Svovelsyre

Svovelsyre/vitriololje/oleum

En fargeløs, i ren og vannfri tilstand noe tyktflytende sterk syre med kjemisk formel H₂SO₄.

S. er den mest brukte av alle syrer og i dag det kjemikalium det fremstilles mest av i verden. Dens viktigste anvendelse har vært til fremstilling av kunstgjødslet superfosfat, og forbruket i denne industrien utgjør i dag ca 60 % av all svovelsyreproduksjon. Ellers brukes s. til fremstilling av andre syrer, i sprengstoffproduksjon, fargestoffindustrien, farmasøytisk industri osv. S. var i mange år en av de viktigste innsatsfaktorene i europeisk kjemisk industri. Den var så viktig at man bedømte et lands utviklingstrinn ut fra mengden s. som ble produsert.

          S. fremstilles av luft, vann og svoveldioksid (SO₂) ved forbrenning av rent svovel eller ved røsting av sulfider som svovelkis. Under egnede omstendigheter forener så svoveldioksid seg med oksygen til svovelsyre når vann er til stede.

To metoder har vært i bruk ved fremstillingen, med blykammermetoden som enerådende på 1700-tallet til slutten av 1800-tallet, mens den såkalte kontaktmetoden har vært dominerende på 1900-tallet.^[1]

          Første produksjon av svovelsyre i Norge fant sted ved Leren kromfabrikk ved Trondheim i slutten av 1830-årene. Råstoffet var de første årene muligvis siciliansk svovel. Fra 1841 baserte fabrikken svovelsyreproduksjonen på svovelkis fra Ytterøya gruver i Trondheimsfjorden. Svovelsyren gikk til fabrikkens produksjon av gjødningsstoff basert på beinmel.  Svovelsyren gikk til fabrikkens produksjon av gjødningsstoff basert på beinmel. I 1859 ble svovelsyreproduksjon etter blykammermetoden satt i gang ved Lysaker kemiske Fabrik A/S hvor produksjonen fortsatte helt til 1970. På 1900-tallet ble det så anlagt svovelsyrefabrikker med bruk av kontaktmetoden i Hurum (1917-1968), ved Borregaard (1954) og i Odda.^[2]

De norske fabrikkene ble etter hvert betydelige avtakere av norsk svovelkis.

Vitriololje og oleum er kjemiske varieteter av s..

Varia:

- Fremstilling av s. var kjent av alkymistene og er omtalt i skrifter fra 1300-tallet. På slutten av 1700-tallet fikk s. økende betydning som industriråstoff, i første omgang som basis for andre kjemikalier som blekemidler til tekstilindustrien.

- Flere metoder var i bruk, som blykammermetoden, men det var først ved innsatsen til den tyske kjemiker C. Winkler og industrimannen R. Knietsch i 1870-årene at det ble utviklet metoder med storindustriell betydning.^[3]

- Vanlig superfosfat er det eldste fabrikkmessig fremstilte gjødselslag. Fabrikasjon begynte i Storbritannia i 1842.^[4]

- S. oppløser alle alminnelige metaller unntatt platina og gull.

- Residuet etter røstingen av kismalmen kalles kisavbrann. Denne avbrannen inneholder alle de metaller som opprinnelig fantes i malmen og etter hvert lærte man seg å ekstrahere disse metallene (kobber, sink, edelmetaller osv) ved røsting og utluting, se ekstraksjonsverk.

- Fra utenlandsk litteratur er det kjent at s. lenge ble betegnet som 'vitriololje' eller bare 'vitriol'. Det er ikke kjent hvorvidt dette var vanlig også i Norge.