Fyrsetting

[INTRO

F. er en forhistorisk teknikk for løsbryting av fjell som til langt ut på 1800-tallet var en kostnadseffektiv og ’konkurransedyktig’ brytningsmetode i mange drifter når forholdene lå til rette. Selv om teknikken i utgangspunktet er enkel, vil artikkelen vise at det var mange forhold som måtte tas i betraktning hvis energien i veden skulle utnyttes på en god måte.

              Ikke all slags fjell var like velegnet for f., ikke all slags ved var like bra, hvordan legge opp bålet for å få ilden til brenne bare der den skulle og hvordan unngå at stein og skall som falt ned under brenningen ikke rammet bålet slik at ilden ble kvalt? Det var mange spørsmål som bare kunne besvares på grunnlag av bred erfaring og innsikt. Yrkesutøverne ble omtalt som ’fyrhauere’. ’Hauer’ var betegnelsen på en faglært gruvearbeider. F. var altså å forstå som et eget fag.]

Fyrsetting/fyrsetning/fyrsætning/operasjon (ty. Feuersetzen) 

Bergbryting ved oppheting av fjellveggen med bål.

Ved fyrsettingen arrangeres veden slik at flammene stryker over det berg man vil bryte.

Opphetingen fører til at fjellet mister sin fasthet, bergmassen utvider seg, ’sprenger seg selv’ og blir mør. Større og mindre stykker skaller av, ofte som tynne flak eller skall. Når arbeidsrommet er så nedkjølt og røykfritt at en igjen kan oppholde seg der, fjernes løsnet bergmasse, kalt fyrty, fra vegger og tak med forskjellig håndverktøy og transporteres bort. Deretter kunne ny fyr settes. Dette kunne også settes flere bål i serie før full løsbryting, kalt ’fyr-på-fyr’-teknikken.

            Bråkjøling med vann som en fast del av fyrsettingsteknikken, har ikke kildemessig dekning og må betegnes som en myte. Vann var ikke nødvendig for å få fjellet til å bryte og dessuten ville det være forbundet med stor skoldingsfare for den som skulle gå bort og kaste vann på en glohet bergvegg.

            Vedforbruk og inndrift varierte nokså mye. Mye avhang av bergarten, men også andre forhold spilte inn.

Veden, kalt setteved, var vanligvis tørret gran- eller furuved à ca en meters lengde. ^[1]

Det gikk med store mengder brenne.^[2] Flere kilder anslår ca 5 m³ ved/m³ fjell som nokså vanlig.^[3] Variasjonene avhang bl.a. av hvor ’vanskelig’ fjellet var og hvor store bergflater en arbeidet med. Jo større profiler, jo mindre vedforbruk pr m³ løsbrutt fjell.^[4]

Inndrift. Tall fra Kongsberg Sølvverk (KS) viser at inndriften i gruveganger med ~ 3 m² veggflate pr måned på 1700-tallet vanligvis lå på mellom 0,5-1,5 m pr måned, men kunne gå opp mot 4 m/mnd.^[5] De store stollene ble gjennomgående drevet mer intenst, vanligvis 2-3 m – opp til 7 meter i måneden^[6]. Pr. stollbål var inndriften 10-15 cm.^[7]

            Hovedproblemet med f. var ventilasjonen, eller værvekslingen som bergmennene sa, særlig ved drift av lange stoller. God ventilasjon var viktig for at ilden skulle holdes vedlike og brenne fort nok, og fordi stillestående, oksygenfattig luft kunne danne den fryktede ’stank’ som var årsak til mange dødsulykker.^[8] Røyk- og gassutviklingen kunne også gjøre store deler av gruven ufarbar for folk i lang tid og slik hindre den øvrige drift. Når dette var et problem, kunne f.  begrenses til bestemte tider, f.eks. bestemte dager, bestemte tider på dagen, natten, eller til helgene, den såkalte ’helgebrenning’.

            Tradisjonelt søkte man å bedre ventilasjonen med luftsjakter, såkalte ’lichtloch’, drevet ned fra overflaten, eller med trekkorter (gruvegang drevet parallelt over hovedriften og med gjennomslag til denne). Ved Sølvverket tok man i 1844 i bruk et tredje alternativ da man delte en stoll i to horisontale avdelinger ved et langsgående tak slik at den varme røykluften trakk ut gjennom øvre avdeling, mens kjølig friskluft trakk inn gjennom nedre avdeling. Dette ble noen år senere fulgt opp med vertikale røykkanaler til dagen, og bruk av røykrør av jern. (Se avsnittet ’Case – Kongsberg Sølvverk’ nedenfor).   

