODUKSJON PR. TIÅR (tusen tonn).

(1843-1861:      4,5^[51])

1861-1869:   394

1870-1879:   565

1880-1889:   626

1890-1899:   682

1900-1909: 1734

1910-1919: 3794

1920-1929: 5092

1930-1939: 8672^[52]

1940-1949: 7063

1950-1959: 7776

1960-1969: 7299

1970-1979: 5454

1980-1989: 3740

1990-1994:   945

III. FASEFORDELING (gjennomsnitt pr år (tusen tonn) i perioden).

Etableringsfase   1861-1872:  54^[53]

Stagnasjonsfase 1873-1896:  56^[54]

Ekspansjonsfase 1897-1915: 239^[55]

Overgangsfase    1916-1924: 334^[56]

Stabilitetsfase      1925-1974: 758^[57]

Avviklingsfase      1975-1994: 318^[58]

Norsk svovelsyreproduksjon og norske ekstraksjonsverk

Den første kjente produksjon av svovelsyre i Norge fant sted i 1843 ved nevnte Leren Chromfabrik, Trondheim, med svovelkis fra Ytterøen gruve. Svovelsyren gikk til fabrikkens egen produksjon av beinmel som gjødningsstoff^[59]. I 1859 ble svovelsyreproduksjon etter den såkalte blykammermetoden (s.d.) satt i gang ved Lysaker Chemiske Fabrik A/S. Produksjonen fortsatte der helt til 1970. På 1900-tallet ble det så anlagt svovelsyrefabrikker med bruk av den nyere kontaktmetoden (s.d.) i Hurum (1917), ved Borregaard (1954) og i Odda.^[60] De norske fabrikkene ble etter hvert betydelige avtakere av den norske kisproduksjonen.

Av de tre norske ekstraksjonsverkene som ble anlagt, var kanskje det i Fredrikstad det betydeligste. Det ble grunnlagt i 1915 av Orkla og Sulitjelma (3/4 eid av Sulitjelma) under navnet A/S Det Norske Extraktionsverk og stod ferdig i 1918. Verket tok sitt råstoff fra disse gruvene, men ble anlagt i Fredrikstad i tilknytning til celluloseindustrien og dens behov for svovelsyre. ^[61] Denne integrasjon fremover var imidlertid ingen kommersiell suksess. Verket ble nedlagt etter få år pga prisfallet etter krigen. Det kan også ha hatt betydning for nedleggelsen at verket ikke hadde en størrelse som gjorde det konkurransedyktig i forhold til store utenlandske verk som Duisburger Kupferhütte i Tyskland. ^[62]

Også virksomheten ved de to andre verkene ble kortvarig. Det eldste var Hommelvikens ekstraksjonsverk for kobber og nikkel i Malvik kommune øst for Trondheim. Virksomheten her synes bare å ha pågått noen år på 1890-tallet, bl.a. med malm fra Hosanger ved Bergen. Det andre verket lå ved Knarrvik ved Bergen og ble drevet i regi av A/S Den norske Superfosfatfabrik. Anlegget kom i gang i 1919 og var trolig i drift bare noen få år.

KISINDUSTRIEN SOM FRISTELSE

Kisindustrien var en dominerende aktør i norsk gruveindustri og industri generelt gjennom mer enn 100 år. Allerede i 1880-årene var den blitt den kvantitativt viktigste gren av norsk gruvedrift^[63] og i 1913 utgjorde produksjonsverdien av eksportkis 45 % av den samlede verdi av norsk gruveprodukter.^[64] Kisindustrien revitaliserte norsk sulfidmalmindustri og var samtidig distriktsutbyggende i moderne forstand ved at den skapte industriarbeidsplasser på en rekke nye steder, som på denne måten ble trukket inn i utviklingen av det moderne industri-Norge. Dette gjaldt ikke minst for Sør-Vestlandet og de nordlige landsdeler. I tillegg kom den store utbyggingen i kobberindustriens gamle kjerneområde i "det Trondhjemske".

