|
År(mnd)/periode
|
Hendelse (NB! Presens)
|
Div. opplysninger (NB! Preteritum)
|
|
1659
|
Første opplysning om malmforekomster i Selbu og Meråker.
|
Opplysninger i brev fra bergmester, Jacob Mathias Tax. Brevet omtaler malmanvisninger i samme område som Gammelgruven i Roltdalen. Trolig drev Ulrichsdal kobberverk i Klæbu på forekomsten. Driften kortvarig da Tax i en relasjon fra 1665 om bergverkene i det nordenfjeldske ikke omtaler gruvedrift i Selbu eller Meråker.
|
|
1708
|
Kobberanvisning mutet i Floran.
|
Muter var David Thomassen, senere assessor.
Dette malmfunnet la senere grunnlaget for å starte kobbersmeltingen ved Mølnåa i Selbu. Sannsynligvis var det gamle malmforekomster som ble gjenoppdaget i Floran.
|
|
1712
|
Ny anvisning anmeldt.
|
Anvisningen gjaldt Høyåsgruven som skal ha vært skjerpet allerede rundt 1670.
|
|
1713
(26. jan)
|
Mutingsbrev utstedt.
|
Motstrid i (sekundær)kildene om hvem mutingsbrevet var utstedt til. Både berghauptmann Abraham Dreyer og trondheimsborgeren Povel Madsen Holst nevnes. Det er i begge tilfelle snakk om at kretsen av initiativtakere, foruten de nevnte personer, besto en gruppe fremstående trondheimsborgere.
|
|
1713-1726
|
1. driftsperiode.
Verket drevet av et partisipantskap.
|
Høyås gruve i senere Gammelgruven gruveområde verkets første.
De første smeltinger trolig ved Ulrichsdals verks hytte på Hyttefossen i Klæbu.
Verkets første bergskriver (daglig leder/direktør) var nevnte Povel Madsen Holst.
Driftsunderskudd i perioden på 30.000 riksdaler.
Årsaker til underskuddet:
- Store anleggskostnader i bygninger og infrastruktur (veier, bruer mm)
- Dårlige og vekslende malmganger, samt lavt og synkende smelteutbytte etter en topp i 1717-1718. Utbytte 1717-1718 2,4 %, 1723 1,2 %.
Problemer med malmproduksjonen kan, foruten fattigere malm, skyldes lite effektiv ledelse grunnet udyktighet og primitive fremkomstmidler (avstand hytte – gruve ca 2,3 mil). På samme måte kan det dårlige smelteutbytte bl.a. skyldes stort tap i slagg grunnet lite erfarne hyttefolk. (Slagghaugene ved Selbuhytta ga rimelig utbytte ved omsmelting 110 år seinere. Det bemerkes også i en kilde at kullforbruket ved hytta var det største i landet).
- Begrenset avgiftsfritak. Avgiftsfrihet bare de tre første år ihht. Interimsprivilegiene av 1687, samt etter søknad for årene 1719-1721. (Avgiftslette for krigsåret 1718 ble ikke tilstått, slik som for Røros, Løkken og Kvikne da det ikke ble ansett bevist at verket hadde lidd skade under krigen med svenskene.)
- I forhold til driftsomfanget synes særlig hytta noe overadministrert med både hytteskriver, proviantskriver og hyttemester.
|
|
1717
|
Selbo hytte ved Mølnåa anlagt.
|
Hytta lå ca 7 km sørøst for Selbusjøen. Noe uklart hvor stor den var ved anleggelsen, men senere opplysninger oppgir at den var 40 m lang og 19 m bred med 3 smelteovner og en garovn. Hver ovn hadde eget vannhjul til drift av belgene. Eget avlåst kopperlager. Først da smeltehytta ble tatt i bruk kan en regne at verket var i full drift.
Fram til driften ble foreløpig oppgitt i 1727 var den eneste bebyggelsen ved hytta et provianthus hvor verksarbeidere og "materialbønder" kunne kjøpe mat til seg selv. Provianthuset synes senere ikke å ha vært i bruk som ’bod’.
Senere vokste det opp en liten "hytteby" oppover langs elven med tekniske driftsbygninger, (bl.a. tømmermannsstue, kullhus, leirehus, tørkehus), administrasjonsbygninger (bergskriver- og hytteskrivergård), samt arbeiderboliger.