            Arbeidsmiljøet i fyrdriftene utsatte gruvearbeidernes helse for stor påkjenninger. I det daglige var det naturligvis først og fremst de høye temperaturene som var plagsomme mens tørt, fint brannstøv og plutselige vekslinger fra hete til trekk kunne føre til brystsykdommer, hhv gikt.

            F. har fulgt norsk bergverksdrift som brytningsmetode sammenhengende gjennom nærmere 270 år fra teknikken ble tatt i bruk ved den første gruvedrift på Kongsberg i 1623 til siste fyr ble slukket ved samme verk i 1890.^[9] Det er all grunn til å tro at f. ble tatt i bruk også ved de andre norske verkene.^[10] For det første fordi f. hadde best virkning på nokså fast fjell. Teknikken passet dermed godt på det harde, gjerne kvartsrike, norske fjellet; for det andre fordi Norge hadde store skoger som lenge kunne levere setteved til en relativt rimelig penge^[11] og for det tredje fordi f. vis-à-vis kruttsprengningen var en mindre arbeidsintensiv brytningsmetode – mineringen ble fram til 1860-årene^[12] drevet med møysommelig tomannsboring med store, tunge stålsatte smijernsbor som raskt ble utslitt i harde bergarter.^[13]

            F. var derfor et rasjonelt valg til langt ut på 1800-tallet, spesielt i horisontale ganger, mens minering helst ble brukt når man skulle bryte seg ned vertikalt, eller der hvor bergarten passet dårlig for f.. Det var først innføringen av høyeffektiv dynamitt fom 1870-årene som etter hvert utkonkurrerte f. i alle typer drifter.^[14]

            Fyrsatte drifter kjennetegnes ved et ovalt profil og nokså glatte vegger, noe som gir rommet en særegen skjønnhet når det lyssettes. Takhøyden veksler sterkt.

            F. ble brukt allerede i yngre steinalder og er dermed den eldste bergbrytningsmetode vi kjenner.^[15]

BRYTINGEN

- Når fjellet brytes opp ved oppvarming, er det flere krefter som virker^[16]. Her kan nevnes: Varmeutvidelse med påfølgende sprekkdannelser, dannelse av spenningsforskjeller ved bergartenes og mineralenes forskjellige utvidelse ved oppvarming, bergmekaniske forhold, dvs påvirkning fra bergtrykk fra omgivende fjell^[17], små naturlige, vannfylte hulrom som sprenges og kanskje det viktigste: Endring av kvartsens krystallstruktur til en mer ustabil form når den oppvarmes til en viss temperatur (575° C). Dermed brytes fastheten i kvartsholdige bergarter ned, fjellet blir mørt og kan sprekke opp. Siden det er mye av slike bergarter i det norske grunnfjellsområdet, kan vi anta at endringen av krystallstrukturen har hatt stor betydning for f.s suksess her i landet.^[18]

- Gunstige brytningsforhold for f.: Når fyrstedet var tørt og bergarten var ’god fyrsten’. Fuktighet som trengte seg fram gjennom bergsprekker ville kjøle fjellet og svekke effekten av varmen.

God fyrsten var kvartsitt, og kvartsrike bånd, hornblende osv.. Den best fyrsten var ”sprakesten”, en sjeldent elastisk kvartsskifer som kunne gi meget store utslag, 2 meter el mer etter en enkelt fyr. Meget god fyrsten var også en art hornblendeskifer, kalt "springsten", som løsnet i store stykker foran fyren.

Dårlig fyrsten var milde (bløte) og seige skifre "raa baand" slik som sterkt glimmerholdige bånd, men særlig kloritt- og talkskifre som i liten grad el overhodet ikke lot seg påvirke av ilden. En tynn stripe av slike bånd innimellom god fyrsten var nok til å hemme arbeidet.^[19]

- Fyrene var av mange forskjellig slag, ’reisfyr’, ’liggefyr’ og ’rakefyr’. Ved bruk av reisfyr ble veden satt opp mot fjellveggen på enden i den hensikt å oppvarme vegg og tak.^[20] Eventuelt kunne fyren settes i to høyder. Om man bare ønsket at ilden skulle virke i høyden og i taket (særlig aktuelt i høye stolldrifter) kunne arbeiderne la en del stein ligge og reise fyren på røysa, de kunne bygge en spreisling (tømmergulv) og sette fyren på den på et lag av stein, eller bruke jernrist med bein. Veden ble da lagt i kors på risten for at fallende stein ikke skulle slukke ilden. Ved bruk av jernrist kunne en også drive sjakter oppover ved å flytte risten suksessivt etter.

