Bergmester

Bergmester (ty. Bergmeister)

1) embetsmann med ansvar for forvalt­ning av bergrettigheter, tilsyn med bergverksdrift og andre forhold gitt i bergverkslovgivningen; 2) høyere funksjonær ved et bergverk med lederfunksjon for gruvedrift og oppredning, eller ’uten portefølje’, dvs. bare med titulær bruk bergmestertittelen.

’Bergmester’ er den tjenestestilling med lengst funksjonstid innenfor bergforvaltningen i Norge. B.s forvaltning har bygget på den til enhver tid gjeldende bergordning eller berglov, og har derfor variert en del gjennom tidene.

            Den første b., tyskeren Hans Glaser, ble utnevnt i oktober 1538 med rett til å utstede mutingsbrev, tillate anlagt bergverksdrift og avgjøre tvister i bergverkssaker. Dermed var det opprettet en spesiell bergmyndighet i Norge, en myndighet som alt fra starten, og etter sachsisk mønster, hadde både administrative og rettslige oppgaver.^[1] Etter hvert ble forvaltningen bygd ut, bl. a. med en oberberghauptmann/berghauptmann. Tittelen ’bergmester’ brukes i dag bare som betegnelse på stillingen som forvalter av Bergverksordningen for Svalbard med direktøren for Direktoratet for mineralforvaltning i Trondheim som b..

B. har gjennom tidene først og fremst stått for den praktiske håndhevelsen av den til enhver tid gjeldende berglovgiving. En typisk arbeidsoppgave har således vært forvaltningen av de lovbestemte, såkalte bergfriheter, retten til fri skjerping og førstefinnerretten til utnyttelse av et funn. I praksis vil det si utstedelse av mutingsbrev som gir førstefinneren av metall- eller malmforekomster disposisjonsrett til funnet, samt tildeling av utmål.

            B. har også vært tillagt en rekke kontroll- og oppsynsoppgaver med etterfølgende rapportering til overordnet myndighet.

        I 1654 ble det opprettet et bergamt for hele landet med en (over)berghauptmann som leder. I bergamtsadministrasjonen inngikk en b. som skulle ta seg av den daglige drift.^[2] Han deltok også i de årlig, evt. halvårlige, møtene i amtet sammen en rekke andre embetsmenn og funksjonærer.

            I 1813 ble bergvesenet omorganisert og b. fikk en mer overordnet og selvstendig stilling idet overberghauptmannsembetet ble nedlagt og landet ble inndelt i tre bergmesterdistrikter: Det vestre sønnenfjelske (Vestfold, Telemark, Aust-Agder, Vest-Agder og Rogaland) det østre sønnenfjelske (øvrige fylker på Østlandet) og det nordenfjelske (fra Hordaland og nordover). I hvert distrikt skulle det være en b. og en geschworener som på statens vegne skulle føre tilsyn med at bergverkene ble drevet på forsvarlig måte og i samsvar med gjeldende bergverkslov. Distriktene ble siden justert og fikk nye navn. Et landsdekkende bergmesterem­bete i Trondheim ble opprettet fra 1986, og alle de eldre distriktene falt bort etter hvert som bergmesterstillingene ble vakante. Det siste bergdistriktet ble nedlagt i juni 1994 og landet var samlet til et bergmesterrike.

            I en egen bergverksordning for Svalbard fra 1925 ble det opprettet stilling som b.. Han tjenestegjorde også som b. for Jan Mayen. På Jan Mayen gjaldt likevel fastlandets berglovgivning.^[3]

En instruks fra 1844 gir en oversikt over b.s mange oppgaver som leder av bergdistriktene:

- Han skulle årlig inspisere alle gruver i distriktet (med unntak av de som tilhørte staten) og føre tilsyn med at driften foregikk bergmessig, samt gi veiledning i spørsmål om driften;

- det skulle utarbeides kart over alle gruveanlegg, også nedlag­te, og disse skulle innlemmes

i bergmesterarkivet;

- befaring av gruver som skulle nedlegges med beskrivelse av gruven, beretning om

gruvedriften og grunnen til nedleggelsen;

- han skulle sende en rekke rapporter til overordnet myndighet. Dette var bl.a. årlig oversikt over all bergverksdrift i distriktet, dessuten oversikt over utstedte mutingsbrev, fristbevillinger og utmålinger, rapporter etter alle inspeksjonsreiser, melding om nyanlagte verk og oppgave over tilvirkede kvanta metall, samt gjenpart av protokoll over nedlagte gruver vedlagt kopi av kart over gruven;

- hvert femte år sendte han rapporter til amtmennene som tok dem inn i sine femårsberetninger. (Amtmannen ble i 1825 pålagt å sende inn melding om tilstanden i amtet, særlig om næringsgrenene, herunder bergverksdriften. Disse femårsberetningene er trykt for perioden 1830-1915.)