Den brede og tunge utviklingen av kisindustrien skyldtes primært en svært gunstig ressurssituasjon. Svovelkis er Norges mest utbredte sulfidmineralforekomst, men hadde ingen anvendelse. Kisen ble av kobberindustrien ansett for verdiløs, til dels et problem og det forelå dermed i virkeligheten et råstoff som nokså enkelt lot seg utvinne ved en komplementær utnyttelse av kismalmen. Vi har også sett at malmen inneholdt metaller som lot seg utvinne ved egne ekstraksjonsverk. Det inntraff altså en situasjon hvor en verdiløs og helt ledig norsk naturressurs  fikk verdi på grunn av den teknologiske og industrielle utviklingen i Europa.

For også kommersielt var utgangspunktet svært gunstig. Det voksende europeiske svovelmarkedet etterspurte svovelkis som et alternativ til rent svovel fra sydeuropeiske gruver. Det synes altså riktig å si at det fra midt på 1800-tallet forelå et betydelig markedssug etter svovelkis og at veksten i vår kisindustri skyldtes en etterspørselsledet utnyttelse av våre naturressurser. Her kan også tilføyes at vi for første gang opptrer som råvareleverandør i en moderne industriøkonomi med internasjonal arbeidsdeling. 

En annen pullfaktor var markedsnærheten til det aller største markedet, England. Transportkostnadene vil alltid være kritiske for et tungt, voluminøst og billig masseprodukt som svovelkis.

På push-siden må en ta i betraktning den krise som tradisjonell norsk bergverksdrift begynte å merke rundt 1860 grunnet fallende priser. Denne tendens forsterket seg, med enkelte blaff oppover, fram mot århundreskiftet.^[65] For jernverkene ble situasjonen helt katastrofal med nærmest full nedleggelse av alle verk i 1860- og -70-årene. Også i kobberindustrien kom nedleggelsene. Prisfallet satte verkene, som arbeidet med marginale gehalter, under press og de gamle kobberverkene Folldal og Selbu/Meråker ble nedlagt i hhv 1878 og 1895, mens Løkken ble nedlagt av samme grunn i 1844. Bare Røros reddet seg ved å investere i en enklere og moderne prosessrute med kontinuerlig skjærsteinsmelting i waterjacket-ovner (s.d.) med påfølgende kobberbessemering (s.d.), alt konsentrert i ei stor smeltehytte på selve Røros.^[66]Samtidig satset man på eksport av svovelkis som også dette verket hadde store mengder av. Disse tiltakene bidro til en konsolidering av verket slik at det rundt århundreskiftet omtrent gikk i balanse.^[67]

Teknologisk kan en merke seg at kisproduksjon var langt mer "primitiv" enn kobberproduksjon. Fremstilling av kobber foregikk tradisjonelt ved vertikalt fullintegrerte verk hvor verkets kobbermalm gjennomgikk en lang og tidkrevende foredlingsprosess, den såkalt femtrinnsprosessen (s.d.), før handelsproduktet garkobber (s.d.) forelå. Dette i kontrast til kisutvinningen hvor svovelkisen i mange tilfelle bare kunne brytes og sendes av gårde ubearbeidet som stykkmalm, evt gis enkel oppredning med sjeiding, knusing og vasking. Overgangen til kisproduksjon betydde altså en overgang fra ferdigvare- til råvareproduksjon og en langt enklere drift hvor brytings- og oppredningsfunksjonen ble helt dominerende. En slik ikke-innovativ produksjon betydde begrensede investeringer i nytt og ukjent produksjonsutstyr og relativt få utfordringer for den kompetansen som fantes i miljøet.