Etter å ha fungert som ei nærmest ren garhytte for svartkobber fra Gilså- og Tydalshytta i lengre tid, ble den nedlagt i 1798 eller 1799.
|
|
1718
|
Delvis driftshvile som følge av krigshandlinger.
|
Armfeldthæren tok på sin vei gjennom Flora og Tydal med seg så mange hester at både setteved- og malmtransporten led av det i flere år. Dessuten sto gruven og ble fylt med vann da arbeiderne midlertidig hadde flyktet. Søknad om fritak for tiende for dette spesielle året ble ikke imøtekommet.
|
|
1726 (18.okt)
|
Partisipantskapet frasier seg gruverettighetene i et brev til kongen.
|
Driften var da allerede innstilt. Innskrenkninger hadde pågått fra 1724.
I 1726 arbeidet 36 mann i gruven - 22 brøt malm i fire forskjellige orter og synker, 2 fylte malmtønner for oppheising, 2 var på gjøpelen og 1 kjørte hestevandringen, 6 sto for sjeidingen derav 2 gutter, «junger», og dertil var det en smed med dreng og stigeren. I hytta var det minst 12 menige arbeidere, men det kan ha vært atskillig flere. Totalt belegg ved nedleggelsen 53 mann, hvorav 48 arbeidere og 5 betjenter (hytteskriver, hyttemester, kullfogd, hyttesmed, stiger.
|
|
1726-1734
|
Driftshvile.
|
|
|
1734-1887
|
2. driftsperiode
- Bondedrift (1734-1737)
- Hans Hornemann eneeier (1737-1738)
- Partisipantskap (1739-1874)
- Aksjeselskap (1874-1887)
|
|
|
1734
|
Verket tas opp av Selbu-bøndene.
|
Supplikk sendt kongen 18.juli 1733. Rentekammeret ("finansdepartementet") ga sin tillatelse og tre års tiendefrihet som vanlig, og rett til å benytte smeltehytta hvis de fant noe drivverdig, men påla bøndene «tage sig vel i vare ikke at begynde med større Omkostning end deres Formue kand tillate at udføre».
Bøndene eide 3/4, mens bergskriver Frantz Kjelstrup eide den resterende fjerdedel. Kjelstrups deltakelse var nødvendig for å imøtekomme Bergamtets krav til faglig drift.
Noe usikkert når driften faktisk kom i gang.
|
|
1734-1737
|
Bondedrift
|
De deltakende bønder drev på hvert sitt gruvehull. Steingjerder mellom gruvene tjente som skille. Etter hvert oppstår problemer både med "directeur" Kjelstrup og med den tekniske drift. Smelteutbyttet synker og verket fortsetter å gå med underskudd. Like over nyttår 1737 ble Kjelstrup oppsagt som følge av diverse økonomiske misligheter og bøndene gikk til sak mot ham. (Kjelstrup døde før saken var ferdig).
Da driften gikk dårlig og bøndene sto uten kyndig ledelse, valgte de å selge verket til rådmann og trondheimskjøpmann Hans Hornemann.
|
|
1737 (25.) juni
|
Bøndene skjøter over sine ¾ av verket til Hans Hornemann, rådmann i Trondheim.
|
(Sekundær)kildene nevner her to kjøpesummer, 2100 og 3000 rdl. Hornemann med i kretsen av partisipanter under den første driftsperioden.
|
|
1737-1764
|
Hornemannsperioden.
|
Noen hovedtrekk ved verkets historie i Hornemannstiden
- Det ble straks igangsatt omfattende malmleting først i Selbu og Tydal, fra 1740 i Meråker. Størst betydning fikk de nye gruvene i Meråker, særlig Lillefjell som ble satt i full drift i 1760;
- verksdriften gikk stort sett med tap fram til rundt 1762, dvs over en periode på 25 år;
- det ble tatt i bruk krutt i bergbrytingen;
- provianthuset ved Selbuhytta ble ikke gjenoppbygget. I stedet fikk de ansatte og kjørere proviantsedler som de måtte innløse hos partisipantene i Trondheim. På den måten sikret også Horneman at han hadde transportkapasitet inn og ut av Trondheim;
- driften nesten utelukkende basert på lokal arbeidskraft både i gruver og hytte og svært mye av verkets omkostninger forble dermed i Selbusamfunnet.
|
|
1738
|
Hornemann gjør verket om til partisipantskap.
|
Antall kuxer (andeler) 120. Hornemann kjøpte straks 110 kuxer, men solgte seg etter hvert ned, men satt i hele sin levetid med over halvparten av kuxene.
|
|
1745
|
Grønskargruven i Tydal settes i drift.
|
Gruven funnet i 1741. Drift fram til 1777.
|
|
1746-1751
|
Forsøksdrift i Meråker.
|
|
|
1747
|
De tre første gruvene tatt opp i Meråker.
|
Kongens, Dronningens og Sonvann gruver.