Fyrsetting er ikke spesielt effektivt ved senkningsarbeider da det er vanskelig å få varmen rettet nedover. Ved slike arbeider brukte man liggefyr, dvs veden ble lagt tett ved siden av hverandre bare med noen vedtrær lagt i kors som en liten pyramide. Bålets overside måtte tildekkes godt slik at varmen ble rettet nedover, men uten at trekken ble hindret.

Rakefyr var en ’spesialfyr’ som ble tent for å ’etterbrenne’ sålen i en drift slik at den fulgte en noenlunde vannrett linje (ved vanlig f. steg gjerne sålen fordi fyren virket kraftigst oppover).

- Det å sette en fyr riktig krevde erfaring og omtanke. Varmeutviklingen måtte utnyttes på beste måte - veden måtte ikke brennes til liten eller ingen nytte. Derfor skulle bålet tennes inn mot bergveggen. Måten fyrveden ble stablet på kunne variere med forholdene og skikk og bruk ved det enkelte bergverk. Avgjørende for et godt resultat var bl.a. at veden ble arrangert på en måte som ga god trekk i bålet slik at veden kunne brenne raskt og med en kraftig og velrettet flamme mot den delen av bergveggen som skulle brytes. For å holde ilden samlet og rettet mot brytningsfeltet kunne det plasseres bråteved og halvråtne tømmerstokker fra gruveforbygningen rundt fyret. Dette var særlig aktuelt når det var sidetrekk som drev ilden vekk fra det stedet den egentlig skulle virke. Et bål kunne brenne fra to timer og oppover, alt etter fjellets beskaffenhet og bålets størrelse, store stollbål kunne brenne opptil 8 timer.

- Den beste fyrveden var granved fordi dette treslaget brant med ”…en stærk og hastig blussende Lue uden derhos at efterlade mange Gløder, hvilke ere til Hinder og Uleilighed for Arbeiderne.”^[21] Ved av løvtrær, eller annen tettere ved var derimot ”… hertil mindre tienlig eftersom det længere underholder Ilden, efterlader fleere Gløder og ej afgiver saa hastig en Flamme…”.^[22] For å oppnå den tilsiktede effekt var det altså viktigere å oppnå sterk hete gjennom en livlig forbrenning enn at bålet brant lenge.

Helst ble det brukt kløyvd ved da den gir en friskere lue og varmer opp berget raskere, dvs effekten økte med samme vedmengde. Også større og mindre grener kunne med fordel brukes, likeens harpiksrike fururøtter.

Som ’fyrstikk’ kunne det brukes en såkalt bart, en tørr furupinne som var oppskåret i den ene enden slik at flisene krøllet seg opp som et skjegg. I settevedstabelen kunne det lages en tenngate for barten.

Det å få den nødvendige veden ned i gruven var en tidkrevende og kostbar del av arbeidet. Fra Røros berettes det at man, trolig som en av flere løsninger, rett og slett styrtet veden ned gjennom en sjakt. Så måtte man bære eller kjøre veden fram til de ulike fyrortene.^[23] Kanskje var ikke dette så uvanlig.

- Størrelsen på bålet kunne variere etter den bergart som skulle brytes, størrelsen på gruverommet og om bålet var det første som ble satt, eller et av de påfølgende når man satte ’fyr på fyr’ (se nedenfor). Oppsprukket og skjørt fjell kunne fyrsettes med små bål, likeså ble små bål satt i trange og dype gruverom, mens det ble fyrt med større bål der det skulle brytes på store og sammenhengende bergflater. Her ga også f. best ’utbytte’ i form av løsbrutt masse i forhold til vedforbruket.

- Flere bål kunne settes etter hverandre, ’fyr på fyr’, mot samme brytningssted mens berget ennå var varmt og uten kaldkiling mellom. Med denne teknikken kunne varmen drives lengre inn i fjellet, samtidig som ’følgebålene’ kunne legges opp med mindre ved, den andre fyren brøt bedre enn den første.

