Kobberavtalen/Kopperavtalen/Kisavtalen
Avtale inngått 30.08. 1916 mellom Norge og England hvor Norge i realiteten forplikter seg til ikke å selge kis til Tyskland mot å få nødvendige tilførsler av kobber fra England, evt. USA.
Avtalen ble inngått etter sterkt press fra England, da både kobberet og svovelet i kisen var viktige råstoffer i krigsindustrien.
Avtalen viste seg å være uklar i forhold til spørsmålet om eksport av svært kobberfattig svovelkis som Norge fortsatte å eksportere til Tyskland utover høsten. Dette førte til skarpe reaksjoner fra engelsk side og utførselsforbud på kull til Norge ved årsskiftet 1916/1917. Norge bøyde av og stanset all svovelkiseksport til Tyskland i februar 1917, mens England hevet kullembargoen kort tid etter.
Striden om den kobberholdige kisen var den alvorligste konflikt mellom den norske og den engelske regjering under krigen.
Norsk kis var sterkt etterspurt i Tyskland under krigen da landet selv, pga sin geografiske beliggenhet, hadde dårlig tilgang til verdensmarkedet. Samtidig stoppet eksporten fra verdens største kisprodusent, det engelskdominerte Rio Tinto. 1915 ble således et glimrende år for norsk kisindustri med en femdobling av eksporten til Tyskland i forhold til førkrigsnivået. Samtidig ble det utover høsten vanskeligere for Norge å få kjøpt kobber pga en hemmelig avtale England hadde gjort med USA om kobbereksport til Norge. Våren og sommeren 1916 ble så den norske kiseksporten tatt opp i samtaler på utenriksministernivå.
Sommeren 1916 ble industrien trukket inn i det politiske spillet og det ble dannet en bransjeforening ad hoc, "Foreningen for eksport av norsk kobberholdig svovelkis», vanligvis omtalt som «Kiseksportforeningen». Denne skulle, sammen med regjeringen, stå som garantist for at medlemmene ville holde seg til et eksportforbud. Medlemmer var gruveselskaper som ville bli rammet av forbudet.
1. september 1916 innførte Norge utførselsforbud for kobber, kobbermalm, kobberholdig svovelkis, kobberholdig kisavbrann og andre kobberholdige produkter. Dispensasjon kunne bare gis dersom mottakerlandet til gjengjeld for importert av slike varer reeksporterte til Norge raffinert kobber i samme mengde som den kobbermengde som fantes i de uraffinerte norske eksportproduktene. Det var tillatt å eksportere kis uten reeksport av kobber til de nøytrale landene Sverige, Danmark og Nederland så lenge de kun importerte mengder tilsvarende sitt førkrigsforbruk.
Allerede etter en uke oppstod uenighet mellom England og Norge om utførselsforbudet også omfattet kis med et kobberinnhold under det som ble regnet som økonomisk utnyttbart, i praksis under ¾ % Cu. Den synlige årsak til striden var at den norske og den engelske kontraktsteksten ikke var ekvivalent når det gjaldt det springende punkt om kobberinnholdet i kisen. I den norske avtaleteksten omtales forbud mot eksport av "kobberholdig svovelkis", (på engelsk "cupreous pyrites"), mens det i den engelske teksten stod at det ikke måtte eksporteres "pyrites containing copper". Tilsynelatende er disse uttrykkene ekvivalente. "Kobberholdig svovelkis/cupreous pyrites" hadde imidlertid hevd som handelsproduktbetegnelse på kis med et kobberinnhold over den kommersielle nedre grense på ¾ %, dvs at kis med under ¾ % Cu ifølge den norske teksten unngikk eksportforbudet. Mot dette stod den engelske tekst "pyrites containing copper" dvs all kis som inneholdt kobber, eller igjen, all kis da norsk kis alltid inneholder kobber, om enn bare 0,01 %. Den norske oppfatningen var altså at visse kiser fremdeles kunne eksporteres, også til Tyskland, mens den engelske oppfatningen var at forbudet omfattet all kis, uansett kobberinnhold. Norge gikk inn på det engelske standpunkt i et skriv fra Finansdepartementet av 30.10.. Imidlertid ble det fortsatt gitt dispensasjon til det tyskeide Stordø gruver (med svært lav kobberprosentlig kis), og striden med England fortsatte utover høsten. Ved årsskiftet 1916/1917 var så kullembargoen et faktum.
Forhandlingene i januar dreide seg om eksporten fra Stordø-gruvene, men da Tyskland erklærte den uinnskrenkede ubåtkrig 1.2., ble et norsk tilbaketog i kobbersaken uunngåelig. 14.2. telegraferte Ihlen regjeringens beslutning om å opphøre med å gi dispensasjoner, hvis kullforbudet straks ble opphevet. Forbudet ble opphevet 17.2..
Varia:
- Utenriksdepartementet mottok aldri noen meddelelse om kullforbudet fra engelsk side. Forbudet ble først kjent via et telegram fra Stavanger gjengitt i Tidens Tegn 2.1.1917 med følgende tekst: "En herværende kulimportør, som for øyeblikket har to baater liggende under lastning i England, har fra sin derværende kommissionær i formiddag [1.1.] mottat telegram om at samtlige licenser til Norge er tilbakekaldt fra den 31. december."
- Under forhandlingene i januar 1917 inntok England en meget steil holdning til de norske ønsker om årlig eksport av 40.000 tonn svovelkis fra Stordø til Tyskland. Det ble bl.a. anført at 40.000 tonn svovelkis ville ekvivalere fremstillingen av sprengstoff for 40 millioner feltkanonskudd.
- Uklarhetene rundt K. og den påfølgende kullkrise førte til en forbitret diskusjon etter krigen. Særlig gikk kiseksperten, ingeniør Lauritz J. Dorenfeldt, hardt ut mot utenriksminister Nils Ihlen og hans departement. I henvendelser til Stortingets presidentskap og Stortinget våren 1919 ble departementet fordømt for utillatelig filologisk og teknisk/merkantil inkompetanse, og utenriksminister Ihlen selv bl.a. for politisk udugelighet og en unasjonal holdning. Ved å underskrive avtalen med dens "babyloniske sprogforvirring" var Ihlen ansvarlig for "…all den elendighet,[dvs følgene av kullembargoen] som kobberavtalen førte over det norske folk." Henvendelsene munnet ut i et krav om at Ihlen måtte stilles for riksrett. Hans forhold til ententemaktene var, etter Dorenfeldts mening, så anstrengt etter krigen at tilliten til Norge bare kunne gjenopprettes under en ny utenriksledelse. Beskyldningene førte til livlige diskusjoner i pressen, til en utførlig innstilling fra Odelstingets protokollkomité, og til debatt i Stortinget. Dorenfeldts angrep på Ihlen førte imidlertid ikke fram. Han gikk av sammen med sin regjering i juni 1920.