Forekomstene funnet av personer uten tilknytning til Selbuverket.
Malmen kjørt til verkets smeltehytte i Selbu.
|
|
1749
|
Ca 192 mann arbeider ved verket.
|
|
|
1749
|
Første år gruvedriften viser overskudd.
|
|
|
1749
|
Syke- og pensjonskasse grunnlagt.
|
Grunnkapitalen var på 26 1/4 rdl som arbeiderne ved Kongens gruve hadde blitt trukket i lønn grunnet oppsetsighet ved at de alle gikk fra arbeidet - de streiket. Kassen utbetalte syke og skadede fulle dagpenger for hver arbeidsdag (sjikt) de måtte forsømme. Det ble også utbetalt pensjon til avgåtte betjenter og enker etter bergfolk.
|
|
1750-årene
|
Det beste tiåret for selbyggene i hele verkets historie.
|
Bl.a. skyldtes dette utvidet drift i smeltehytta da all malm fra verkets mange gruver i Selbu, Meråker og Tydal ble smeltet ved Selbuhytta.
|
|
1751-1752
|
Verket i strid med bønder og godseiere i Selbu/Tydal om kjørselslønn og pris på leveranser av skogprodukter.
|
Bøndene krevde høyere godtgjørelse for sine transporttjenester, mens godseierne i Selbu og Tydal, brødrene Lorentz og Thomas Angell (Trondheim) var bekymret for skogen. Partisipantskapet sendte klage 6. mars 1751. Angellene støttet bøndene og saken gikk til kongen. Saken endelig avgjort ved kgl. res. av 12. des.1752. Her ble det bl.a. fastslått at Bergamtet og Stiftamtmannen skulle fastsette kjørelønningene og avgjøre betalingen for leveranser av skogprodukter hvis verk og bønder ikke ble enig. For øvrig ble det vist til div. offentlige forordninger som bl.a. fastslår kjørselsplikten for det privilegerte verk.
|
|
1751
|
Lovende malmleie funnet i Lillefjell, Meråker.
|
Forekomsten viste seg å innholde et både mektig malmleie og en uvanlig rik malm. Prøvedrift fram til 1760 da gruven ble satt i full drift.
|
|
1751-1777
|
Selbuverket etablerer seg i Meråker.
|
Lillefjellgruven ble verkets hovedgruve; Gilså smeltehytte etablert (1770); nytt boområde kjøpt (1777).
Bergskriverens kontor flyttet til Stordal (?)
Stort vannforsyningssystem anlagt på Lillefjell (ferdig1777)
|
|
1756
|
Verket får tillatelse til å anlegge en gruveby på Stormoen i Roltdalen almenning i Selbu
|
"Colonien" lå omtrent midtveis mellom gruvene i Meråker og verkets hytte i Selbu og skulle tjene som hvilestasjon for malmkjørerne. I tillegg skulle plassen bebygges til bruk for verkets arbeidere.
|
|
1760
|
Lillefjellgruven opptas for regelmessig drift.
|
Lillefjellgruven ble verkets hovedgruve, skaffet rikere malm enn de fleste norske kobbergruver og ble verkets hovedinntektskilde i et og et kvart århundre.
Etter opptaket av gruven begynte verket å gå med overskudd. Fram til nedleggelsen av verket i 1895 sto Lillefjellgruven for ca 65 % av verkets samlede malmproduksjon, resten fordelt på 9 gruver/gruvefelt.
Gruven drevet til 1920, de siste 10-15 årene i regi av Meraker Gruber A/S (se egen biografi) som hovedsakelig drev på svovelkis,
|
|
1761
|
Gammelgruven (Høyåsgruven) i Selbu endelig nedlagt.
|
Gruven var verkets første, tatt opp i 1713.
Hard drift førte til at gruvetaket falt ned og dannet det såkalte "fallet".