Det manglet heller ikke impulser og informasjon om de muligheter som lå i de store masser svovelkis som ved kobberverkene bare ble frasjeidet som verdiløs. Allerede fra begynnelsen av 1840-tallet hadde nevnte Sinding propagandert i bergverksmiljøet for å ta disse ressursene i bruk. Etter en inspeksjonsreise som nyutnevnt bergmester i 1841, skriver han bl.a. at utnyttelse av denne ressursen ville kunne stille verkene "… paa en langt sikrere Fod end den sparsomme og spredte Kobbergehalt nogensinde har kunnet give de fleste af dem."^[68] Bl.a. påviste han betydelige forekomster av svovelkis ved det delvis nedlagt Ytterøya kobberverk hvor man på denne tiden allerede brøt svovelkis til industrielle formål ved Leren Chromfabrik. Allikevel ble produksjon for eksport, som nevnt, først tatt opp her nærmere 20 år senere. En viss demonstrasjonseffekt burde det jo også ligge i, den riktignok beskjedne, eksporten av kis fra konsortiet "Løkkens Kob­ber- og Kisværks Interessentskab" fra 1851.^[69]

Med bakgrunn i det som er skissert ovenfor finner vi påfallende liten interesse blant norske investorer og i det norske bergverksmiljøet for den nye, lovende gren av gruveindustrien.

Av de 17 mer betydelige sulfidmalmverk som ble igangsatt i industriens store anleggs- og vekstperiode fra 1861 til 1915 er det bare registrert to rene "norske" verk, Undal (Rennebu, Sør-Trøndelag) og Skorovass (Grong, Nord-Trøndelag).^[70] Selv om man til dette kan legge enkelte mindre gruver som ikke er undersøkt på eiersiden, kan man konkludere med at det vesentlig var utenlandsk initiativ og kapital som stod bak etableringen av norsk kisindustri.^[71]

Dette blir ikke mindre påfallende når man tar i betraktning den nokså parallelle situasjon som oppstod på skogproduktsektoren. Her førte konjunkturelle forhold under den store depresjon i årene 1875-1895 samt ressurskrise (små dimensjoner i uthugde skoger) til bred interesse blant norske investorer, sagbrukseiere og lokale skogeiere for de nye skogproduktene tremasse og cellulose. På bergverkssektoren finner en altså ikke en tilsvarende krisedrevet bølge av satsing på ny virksomhet. Her ble den nye industrien i stedet en døråpner for utenlandsk investorer i utnyttelsen av norske naturressurser. Hvor var f.eks. trondheimsinvestorene som i mange hundre år hadde høstet store gevinster av bergressursene i Midt-Norge?

Også andre spørsmål melder seg for denne forfatter: Er tilfellet norsk kisindustri bare et godt eksempel på at mindre og/eller kapitalsvake, men ressursrike land drives inn i en råvareøkonomi under en økonomisk og politisk liberal verdensorden, lik den som hersket i 2. halvdel av 1800-tallet?^[72] Og, kan kisindustrien da forstås som det første tegn på en utvikling mot en norsk råvareøkonomi på industrifeltet, var kisindustrien generelt ’typisk norsk’ - og Orkla-prosessen unntaket som bekrefter regelen fordi Orkla hovedsakelig hadde svensk kapitalbase? Eller er det nyanser i bildet vedrørende norsk deltakelse som mitt sekundærmateriale ikke har fanget opp?

Vil nærstudier av bedriftsregnskaper kaste lys over i hvilken grad samdriften kis/metall var et symbiotisk forhold fordi de to elementenes ulike konjunkturforløp styrket bedriftenes evne til å overleve?^[73] Og var svovelkisen årsaken til at vi hadde smelting på kobber her i landet helt fram til hytta ved Sulitjelma-verket ble nedlagt i 1987?

I en videre samfunnsmessig kontekst kunne det vært interessant å undersøke hvilken rolle den nye industrien spilte for beslutninger om utviklingen av vår infrastruktur, spesielt Nordlandsbanens fremdrift og trasévalg. I et organisasjonshistorisk perspektiv kunne det være av interesse å se nærmere på hvorfor og hvordan bransjen organiserte seg både på arbeidstaker- og bedriftssiden, og videre hvilken innflytelse disse organisasjonene hadde.

For å svare på disse spørsmål kreves inngående undersøkelser i primærmateriale, og en bredere anlagt undersøkelse av norsk industrihistorie på dette feltet enn denne forfatter har hatt mulighet til å foreta. Kanskje noen andre vil prøve?

ORDLISTE