Fra en beskrivelse av f. med fyr-på-fyr på Kongsberg fra 1784 gjengis følgende:”Først ble det satt et bål av grov ved, fulgt av en mindre bål med kløyvd ved. Etter at fyren var brent ut ble løst fjell stukket ned, løsbrent stein dradd vekk, rester av ved rakt tilbake og ny fyr ble satt. Arbeideren fortsatte slik så lenge han holdt ut, i ett sjikt ble det vanligvis satt 4-5 slike små fyrer. For å få brent ut taket i full høyde, var alltid den siste fyr i sjiktet kraftigere enn de andre.”^[24] 

- Verktøyet som ble brukt til løsbrytingen var kilhakke (hakke som smalner mot spissen, lang og buet eller kort og rett, montert på treskaft), brekkstang (et langt jern med skarp spiss til å slå inn i sprekker og bende løs fjellstykker med, i dag kalt renskespett), stikkjern (flat jernspiss montert på et langt treskaft, brukt til å bryte ned løst fjell i taket), ortrake (kort jernrake brukt til å trekke ned løsbrutt stein), ortfeisel (langskaftet, stor hammer med en flat og en spiss bane, stålsatt i begge ender (vekt ca 1,5 kg), brukt til å banke vekk løst fjell på endeflaten og på sidene (avklapping). (Avklappingsarbeidet hørte til det mest anstrengende arbeid i gruven). Ellers ble også det tradisjonelle bergbrytingsverktøyet hammer og bergsjern brukt etter f..

- Når det ved Sølvverket ble oppdaget sølv der hvor det skulle fyrsettes, skulle sølvåren dekkes (”avklines”) med leire ”…for at forebygge at Sølvet ej ved Ilden bringes til at smelte.”^[25]

- Fyrarbeidernes arbeidsmiljø var preget av hete, steinstøv og enkelte ganger av irriterende eller farlige gasser som ble frigjort fra bergmassen ved oppvarmingen. Fra slutten av 1850-tallet har vi fra KS målinger som viser hvilke temperaturer det er snakk om. I en stollort ble temperaturen når lastingen (oppsamling og borttransportering av løsbrutt gods) skulle begynne etter fyring, målt til mellom 43 og 57 °C, i en skråbaneort til 61,5 °C og i en feltort etter 8 timers fyring 75 °C. På bakgrunn av disse målingene kan en slutte at arbeidstemperaturen i gruverommet ved f. sjelden sank under 50 °C. Verst var det der luften i tillegg var fylt med vanndamp fra vanntilsig i stuffen (endeflaten det ble brutt på). Arbeiderne som voktet varmen gikk nakne til livet, og de måtte stadig stryke vekk svette og sot fra kroppen. Bruk av murskjerm foran fyrstedene som noen steder kom i bruk utover på 1800-tallet lettet noe på situasjonen siden den fremmet sterkere trekk som avkjølte fyrstedet, og ved at fyrhauerne, under pauser kunne trekke frisk luft utenfor skjermen.

Under oppvarmingen av berget, og likedan når det begynte å kjølne kunne det springe steinskal og –flak ned fra stuffen (endeveggen) og taket. Dette kunne også være farlig for dem som voktet ilden.

- I Norge er fyrsetningsteknikken, så vidt vites, bare kartlagt i detalj ved KS.^[26] Selv om dette var det verk hvor teknikken var mest velutviklet, er det god grunn til å regne med at bruk av redskaper, teknikk og organisering i all hovedsak var det samme ved andre norske bergverk. Bergfolket, selvfølgelig flest i overordnede stillinger, var mye på reise både innenlands og utenlands for å se og lære, samtidig som den tyske bergverkslitteraturen også ble lest i Norge. Opplysninger fra Røros, Falun (Stora kopparberget) og tyske bergverk tyder således på stor likhet i fyrsettingspraksis i den europeiske bergmannsverden. En brytningsteknikk med omtrent de samme tekniske hjelpemidler som forutsetning kunne da heller ikke variere svært mye.

- F. og ’vannmyten’. I Ekskurs 1.1 i sin doktoravhandling Gruveteknikk ved Kongsberg Sølvverk 1623-1914 gir Bjørn Ivar Berg over 24 sider meget fyldig belegg for sin konklusjon: ”Det må anses som solid underbygd at vann hverken var vanlig eller nødvendig for å få fjell til å løsne under oppheting ved fyrsetting. Omtale av vann bør utelates i generelle beskrivelser av denne teknikken, og i visse tilfeller kan det være på sin plass å understreke at vann - tvert imot hva som ofte oppgis - ikke var vanlig eller nødvendig ved fyrsetting.”^[27] Og i sin begrunnelse for å underbygge argumentasjonen med utdrag av i alt 93 kilder i Ekskurs 1.2, skriver han: ”Det er nok en ’tung’ argumentasjon, men med tyve års erfaring omkring spørsmålet, har jeg måttet erkjenne at det kreves tungt skyts for å rokke ved denne rotfestede myte.”^[28]      