Gruven var ved nedleggelsen 18 m dyp.
|
|
1764
|
Hornemannperioden er over.
|
Hans Hornemann dør. Da Horneman døde, var eierandelene i verket spredd på mange partisipanter, de fleste rike kjøpmenn i Trondheim, eller deres enker.
|
|
1766-1798
|
Vekslende drift i Kjøli (Kjøljan) gruve i Holtålen.
|
De første årene strid med Rørosverket om eiendomsretten. Gruven til slutt tilkjent Selbuverket som 27.juli 1768 fikk mutingsbrev på anvisningen. Drevet et års tid både av Selbu- og Rørosverket, men så oppgitt. Gjenopptatt av Selbuverket i 1773. Gruven oppgitt i 1798 grunnet dårlig malmtilgang og kostbar vannlensing og malmfordring.
3,6 % av verkets totale malmprod og 2,8 % av garkobberproduksjonen.
|
|
1770
|
Gilså smeltehytte settes i drift.
|
Bakgrunn:
- Det var nå klart at Lillefjellgruven ble verkets hovedgruve. Hytta lå bare ca 6 km fra Lillefjellgruven, vei anlagt mellom hytte og gruve;
- man sparte den ca 5 mil lange malmtransporten til Selbu smeltehytte. Transporten hadde foregått med kløv eller med slede på vinterføre;
- Thomas Angell på Selbugodset gjorde stadig vanskeligheter med forsyningen av ved og kull;
- området rundt hytta var ved anleggelsen omgitt av tett gran- og furuskog til trekullproduksjon. Uttak av skogprodukter kunne skje avgiftsfritt i 10 år.
- Hyttas svartkobber ble garet ved Selbuhytta fram til denne ble nedlagt rundt år 1800. Deretter i hyttas egen garovn.
- Iflg en Overbergamtsrapport fra 1802 hadde hytta tre lave krumovner, to for skjærsteinsmeltingen og en for svartkobbersmeltingen, samt en enkel garherd som ble bygget i 1800. Innredning og drift som ved Røros.
- Hytta et sentrum, endestasjon og "veikryss", for mange slags aktivitet. Hit kom karavaner med malm og trekull til driften, men også proviantkjørere, samer fra vidda, og jegere fra jaktmarken, og om sommeren dro seterfølgene forbi.
- Hytta i drift med enkelte avbrudd (bl.a. ikke i drift 1827-1840) fram til 1879 da den brant.
|
|
1771
|
Gilså gruve tas opp.
|
Gruven vannsyk pga omliggende myrstrekninger.
Vannproblemene inspirerte en kunststiger til å konstruere et vannhjul som skulle få driftsvann fra det vann hjulet selv pumpet opp av gruven, et perpetuum mobile. Maskinen gitt bred omtale i en Overbergamtsrapport fra 1802.
Gruven nedlagt i 1811-1812 som følge av den alminnelige næringslivskrise i krigsårene. 4,5 % av verkets totale malmproduksjon.
|
|
1776/1777
|
Grønskargruvene i Tydal innstilt.
|
Hadde vært i drift med enkelte avbrudd fra 1745. Ble lenset av bøndene rundt 1800 og drevet av Rørosverket i perioden 1801-1828. Endelig nedlagt i 1835 med unntak av en liten prøvedrift i 1905.
|
|
1777
|
Verket kjøper bruket Stordalsvoll med omliggende område av Meråkergodset.
|
Området brukt til jord og hus for verkets funksjonærer og arbeidere.
18 garder/plasser sto ferdig rundt 1790. Senere vokste grenda til ca 30 boenheter.
|
|
1777
|
Et sammenhengende, helhetlig vannforsyningsanlegg ferdig anlagt på Lillefjell.
|
Anlegget omfattende med en rekke dammer og renner som sikret tilstrekkelig og jevn tilførsel av driftsvann til gruvens vannhjul.
|
|
Ca 1778
|
Siste gruve i Selbu, Hammergruven i Gammelgruvefeltet, nedlagt.
|
Forsøk på å åpne Gammelgruven i årene 1826-35 med inndriving av stoll førte ikke til noe.
|
|
1779
|
Tydals hytte anlagt på Hyttemoen ved Kistafossen.
|
Synes anlagt på forhåpninger om rike kisleier i Kjøligruven.
Noe uklare driftsforhold, men hytta synes hovedsakelig å ha produsert svartkobber på malm fra Gilså og Kjøli.
Hytta foreløpig nedlagt rundt århundreskiftet 1800. Den var da iflg. en Overbergamtsrapport innredet "paa almidelig nordenfjeldsk Maade" med 3 smelteovner og en garherd.
