Trekull

DELPUBLISERING.

Artikkelen kompletteres senere.

Trekull

Porøst kull fremstilt ved forkulling (tørrdestillasjon) av trevirke.

T. består av opptil 90 % karbon og ble fra tidlig middelalder fremstilt ved brenning i miler. T. var i flere hundre år så å si enerådende som kombinert energibærer og reduksjonsmiddel i den metallurgiske industri i Norge, men ble mot slutten av 1800-tallet erstattet av de mineralske brennstoffene koks og steinkull.^[1]

            T. ble også brukt til fremstilling av svartkrutt.

          Produksjon av t. var som regel bondearbeid og foregikk i sommerhalvåret/høst med forberedelser (hugging/tørking/klargjøring av milebunn o.a.), mens brenning og fremkjøring til verkene var vinterarbeid.

            Forkullingen foregår i dag i jernretortere (som oppvarmes utenfra).

KOBBERFREMSTILLING

Forbruket av t. kan som et gjennomsnitt anslås til 150 m³ pr tonn ferdig garkobber.

JERNFREMSTILLING

Trekullforbruket kan settes til 40 m³ pr tonn stangjern (2.).^[2]

FREMSTILLING AV SVARTKRUTT

T. til bruk i kruttfremstillingen ble fortrinnsvis brent av or- eller hasselved. Kullbrenningen ble som regel utført i store, lukkede jerngryter (retorter) for å unngå at t. ble forurenset av jord og annet, slik det kunne bli ved brenning i vanlige miler. Før treet ble brent, skulle det være helt tørt. En tørketid på 2-3 år var ikke uvanlig.^[3]

Varia:

- Ved oppgjør for trekulleveranser ble verdien målet etter volum, ikke etter vekt fordi vekten av det porøse t. kunne variere en god del etter fuktighetsinnholdet. Heller ikke volummål var imidlertid pålitelig da t. sank sammen ved transport med 10-15 %.^[4] For ikke å få trekk kunne bøndene legge tau i bunnen av kullkurven for å riste opp kullet før ankomst. Ellers var det nok ofte slik at kullet ble målt i verkets egne kasser ved ankomst. For at lassene skulle holde fullt mål ved framkomsten, måtte kullkurvene da lesses opp med et visst overmål.