Kobberkis

Kobberkis/kopparkis/chalkopyritt

Sulfidisk ertsmineral av kobber og jern med kjemisk formel CuFeS₂.

Mineralet har spesifikk vekt 4,1-4,3 og er lett gjenkjennelig blant andre mineraler med sin glans og kraftig gule farge, men ofte noe anløpt. Det er sprøtt og lar seg risse med kniv. K. er det mest utbredte kobbermineral og ble det malmgeologiske grunnlaget for nesten all norsk kobberindustri.

I samsvar med formelen inneholder ren kobberkis 34,5 % Cu, 30,5 % Fe og 35 % S.

God smeltemalm skulle ha en kobbergehalt på min. 5 %, eller ca 15 % k..

Mineralet opptrer i rekke forskjellige typer forekomster, oftest sammen med andre sulfidmineraler som svovelkis (FeS₂), magnetkis/brunkis (FeS) og sinkblende (ZnS). Mineralet finnes dessuten i mer sammensatte bergarter med kvarts og feltspat.^[1] Generelt er mineralet ganske sjeldent, men opptrer i høye konsentrasjoner der det forekommer.

I det praktiske hyttearbeidet på opparbeidelsen av metallisk kobber med klassisk femtrinnsprosess, ble mesteparten av svovelet fjernet ved kaldrøsting og venderøsting mens mesteparten av jernet samt gjenværende bergart etter sjeiding ble fjernet i skjærsteinsmeltingen, nesten alt resterende jern i svartkobbersmeltingen og mesteparten av gjenværende forurensinger i garingen. I dag fremstilles kobber gjennom følgende produksjonstrinn: Nedknusing av malm; flotasjon; evt. røsting i ovn hvis uønsket høyt svovelinnhold (se ovnsrøsting); blåsing i konverter (se kobberbessemering); rensing ved elektrolyse( se elektrolytisk kobberraffinering).

Varia:

- Den internasjonale betegnelsen på k. er "chalkopyrit". Navnet kommer fra gresk chalkos=kobber, pyros=ild og kan forsøksvis oversettes med 'kobber som kan brenne'.