Drift ved hytta i perioden 1820-35 (1820-25 i regi av Rørosverket) trolig på malm fra Grønskarfeltet, Gressli, Allergodt og Vårråviken. 3,6 % av verkets garkobber.
|
|
1788/1789
|
Frykt for svenske røverbander. Gruver og hytter bevæpnes.
|
I 1788 ble anskaffet en del geværer til Nordre hytte (Gilså hytte) i tilfelle plyndringsforsøk fra svenske «overløpere» og «partigangere».
I samme hensikt ble i 1789 100 geværer, etter direksjonens forlangende utlevert fra arsenalet i Trondheim til Gilså og Tydals hytter.
|
|
1798
|
Kjøli gruve (Holtålen) nedlagt.
|
Gruven tatt opp i 1766.
|
|
1798/99
|
Driften av Selbo hytte innstilt
|
Bakgrunn:
- Lang transportvei for leveranser av svartkobber fra Gilså- og Tydalshytta
- Ingen malmleveranser fra Selbu etter nedleggelsen av Hammergruven i 1778.
- Konkurranse med Mostadmarka jernverk om trekullet som ble produsert i Selbu.
I en Overbergamts-rapport fra 1802 opplyses at hytta ligger i ruiner med spor av en krumovn og en garovn, og utenfor restene av to skjærsteinsovner.
Hytta hadde vært i drift fra 1717 med et avbrudd i perioden 1726-≈1735.
|
|
1799/1800
|
Tydal hytte nedlagt.
|
Hytta i drift siden 1779. En kilde hevder at hytta nå ble stilt til disposisjon for Rørosverket for fem år.
|
|
1800
|
Bergskrivergården flyttes fra Selbu til Stordalen i Meråker.
|
Sammen med nedleggelsen av smeltehytta i Selbu var nå overflyttingen fra Selbu til Meråker endelig avsluttet.
|
|
1801-1810
|
De mest lønnsomme år i verkets historie.
|
Årlig gjennomsnittlig utbytte 130 %.
|
|
1806
|
Verket kjøper hele Meråkergodset.
|
Samlet kjøpesum 73466rdl. Godset omfattet nesten all grunn i Meråker og ressursene i lokalsamfunnets kunne nå settes inn for driften av verket.
|
|
1806-1880
|
Stabile driftsforutsetninger og jevn drift.
|
Pga prioriteringen av kobberverkets behov ble godsets oppdyrkede jordarealer forsømt, og den tradisjonelle eksportrettede trelast- og sagbruksvirksomheten etter hvert nedlagt. Etter kjøpet av den gjenværende halvpart av Meråker allmenning i 1812 eide verket hele Meråkerbygden med unntak av 5 benefiserte gårder hvorav verket senere kjøpte 4. Loven av 1816 om avskaffelse av bøndenes pliktarbeid og cirkumferensrettighetene fikk dermed liten betydning idet verket i sine bygselssedler kunne betinge seg at leilendingene arbeidet for verket.
Utnyttelsen av skogens masse til trekull varte fram til Meråkerbanen ble åpnet i 1881 og en kunne importere kull og koks til hyttedriften fra England.
Kvinnene måtte i denne perioden ofte besørge det nødvendigste av gårdsdriften, mens mennene drev med skogs- og kjørselsarbeid for verket.
Verket engasjerer seg i perioden i flere infrastrukturprosjekter som vei-, bro-, og jernbanebygging.
|
|
1820-1834
|
Nils Wellerop bergskriver ved verket.
|
Wellerop kom fra stillingen som berglege ved Røros kobberverk. Han var en meget dyktig administrator, men også omstridt.
|
|
1827
|
Sentralisering i Meråker sentrum, bl.a med ny hytte, Meraker hytte, ved Nustadfossen.
Bergskriveren flytter fra Rotvold, Stordalen til Merakernes og hytteskriveren til Nustad.
|
Motivet for flyttingen var bedre kommunikasjon med Stjørdal, bedre tilgang på trekull fra godsets skoger rundt Meråker (skogen rundt Gilså hytte var etter hvert blitt "ruinert"), lettere tilgang på malm fra gruvene i Torsbjørkdalen og arbeidsfolk fra sentrum av bygda. Det var også behov for å bygge om de gamle smelteovnene ved Gilsåhytta som var ute av drift fram til 1840.
