Garherd

Garherd/garrherd/garhærd/gahrherd/gahrmagerherd  (ty. Garherd)

Åpen, halvhøy arbeidsherd med en eller to smeltegruber for raffinering av svartkobber, se garing.

Herden(e) ble redd til under en murt, gjerne hvelvet mantel, eller røykhette, i ovnsfronten og ble betjent av to mann, en garmaker og hans knekt.

G. var nokså forskjellige mht. kapasitet, utforming og materialvalg. Generelt synes herdene ved norske kobberverk å ha vært forholdsvis små med kapasitet til å smelte fra 150 – 400 kg kobber, dvs med rommål fra 0,05-0,12 m³. ^[1] Største dybde varierte fra 12 cm og oppover til kanskje rundt 20 cm, diameter 75-95 cm. Smeltegruben hadde forskjellige former i horisontalplanet. Her opplyses om former som sirkelrund, halvsirkelformet, oval og form som et halvt egg med bredsiden mot bakveggen. En tilspisset form nedover kan ha vært vanlig.

Herden ble bygget opp lag for lag med vekslende blandinger av leire, finmalt kull (kullstubb) og sand.

Variasjonene kan trolig ses som tilpasninger til den lokale malm, verkets øvrige hyttekapasitet, lokale tradisjoner og den enkelte garmakers erfaringer og preferanser ved oppbyggingen. Vi kan også regne med at en typisk 1800-tallsherd var ulik en typisk 1700-tallsherd pga et løpende utviklingsarbeid.^[2]

Uansett variasjoner for øvrig ble det lagt stort arbeid i å få herdens overflate fast og glatt og fri for alle slags sprekker, også de hårfine, for å unngå at herdmassen ble angrepet for raskt og for voldsomt av smelten.

Det avsluttende arbeidet kan deles inn i tre arbeidsmomenter:

- Innstamping av topplaget med morter. En tommelfingerregel var at herdmassen skulle stampes så fast at en ikke kunne trykke et merke i veggen med tommelfingeren;

- bestrykning av overflaten med en suppe av kullstubb og leire.  En kilde opplyser at blandingen besto av 2 deler kullpulver og 1 del leire. Foruten å beskytte herdveggen påpekes det i en kilde at hensikten med denne overflatebehandlingen var å få skivene som ble trukket av etter endt smelting, til å slippe herdkanten lettere;

- tørking og forvarming av herden ved å legge glødende kullbiter i smeltegruben. Skjedde garingen dagen etter at innredninsgsarbeidet var ferdig, kunne herden forvarmes ved en forsiktig oppstart av nedsmeltingen av sortkobberet.

Innredningen av herden var garmakerens ansvar. Arbeidet er ved Røros kobberverk på begynnelsen av 1800-tallet oppgitt til å ta 2-3 timer.^[3]

Det ble enkelte steder også garet i flammeovn. For en beskrivelse av ovnen, se raffineringsovn.

Varia:

- Stubbenbroksminde i Numedal var ei lita kobberhytte som egentlig bare bestod av en g. som man ved hver smelting forvandlet til en krumovn ved å reise en forvegg [brystmur].^[4]