Overbergamtet

 Det øverste, innenlandske styringsorgan for bergverksnæringen i Norge i dansketiden,

 opprettet i 1654.

O.s hovedoppgaver var å ivareta statlige interesser, forvalte regelverket, sikre gode administrasjonsrutiner i bergverkssakene, og fungere som domstol. Det skulle føre tilsyn med bergverksnæringen i Norge og alt som sto i forbindelse med den. I anordningen het det således at o. skulle ha "fuldkommen Inspection og Disposition” over hugsten i alle skoger, alle vassdrag og allmenninger som lå nær bergverket, likeså ”...over allehaande […] mineraliske Gruber, Hytter, Hamre, Smedverk og allehaande Facturer af Metaller […] som nu udi Brug ere eller herefter opkomme kunde, saa at alting med bedste Maner og Ordning derpaa drevet og forrettet vorder".^[1]   

            Til de administrative oppgaver hørte godkjenning av alle mutinger (driftstillatelser), likeså måtte kjøp og salg av bergparter meldes til bergamtet om de skulle være gyldige.

            O. ble altså tillagt stor administrativ myndighet med full kontroll over alle relevante ressurser, over driften gjennom mutingsbrevene og over kapitalbevegelsene i næringen gjennom meldeplikten ved kjøp og salg.^[2] Utover de rene tilsynsoppgaver utførte bergamtet befaringer i forbindelse med søknader om tiendefrihet og privilegier.^[3] Det kan i denne forbindelse tilføyes at bergamtet ikke bare residerte i Christiania, men var et ambulerende organ. Amtets første møte ble således holdt på Skotselv i Øvre Eiker, Buskerud. Andre møter var på Kongsberg og på Røros.^[4]

            I tillegg til de administrative oppgaver hadde O., som nevnt, også dømmende myndighet^[5]. Det fungerte både som appellinstans der det enkelte bergverk kunne dømme i første instans, og som rettsinstans ved tvistemålssaker hvor bergverkene eller verksfolk var parter, likeledes i sivile straffesaker der verksfolk var innblandet.^[6] Næringen var altså langt på vei et eget rettsområde på siden av den alminnelige sivile rettspleie.

        O. var innrettet som et faglig kollegium med overberghauptmannen/berghauptmannen som formann og med 8-10 andre medlemmer. Ved opprettelsen i 1654 besto bergamtet, foruten berghauptmannen, av en assessor, en overberg­mester, en bergamtsforvalter, en tiendeskriver, en hytteforvalter, en bergmester fra sølvverket, en bergamtskriver og to geschworner hvorav en fra det nordenfjelske.^[7] Det hadde først sete i Christiania, men ble flyttet til Kongsberg i 1686. Etter flyttingen besto O. av to bergråder, overbergamtsforvalteren, videre fra Kongsberg Sølvverk: bergmesteren, en gesvorner, einfahreren, hytteinspektøren, fire overstigere og pukkstigeren.^[8]            O. skulle møte hver lørdag ettermiddag kl. 2, og skulle overlegge hva som skulle ut­rettes i gruvene den følgende uke, i smeltehytta og andre steder. Det skulle føres nøyaktig protokoll, over forhandlingene og stemmeavgivningen. Bergamtet skulle videre samles hver måned for som bergamtsrett å døm­me i innkomne saker etter flertallsvotering. Som overbergamtsrett skulle O. samles fire ganger i året. Til denne rett kunne bergamtsrettens dommer innankes. Overbergamtsrettens dommer kunne appelleres direkte til høyesterett.^[9]

            Den sterkt sentraliserte administrasjonsordningen gjennomgikk endringer i slutten av 1680-årene da bergadministrasjonen ble delt og utbygget med to nye bergamter som til dels overtar, dels griper inn på O.s myndighetsområde. Det ene, og det viktigste, var Det nordenfjelske bergamt som ble opprettet i 1687 eller 1688 med sete i Trondheim. Det ble så opprettet et eget underbergamt på Kongsberg i 1689. Samme år fikk stattholderen det formelle, overordnede ansvar for bergverksnæringen i Norge. Han skulle til enhver tid holdes nøye underrettet om verkenes stilling. Denne administrasjonsordning kom i hovedtrekk til å bestå til 1812 da en ny berglov trådte i kraft. Både Det nordenfjelske bergamt og Underbergamtet ble nå nedlagt, domstolsfunksjonen opphevet og alle sakene overført til O. på Kongsberg. Det ble nå opprettet en ny distriktsvis administrasjonsordning, i første omgang med tre distrikter, se Bergloven av 1812.