Meråkerhytta i drift fra 1828-1894
|
|
1835
|
Gruve- og hyttedriften i Tydal opphører.
|
Siste virksomhet var ved Flogruven i Grønskarfeltet.
Verkets eiendommer og rettigheter ble solgt til svenske interesser som dannetTydals Verk. En kilde opplyser at hyttedriften opphørte i 1830.
|
|
1835-1850
|
Halvor Bachke bergskriver, skoginspektør mm.
|
Bachke kom fra stillingen som lensmann på Røros. Han var usedvanlig dyktig og oppnådde til slutt en lønn som var dobbelt så høy som den han opprinnelig hadde. I Bachkes tid blir det produsert mer kobber pr enhet malm og trekull og kursen på partene (kuxene) steg fra 400 spd i 1835 til 1000 spd før han døde i 1852.
|
|
1839
|
Verket oppretter fast skole.
|
Presten Widerøe tok opp spørsmålet i 1837 og viste til skoleloven av 1827. Iflg. denne loven skulle alle bergverk med mer enn 30 fast ansatte holde skole i fast skolehus og lønne lærere. Religion, regning, lesing og skriving var obligatoriske fag.
|
|
1843
|
Verket strammer inn på seterdriften for å spare skogen.
|
|
|
1844
|
Ny instruks for bergskriveren.
|
Bergskriveren fikk ansvar for oppsyn med verk og gods samtidig som han skulle være regnskapsfører og kasserer. Han skulle også forebygge drukkenskap og usedelighet blant alle som tilhørte verk og gods.
|
|
1846
|
Forslag om "forandringer i skovvæsenet".
|
Forslaget ble fremmet av den nyansatte bergkandidat August Ellefsen. Forslaget var det første skritt til en rasjonell skogpleie ved godset. Her ble bl.a. foreslått saging og ikke hugging av trær, fredning av ungskog og bruk av vassdragene til fløtning.
|
|
1854-1869
|
Johannes Røyem bergskriver, proviantskriver mm.
|
Driften gikk i hans tid rolig med jevnt godt utbytte til partisipantene.
|
|
1860-og -70-årene
|
Enkelte knapphetsfaktorer begynner å gjøre seg gjeldende.
|
- Mangel på arbeidere i skogen (bl.a. grunnet utvandring til Amerika og fra 1873 arbeid på jernbaneanlegget)
- Trekullforsyningen problematisk, bl.a. fordi kullhugstfeltene ble vanskeligere tilgjengelig. Utover på 1870-tallet sank stadig kobberproduksjonen grunnet kullmangel.
|
|
1860-årene
|
Eksport av svovelkis til England.
|
Uvisst hvor lenge og i hvilket omfang det ble eksportert svovelkis.
|
|
1867
|
Merakerveien åpnet.
|
Veien finansiert med bidrag fra Selbuverket.
|
|
1873
|
Stortingsvedtak om bygging av Merakerbanen.
|
Interessentene i kobberverket var en sterk pressgruppe bak jernbanebyggingen. Man så mulighetene for smelting med importert koks og eksport av svovelkis. Verket forberedte overgangen til koksdrift ved å gjennomføre forsøkssmelting med innblanding av koks fra 1876.
Skogen kunne igjen utnyttes til trelast.
|
|
1874 (22.des)
|
Generalforsamlingen beslutter at verket skal bli aksjeselselskap.
|
Aksjeeierne tilhørte handelsstanden i Trondheim. 1 kux ble omgjort til 4 aksjer.
|
|
2. halvdel av 1870-årene
|
Driften trappes ned.
|
- Man ønsket forsiktig utnyttelse av skogen med tanke på omlegging til tømmerdrift og sagbruksdrift når jernbanen kom.
- Gruvene ga mindre malm.
|
|
1879
|
Smeltehytta på Gilså brenner ned.
|
Hytta hadde da vært i drift, med avbrudd fra 1827-1840, siden 1770.
|
|
1880-årene
|
Synkende kobberpriser fram til et foreløpig bunnivå i 1886 driver verket mot nedleggelse.
|
Krisen på kobbermarkedet skyldtes den voldsomme produksjonen i USA. Salgsprisen på verdensmarkedet avhang dermed av produksjonsomkostningene ved de store amerikanske verker, spesielt i statene Montana og Michigan hvor produksjonen økte kraftig fra rundt 1850. Bare ved hovedgruven Anaconda i Montana var årsproduksjonen i 1894 45000 tonn garkobber, dvs man produserte bare ved denne gruven 6 ganger mer i året enn Selbuverket gjorde på 175 år.
