Leire

Leire/leer/ler/lætten/letten (ty. Letten) 

1. Svært finkornet jordart som på grunn av sin ildfasthet, sin plastisitet og bindeevne i fuktig tilstand ble brukt til en rekke formål i forbindelse med de smeltemetallurgiske prosesser; 2. ved minering brukt som forladning i borhull og til tetting av fuktige hull.

Ad 1. L. var tidligere et uunnværlig råmateriale og hjelpemiddel ved all slags metallfremstilling.^[1]

Som oftest ble både ildfasthet, plastisitet og bindevne utnyttet ved bruken.

Helt ren l. ("fet leire") ble knapt brukt til smeltemetallurgiske formål da slik l. trekker seg sammen og sprekker mye opp ved uttørring/brenning. For å motvirke dette ble l. magret med ildfast kvartssand, eller den kunne brennes, slik at den var ferdig krympet før blanding og bruk.^[2] L. som skulle brukes som fôringsmasse ble blandet med karbonholdig materiale som trekull/koks i varierende blandingsforhold.^[3]

L. magret med sand ble brukt til påføring av tynne sjikt (leireklining) som overflatebeskyttelse på indre ovnsflater som sjaktvegger, røyk- og flammeovnshetter og ovnsdører. Sandmagret l., eventuelt med tilsetting av kalk, ble også brukt til fuging av steinovnene. Her virket sanden også til å gi murbruket økt trykkfasthet mot det vertikale trykket.^[4]

L. blandet med trekull/koks (støv) ble først og fremst brukt til fôring i sjaktovner, herdgroper (se garherd) og flammeovner. For dette arbeidet, se innredning. Støv, formet som baller, ble også brukt til å plugge tappeåpningen etter utstikking av flytende metallsmelte til stikkherden. Her ble det helst brukt støv, og ikke ren leire, fordi kullfri l. ville gi en steinhard plugg som det ville bli vanskelig å åpne med stikkjernet ved neste uttapping.^[5] Slike ”støvplugger” ble brukt ved Rørosverket helt til hytta ble nedlagt i 1953.^[6] Renere l. ble det trolig brukt ved tetting av hull som kunne oppstå på ovnen grunnet varmegang.

Mer spesielt hevder en bergkandidat at litt l. i beskikningen bare er en fordel da den letter, ja innleder forslaggingen.^[7] 

L. ble også brukt som bindemiddel ved brikettering av slig/konsentrat før smelting.

Noen leiresorter var bedre enn andre for smeltemetallurgiske formål, uten at det foreliggende materiale gir grunnlag for noen nærmere bestemmelse av dette. God l. var handelsvare på linje med andre driftsmidler, og ble trolig transportert i tønner.^[8] Ved en del verk brukte man nok bare nærliggende leireforekomster hvis slike fantes og l. var god nok.^[9] L. ble best lagret i tørr tilstand innomhus da den før blanding med andre stoffer og vann måtte knuses til fint pulver.

Etter hvert ble støv som fôringsmateriale erstattet med nye materialer og metoder. Her kan bl.a. nevnes frysefôringen (slaggavsetning) i de nye waterjacketovnene og magnesittfôringen i konvertere, se Peirce-Smith-konverter.

For å vise bredden i bruken av l., kan avslutningsvis kort nevnes noen bruksområder innen jernmetallurgien:^[10]

- L. var av avgjørende betydning for jernvinna da ovnssjakten ofte ble bygget av sammenføyde leirplater til såkalte "leireovner" som man finner i store deler av Sør-Norge.^[11]

- Leireformer ble brukt, som alternativ til sandformer, ved utstøping av råjern.^[12]

- I sementeringsovnen ble det fremstilt såkalt "blemmestål" ved å gløde stangjern sammen med trekull i leirekister.

- Ved fremstilling av spesialproduktet "digelstål" ble sementstål/garvestål smeltet til flytende i leirdigler ved ca 1600 °C. 