- b. mottok årlig ekstrakter fra verkenes gruveprotokoller over driften.

I perioden 1910-1964 utøvet b. også arbeidstilsyn for bergverksdriften.^[4]

            Fram til begynnelsen av 1900-tallet var b.s oppgaver knyttet til bergverksloven. På det tidspunktet begynte det å skje endringer med bl.a. flere runder med konsesjonslover før man endelig fikk industrikonsesjonsloven av 1917 som fastsatte en rekke nye vilkår for bergverksdrift, og b. fikk i oppgave å ivareta oppfølgingen av flere av disse.

Fra århundreskiftet 1900 utgjorde bergmesterembetene en ytre etat innen bergforvaltningen, mens ulike departementer tok seg av den sentrale forvaltningens oppgaver.^[5]

            ’Bergmester’ brukt som betegnelse på en driftsleder ved bergverk finnes bare spredt i kildene, første gang fra 1530-årene, eller noe tidligere, da en Hans Semler omtales som ’bergmester’ ved Akersberg sølvgruve i Oslo.^[6] Senere hører vi om to b. ved det statseide Kongsberg Sølvverk på 1700-tallet. Disse hadde den øverste ledelse av gruvedriften og førte tilsyn med at gruver og sjakter, heiseinnretningene, kunstene og andre maskiner over og under jorden ble anlagt på riktig måte. De skulle også påse at gruvebetjentene gjorde sin plikt.^[7]

            Det er hevdet at bergmesterstillingen bortfalt i annen halvdel av 1500-tallet grunnet liten interesse for bergverksdrift fra kongen.^[8]    

            Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard skal forvalte Mineralloven av 2010 bl. a. med følgende oppgaver:

- Tildeling av undersøkelses- og utvinningsrett for statens mineraler;

- behandle søknader om prøveuttak både for grunneiers og statens mineraler;

- behandle søknader om ekspropriasjon av nødvendig grunn og rettigheter for å undersøke forekomster av grunneiers og statens mineraler;

- behandle søknader om driftskonsesjon og godkjenne driftsplaner;

- føre tilsyn med at undersøkelser og uttak av mineralske ressurser gjennomføres forsvarlig og i tråd med godkjente planer, samt påse at sikrings- og oppryddingsplikten blir oppfylt;

Direktoratet utfører planlegging og tiltak når det gjelder sikring og forurensing eller andre miljøspørsmål innenfor områder der staten har eier- eller forvaltningsansvar i bergverkssektoren.^[9]

            Oppgaver knyttet til Bergverksordningen på Svalbard:

Tildeling av søkeseddel, registrering av anmeldelse av funnpunkt, tildeling av utmål og kontroll med disse. Tilsyn med og kontroll av drift og gruveåpninger.^[10]

Varia:  

- I den første bergordningen fra 1540 finnes ingen stillingsinstrukser slik at det oppstår et uklart skille i myndighet og kompetanseområde mellom de ledende embeder som berghauptmann, bergfogd og b.. Kanskje kan det ha vært gitt ut skriftlige instrukser som klargjorde forholdene, men det synes som det også i virkeligheten har eksistert uklarheter som vanskeliggjorde administrasjonen av kong Christian 3.s bergverksprosjekt i 1540-årene.^[11]

- B. var i eldre tysk bergforfatning betegnelse på lederen av et bergamt.

- Kildene kan ofte berette om manglende lønnsutbetaling til arbeiderne. Dette skapte naturligvis stor bitterhet og harme som noen ganger endte med aksjoner. Et slikt tilfelle er fra Røros i 1660-årene.

Hovedinteressenten i verket, Joachim Irgens, fikk problemer med sin personlige økonomi og verket kom etter hvert til å stå til rest med betydelige beløp i lønninger og andre betalinger. Arbeiderne søkte i denne situasjonen hjelp hos b., Jacob Mathias Tax, og da Joachim Irgens’ nevø, Henning Irgens, ville føre et kobberparti til Trondheim, gikk arbeiderne til aksjon. ”Et par hundre mann dro til Trondheim, og det førte til at kobberpartiet ble beslaglagt til fordel for arbeiderne. Men forholdet med innskudd og løn­ninger ble ikke bedre etter at Henning Irgens var blitt direktør [i 1669]. Det var direktørens plikt å påse at kobber ikke ble utlevert til en partisipant som ikke hadde betalt sitt innskudd, og at der eventuelt ble tatt arrest i kob­beret og kuxen. Bergmesteren hadde tilsynet med direktøren, men det uheldige var at Henning Irgens også var beskikket til bergmester, og at man satte bukken til å passe havresekken.”^[12]