I denne situasjonen vurderte man omlegginger til smelting med de nye waterjacketovnene, våtveisfremstilling, elektrolytisk raffinering, nytt fordrings- og pumpesystem osv.
Det var imidlertid et problem at det ikke var opparbeidet fond i verket. Investeringene måtte derfor finansieres enten ved å ta opp lån eller utlikne kostnadene på aksjeeierne. Ingen av løsningene vant tilslutning og man valgte heller å utnytte verkets skogressurser og satse på tresliping, en ny industrigren hvor Norge i løpet av 80-årene var blitt verdensledende. Med dettes var kobberverkets skjebne foreløpig avgjort. Driften ble besluttet innstilt så snart alle beholdninger av malm og kis var opparbeidet. Men allerede i 1887 ble det vurdert å gjenoppta driften, og i 1888 ble det anskaffet nytt gruvemaskineri til Lillefjell for gjenopptagelse.
Mulighetene for svovelkiseksport ble i noen grad utnyttet utover i 1880-årene.
|
|
1881 (17. okt.)
|
Meråkerbanen åpnes for fast trafikk.
|
Banen offisielt åpnet året etter.
|
|
1881
|
Nytt smelteteknisk utstyr i hytta.
|
Ny skjærsteinsovn for koksdrift, turbin og ny blåsemaskin for driften av skjærsteins- og svartkobberovnen oppført.
|
|
1881
|
Verket setter i gang skogsdrift for å skape ny virksomhet.
|
Store skogressurser ble frigjort når det ikke lenger skulle produseres trekull. For å nyttiggjøre seg verkets skoger ble det i 1887 satt i drift et tresliperi.
|
|
1885
|
Gruvedriften opphører.
|
|
|
1887
|
Hyttedriften nedlegges.
|
Smeltingen opphørte etter at den fremkjørte malm var brukt opp.
Bergmester Holmsen mente det var liten sjanse for at gruvedriften noensinne ble gjenopptatt, men tilrådet allikevel at man holdt Lillefjell gruve lenset til enhver tid.
|
|
1887/1888
|
Driftshvile.
|
Nedleggelsen skyldtes både ytre (markedet) og indre forhold (smal produksjonsbase, gammelt produksjonsutstyr, mangel på fond/kapital, dårlig infrastruktur.)
|
|
1887/1888
|
Statsråd Hans Rasmus Astrup kjøper de aller fleste av selskapets aksjer. Selskapet får nytt navn, Meraker Brugs Akieselskab.
|
Selskapet registrert 2. mai 1888. Aksjeselskapet satset på utnyttelsen av skogressursene.
Astrup førte en hard politikk mot leilendinger og husmenn.
|
|
|
|
|
|
1888-1895
|
3. driftsperiode
Aksjeselskap
|
Hovedaksjonær Hans Rasmus Astrup.
|
|
1888
|
Bergverksdriften gjenopptas.
|
Nytt gruvemaskineri (bl.a. heiser, pumper) anskaffet til Lillefjellgruven, mens hyttedriften i Meråker fortsatte som før med de gamle ovner, dvs smelting med femtrinnsprosess. Driften gikk med tap.
Bergskriverstillingen bortfalt ved etableringen av en disponentstilling.
|
|
1893
|
Nye malmfunn gjort – driften fortsetter.
|
|
|
1894
|
Selskapet selges på auksjon.
|
Kjøper var (igjen) Hans Rasmus Astrup og nytt selskap ble dannet under navnet Meraker Aktieselskab.
|
|
1894
|
Driften stanser i Meraker hytte.
|
|
|
1895 (nov.)
|
Bergverksdriften nedlagt.
|
Ved nedleggelsen blir det nye gruvemaskineriet i Lillefjellgruven overflyttet til Mannfjellgruven for uttak av svovelkis.
|
|
1898
|
Astrup dør og selskapet selges til brukseier O. Haugan, Drammen.
|
Haugans selskap gikk konkurs i 1901 og gruvene ble solgt separat i 1905 til et nytt selskap, A/S Meraker Gruber (se egen biografi), som satset på kiseksport.
|
|
1969
|
Elkem sikrer seg rettighetene til fremtidig drift ved alle de større gruver og skjerp som tidligere var drevet av Selbu kobberverk.
|
|