Varia:

- Litt vest for Norvika (Femunden) finnes rester av en gammel leirgruve. Her ble tatt ut anslagsvis 4000 m³ l. og kvabb. Stedsnavn som Lervika og Lerviktjønnan har sin opprinnelse i denne virksomheten. Trolig har mye av l. gått til bygging, innredning og vedlikehold av sjaktovnene i Femundshytta. Kanskje har noe også blitt fraktet til andre hytter i Røros-systemet. Trolig ble l. tatt ut vinterstid og først fraktet til Lervika før videre båttransport til Femundshytta eller andre hytter.^[13]

- At det var stor bevissthet rundt leirekvaliteten, viser opplysninger fra byggingen av en ovn ved Årdal kobberverk i 1733. Verket var på dette tidspunkt forpaktet av en engelsk investorgruppe som ville smelte på engelsk vis med flammeovn og steinkull som brensel.  For å være på den sikre siden ble det brukt engelsk l., murstein og sand ved byggingen. Det hører med til historien at smelteforsøket, til tross for alle forholdsregler, ble totalt mislykket.^[14]

- Christian 3.s bergverksoffensiv i 1540-årene støtte på mange problemer. En av disse var å skaffe fram nødvendige materialer i rett tid i et land hvor bergverksdrift var en helt ny næring. Illustrerende er bergmester Hans Glasers klage i et brev til kongen i jan. 1541 over mangel på ildfast leire som sammen med kullstybb (kullstøv) bruktes til ovnsfôring og herder. Brevet sendes i anledning av at kobbersmeltingen ved Gulnesverket i Seljord ennå ikke var kommet i gang. Denne leiren måtte hentes helt fra Tyskland, og kongen lovet Glaser at det skulle sendes opp en skipslast så snart isen gikk opp på våren.^[15]

- Gamle tegninger av tyske smeltehytter viser ovner med røykhetter av tre.^[16] Her var det i alle fall behov for beskyttelse. Selv om vi ikke kjenner til bruk av trehetter i Norge er slik bruk ikke usannsynlig selv om brannfaren økte betraktelig.

- Fra Sverige opplyses at en leirkasse, eller –digel, ble brukt i en spesiell prosess for fremstilling av gull: Saltsyreholdig pulver ble lagt sammen med det gullholdige materiale ned i kassen/digelen hvor det ble glødet i et døgn. Saltsyren fortærte da alle de uedle metaller i pulveret, mens gullet lå rent tilbake.^[17]

- Ved plugging av utløpsåpningen for smelte og tetting av hull på ovnen ble pluggen satt på en lang stang på grunn av heten. Stangen kunne være opptil flere meter lang, og det krevde øvelse å treffe hullet med leirkulen.^[18]

- L. ble også brukt som underlag for smelteherden. Den svenske bergvitenskapsmannen Viktor Eggertz, som besøkte Rørosverket i 1847/1848, opplyser at det ble lagt et 40 cm tykt leirelag på bunnhellen under herden.^[19]

- Ved Rørosverket ble det fra slutten av 1880 årene arbeidet med skjærsteinsmelting i brilleovn med overføring av flytende smelte til en konverter for videre behandling. Om denne overføringen berettes fra hyttas siste år før nedleggelsen i 1953: "Konverteren ble kjørt på skinner bort til smelteovnen så snart de fikk beskjed. "Brilla e' full, dokk må kåmmå og tappe"[...] Det lå ei åpen renne helt innpå brilla, den var bare tettet igjen med stein og leire som de slo opp med et jern. Konverteren ble kjørt på plass under smelteovnen og tippa ned slik at tuten sto jevn med renna, og der rant 'sporrstenen'[skjærsteinen] inn på kjelen. Arbeidet ble nøye overvåka, og så snart 'sporrstenen' var tappa og det kom flytende slagg i renna, måtte de skynde seg "å klesse ti att en lerklomp forr å stenge."^[20]

Ad 2. Se leireforladning og kruttpatron (Varia).