Garkobber/garkobber/garrkoppar/gahrkobber (ty. Garkupfer)
Ferdigprodukt av nesten rent kobber (97-99 % Cu).
G. ble tradisjonelt fremstilt ved garing i en garherd som siste ledd i den såkalte femtrinnsprosessen. Ved oksyderende smelting ble forurensninger som jern, bly, svovel m.fl. forslagget og trukket av smelten.
Urenheter kunne gi kobberet en mindre pen farge og dårlige egenskaper, f.eks. var svovelrikt g. både usmidig og grått i fargen.[1] Som regel hadde kobber som bare var garet en gang, god formfyllingsevne og kunne utstøpes, eller det kunne brukes i legeringer, f.eks. til messing. Dette g. inneholdt imidlertid gjerne så mye oksygen at det ble sprøtt og usmidig og dermed uegnet til mekanisk bearbeidelse som smiing og valsing. For å bli "hammergar" måtte kobberoksidet i g. reduseres til metallisk kobber i en smelting under reduserende forhold.[2]
G. var verkenes salgsprodukt og ble levert som skiver.[3] Mesteparten ble eksportert.
Godt g. skulle ha en høyrød farge, og kunne da betegnes om rosettekobber. Blærer på oppsiden av de avtrukne skivene var ønskelig da de vitnet om utskilling av uønsket gass ved avkjølingen. Videre skulle skivene være tynne - tykke skiver i mørke farger var et tegn på at garingen hadde vært drevet for langt eller for kort.[4]
Snitt av 5 garkobberanalyser ved Røros i 1840 viser 96,79 % Cu, 1,79 % Fe, 1,92 % Zn og kun spor av bly.[5] En annen analyse, også fra Røros, fra 1885 viser 99 % kobber, 0,3 % sølv, 0,3 % bly, 0,16 % jern og 0 % svovel.[6]
Hjemmemarkedet for g. var lite i forhold til produksjonen, også fordi vi bare hadde få manufakturer for videre bearbeidelse (Røros og Tolga platehammerhytter, Leren valseverk, Trondheim), og bare et messingverk (Konnerud verk, Drammen), med unntak for Leren, med kortvarig og begrenset produksjon.
Betegnelsen "garkobber" har også blitt brukt om kobber som var renset med moderne metoder i raffineringsovn etter at den tradisjonelle garingen på herd var forlatt. "Garkobber" bør derfor ikke defineres historisk, men semantisk, med den generelle betydning "ferdigkobber".
Varia:
- Det eksisterer fremdeles noen få garkobberplater i Norge. Rørosmuseet har fragment av to eksemplarer deponert i sine samlinger. Platene er funnet i sjøen utenfor Nordhordland i 1997, og er trolig utskipet fra Trondheim, altså fra et verk i Det Nordenfjeldske Bergamt. I 1672 var det et skipsforlis i området og 1000 skiver ble hentet opp av dykker.[7]
- Nyere funn av garkobberskiver viser at det var vanskelig å få helt rent kobber. Foruten skivene fra Nordhordaland, jfr. foregående punkt, er det også gjort funn i Telemark. Disse skivene har et sølvinnhold på opptil 0,64%, noe som må betegnes som høyt i denne sammenheng.[8]
- Også hammergar kobber fremstilt etter moderne metoder inneholdt noe oksygen, fra 0,02-0,046 % O.
Fem analyser av g. ved Røros kobberverk i 1840 viser følgende:
96,79 % Cu
1,79 % Fe
1,92 % Zn (sink)
Spor (Pb) (bly).[9]
I dag går det meste av kobberet til elektrisk ledningsmateriell. Kobber til dette formålet fremstilles elektrolytisk med en renhetsgrad på min. 99,9 %, og er et av de reneste stoffer som anvendes industrielt, se elektrolytisk raffinering.[10]
- Produktet fra raffineringssmeltingen av bessemert råkobber omtales i litteraturen noe vekslende som garkobber, raffinadekobber eller raffinert kobber.
- For å lette valsingen ved Leren valseverk ble kobberet i 1823 levert som "Klodse" fra Røros.[11] Det er ikke kjent hvorvidt g. ble levert hammergar fra Røros-verket, om den var noen sukses, eller hvor lenge ordningen varte.
- For å sikre seg mot spill under transport fra Røros til Trondheim ble det i årene 1833-1840 gjort gjentatte, men mislykte forsøk på å støpe ut g. i blokker i stedet for å trekke det av herden i skiver.
Av samme grunn ønsket man også å holde platene tykke, mens kundene helst ville ha dem tynne. Verket forsøkte seg på den gyldne middelvei med den følge at noen synes de ble for tykke samtidig som andre fant skivene for tynne.[12]
- Fra Løkken opplyses at g. ble støpt i plater på 15 kg 15 gr (de 15 gr over skulle være sikkerhet for at platene ikke ble for lette). Platene ble kløvet på sommerføre, og vanlig kløvvekt var 4 plater på hver side av hesten, til sammen 120 kg (som var standard kløvvekt, se
- Først i 1841 klarte Røros-verket å merke de ru og ujevne garskivene med sitt merk "R". Man hadde da fra tid til annen opplevd at Røros-kobberet ble forvekslet med kobber av dårligere kvalitet.[14]
- "Garkobber" i barrer ble levert fra Røros-verket fom den nye smelthytta ble satt i drift i 1889 og frem til hyttedriften ble innstilt i 1953 grunnet brann. Barrene veide hele tiden 7 kg og var påstemplet ? R.[15]
- G. ble på Røros lagret i kobberbua "under 3 lås". Direktøren, bergskriveren og hytteskriveren hadde hver sin nøkkel. Låsen til kobberbua som ble bygd til den nye garhytta i 1840, finnes ennå. Denne låsen har også tre nøkler.[16] Det har vært hevdet at denne sikkerhetsforanstaltning var rettet mer mot partisipantene enn for å forhindre vanlig tyveri. G. var nok ikke så lett å omsette for en "simpel" mann.
Omfanget av hammergaringen i Norge er usikkert. Det omtales lite i litteraturen og kategorien "hammergar" er ikke funnet i handelsstatistikken. Dette betyr mest sannsynlig at betegnelsen "garkobber" i litteratur og statistikk var samnavn for g. og "hammergar kobber". Se hammergaring for en diskusjon av metoder og omfang av slik garing i Norge.
Ved Røros-verket levert som barrer etter omlegging til raffinering i ovn i 1889. Det er ikke kjent hvorvidt eventuell hammergar kobber ble levert i skiver eller som barrer.
Gjengitt i Espelund 2002:31(476).
Pers. medd. Jon Lillegjelten 14.4.09.