            Fordelingen av de sentraladministrative oppgaver etter 1689:

- Overbergamtet var overordnet alle bergverk sønnenfjells, unntatt verkene i grevskapene Jarlsberg og Larvik der grevene hadde fått privilegium på bergregalet i 1671^[10], bl.a. med rett til en egen bergrett. Bergamtet virket også fast som bedriftsledelse for Sølvverket fra amtets flytting til Kongsberg i 1686 og frem til verkets (foreløpige) nedleggelse i 1805.^[11]Det var også styringsorgan (magistrat) for Kongsberg by, og hadde også stor innflytelse over skogforvaltningen.^[12] (Både O. og Underbergamtet besto fra denne tid av betjenter og ledere ved Sølvverket.^[13]) Utover på 1700-tallet befestet O. på Kongsberg sin posisjon som ledende fagorgan, både overfor myndighetene i København, overfor andre myndigheter i Norge og overfor dem som drev de norske bergverkene.^[14]

- Det nordenfjelske bergamt var overordnet bergverkene nordenfjells med samme administrative og juridiske kompetanse som O. på Kongsberg, dog til en viss grad underordnet Kongsberg fra 1711. De geografiske grensene for de to amtenes myndighetsområder ble fastlagt i 1691.

- Underbergamtet på Kongsberg hadde de fleste av sine oppgaver knyttet til Sølvverket og byen, men hadde også forvaltningsoppgaver overfor andre sønnenfjelske bergverk.^[15]

            Etableringen av underbergamtet skapte, som så ofte ellers under eneveldet, uklare myndighetsgrenser. I forhold til Sølvverket var arbeidsdelingen at O. i utgangspunktet skulle ta seg av de bergfaglige/bergtekniske saker, mens Underbergamtet skulle ha mer generelle tilsynsoppgaver knyttet til den daglige drift.^[16]

O. var administrativt underlagt sentraladministrasjonen i København, og lå for det meste under Rentekammeret som fikk et eget ekspedisjonskontor for bergverkssaker. I årene 1771–1773 sorterte bergverksadministrasjonen under det såkalte Norske Kammer – en egen avdeling av rentekammeret, og 1773–1791 under et eget bergverksdirektorium i København før det på nytt ble overført til rentekammeret.    Amtet skulle sende årlige beretninger til myndighete­ne i København, og foreslå forbedringer og privilegier for næringen og det enkelte verk.         

            I 1814 ble embetet som overberghauptmann avskaffet. O. ble opphevet som forvaltningsorgan i 1816, men fungerte som førsteinstans (underdomstol) for bergsaker frem til nedleggelsen 1830 da denne domstolen ble avskaffet og alle bergsakene lagt under de vanlige domstolene.

            For administrasjonsordningene før 1654 se Stat og styring/Bergverksadministrasjon og administrativ myndighet. Se også Bergamt.  

Varia:

- O. omtales ofte bare som ’bergamtet’, slik som i denne artikkelen, særlig i den første tiden da det bare var ett bergamt. Betegnelsen ’Overbergamtet’ ser ut til å ha festet seg etter overflyttingen til Kongsberg i 1686 og opprettelsen to nye bergamter, likeså betegnelsen ’overberghauptmann’ fremfor ’berghauptmann’.  Se for øvrig egen artikkel om bergamtet som fokuserer på fellestrekkene ved de tre bergamtene vi hadde mellom 1689 og 1812.

- Selv om det i 1691 var foretatt en geografisk grenseoppgang mellom bergamtet på Kongsberg og i Trondheim oppsto det to tvister om hvilken administrasjon et verk hørte under.

            Det første tilfellet gjaldt Årdal kobberverk i Sogn der striden sto mellom bergamtene om hvor verket hørte hjemme. Selv om verket lå langt syd for den grensen som visstnok gikk med Lesjaverket i Nord-Østerdal og Kvikneverket i Tynset (på høyde med Røros) som merkestolper, avgjorde kongen i 1705 at verket skulle sortere under Det nordenfjelske bergamt.

            Det andre tilfellet gjaldt Folldalsverket der striden i 1740-årene sto mellom to parter hvorav den ene hadde vært tidlig ute og fått mutingsbrev fra Det nordenfjelske bergamt. Den andre parten hevdet at O. på Kongsberg var rett myndighet. Mutingsbrevet var dermed ugyldig og ga ingen rett til malmen i Folldal som nok lå i et grenseland i denne sammenheng. Saken ble avgjort av O. på Kongsberg og kongen som besluttet at Folldal skulle legges under Det nordenfjelske bergamt.

- Som en del av ’establishment’ i eneveldets sensurerte og overvåkede offentlighet var trolig O. sjelden utsatt for åpen kritikk eller direkte krav nedenfra. Begivenhetene lørdag 5. september 1795 har nok derfor vært en svært sjokkerende opplevelse for O.s medlemmer som under sitt sedvanlige lørdagsmøte først fikk uventet besøk av fire arbeidere som etterlyste svar på et klagebrev de hadde levert seks uker tidligere. I brevet klaget arbeiderne bl.a. på at kjøpmennene i Kongsberg tok for høy pris og at de ble trukket direkte i lønna for gjeld. Da arbeiderne fikk det noe tilbakelente svar at det ville gå enda et par uker før svaret forelå, eskalerte situasjonen raskt. Det brøt ut spontane opptøyer, det ble ringt med kirkeklokkene og enda flere strømmet til. Verksarbeiderne, fulgt av koner og barn, brøt seg inn i amtshuset og strømmet inn i møtesalen der O. var forsamlet, med det forbudte slagordet: ”Vi ere alle som een, og een som alle!” Kvinnene var blant de mest aktive, og en av dem skjelte ut O.s medlemmer for tykkvommer og håpet at det snart ble spunnet snorer av tarmene deres. Situasjonen ble opplevd så truende at O. gikk med på å bedre lønnsforholdene. Dette roet gemyttene og folk gikk etter hvert hver til sitt. Etterspillet ble tre milde straffer og en undersøkelseskommisjon som kom til at det var mye hold i arbeidernes klager.

            Det er også verdt å dvele litt ved bakgrunnen for urolighetene. For det første fornemmer vi gjenlyden av den franske revolusjons idéer om retten til å stille klare og bevisste krav til øvrigheten. Dernest var Sølvverket på denne tid inne i en alvorlig og langvarig krise som førte til mye nød og elendighet blant bergallmuen. Når så misnøyen rettet seg direkte mot O. for de innskrenkninger og nedskjæringer som fulgte av krisen, kan det bunne i en visstnok utbredt oppfatning av at Sølvverkets problemer skyldtes de danske bergembetsmennenes inkompetanse og egeninteresse – noe det ikke synes å være dekning for.^[17]      

            Tydelige spor av denne kritikken finner vi i klageskriftet Det frievillige Slaveri utgitt i 1771. Her heter det bl.a. (transkribert og noe bearbeidet): Da vi daglig blir overbevist om vår allernådigste konges bestrebelser for å bedre rikenes tilstand, hvem vil da ikke tro at han især vil understøtte den del som er den fornemste kilde til Norges blomstring? Jeg mener Kongsberg Sølvverk. Hvem kan vel annet enn røres av medlidenhet med disse trofaste undersåtter som daglig våger sitt liv for å grave fram bergenes skjulte rikdommer, når de istedenfor å få belønning for sin tjeneste ser seg styrtet i den ytterste nød og elendighet?

Hva er årsaken til dette, vil man vel straks spørre. Årsaken er denne: Hvis de anordninger som er blitt utgitt for dette verk, var blitt fulgt, hadde den fattige bergmann aldri blitt så undertrykket, men etter at Overbergamtet begynte å dirigere alt etter selvgjorte anordninger, så er nå forholdene blitt slik at det vil bli vanskelig å blåse liv i den tidligere ordning. Og hvordan kan det være annerledes når preses (formannen i Overbergamtet) ikke er rettsindig, men lar seg lede av egeninteresse?

En som tidligere har vært dommer i en kjøpstad, blir ansatt som assessor. Hvilken innsikt kan en vente av ham? Han kan ha vært en forstandig jurist, men kan Sølvverket dirigeres etter juridiske paragrafer?

En student i København har som venn et medlem av Rentekammeret. En av de gamle assessorene i Overbergamtet dør, og straks blir denne student assessor. Hvilken bergkyndighet fører vel han med seg?

De øvrige assessorer, som burde ha noen innsikt, er i besittelse av altfor stor høflighet til å si preses i mot, selv om han har urett; tvert imot smigrer de for ham, likesom hunden logrer med halen når dens herre taler vennlig til ham.

De funksjonærer som er rettsindige og nidkjære i tjenesten, blir hatet, og hvis de fordrister seg til å si hvordan det burde være, blir de straks fremstilt for Rente­kammeret som gamle og uduelige menn, og satt på pensjon.^[18]