Nå er det ikke mulig å avvise at vann noen gang er brukt, tvert imot er det kjente eksempler på forsøk. En kan også tenke seg at det har vært prøvd mange steder, kanskje nettopp på bakgrunn av de utbredte forestillinger om det fornuftige i å bruke vann. Vann kunne også brukes i små mengder til etterslukking av bål og brennende malmstykker bl.a. for å unngå at fyrhauernes tresko tok fyr når de skulle begynne sitt arbeide med hakker og spett. Berg skriver: ”… og under slik slukking kan naturligvis også vann ha rent over opphetet fjell og allerede løsnede steiner og bidratt til ytterligere oppsprekking. Likevel er det ingen ting som tyder på at dette har skjedd annet enn kun helt unntaksvis, men her kan det ligge en kime til en forvandling av mygg til elefanter gjennom dramatiserende overlevering.”^[29]

Ellers ble det i gammel berglitteratur ikke direkte advart mot å bruke vann. For øvrig ble det hevdet at det å slå vann på opphetet fjell ikke bare er nytteløst, men direkte skadelig, idet fjellet da bare blir enda hardere.

- F. virket inn på den øvrige gruvedrift og rytmen i brytningsarbeidet. Berg skriver om dette: ”Arbeidstiden ble påvirket, og som det synes forkortet ved at røyken gjorde gruvene tidvis utilgjengelige. Det lå uansett en mer spredt arbeidsrytme i vedtransport, stabling, tenning, brenning og etterarbeid enn i de mer kontinuerlige arbeidsmåter med kaldkiling og boring - "hammerslag på hammerslag" - for kruttsprengningens del riktignok avbrutt av lade- og skyteprosessen, som likevel i stor grad ble utført av særskilt personale og dermed i mindre grad avbrøt borernes arbeidsrytme.”^[30]

ALTERNATIVENE

Alternativene til f. var kaldkiling (håndbryting med enkle jernredskaper) og sprengning, først med svartkrutt, fra 1870-årene med dynamitt. Et typisk trekk ved utviklingen av bergbrytingen var at disse metoder aldri avløste hverandre, men levde side om side i varierende kombinasjoner opp gjennom århundrene slik følgende grovinndeling viser:

1. Christian 3. bergverksoffensiv (særlig i Telemark) 1537-1550: KALDKILING – FYRSETTING;

2. 1623 (sølvfunnet på Kongsberg)- slutten av 1600-tallet: KALDKILING – FYRSETTING;

3. Slutten av 1600-tallet – begynnelsen av 1700-tallet: KALDKILING – FYRSETTING – KRUTTSPRENGNING;

4. Begynnelsen av 1700-tallet – slutten av 1800-tallet: FYRSETTING – KRUTT/DYNAMITTSPRENGNING.

Kommentar. Best passer muligens dette skjemaet (pkt 2.-4) på landets største bergverk, Kongsberg Sølvverk, hvor tyskerne og deres yrkestradisjon med kaldkiling med ’Schlägel og Eisen’ sto sterkest og hvor teknikken kanskje ble oppgitt senest blant de norske bergverkene (rundt 1730 samtidig som man satset for fullt på kruttsprengning). Bergbrytingens historie i Norge er imidlertid ikke nærmere undersøkt. Særlig kan det være vanskelig å ha noen sikker formening om kaldkilingens utbredelse på 1600-tallet. Det er ikke usannsynlig at 1600-talls-verkene brukte f. som hovedteknikk og kaldkiling mer sporadisk, eller som støtte for f. enten i forarbeidet (skramhugging), eller i etterarbeidet med løsbryting. Det kan selvfølgelig også ha vært store ulikheter verkene imellom, f.eks. varierende etter innslaget av tyske bergmenn på det enkelte verk.

            Med større grad av sikkerhet kan en hevde at kruttsprengningen etablerte seg i norsk bergverksdrift de første årtier på 1700-tallet. Men også her kjenner vi lite til innføringstakten ved de forskjellige verk. Det synes imidlertid å være et dominerende trekk at teknikkene virket komplementært ved at de utnyttet sine relative fordeler og på den måten bidro til en samlet sett langt mer effektiv bergbryting ved det enkelt verk. En nokså sannsynlig fordeling av de to teknikkene var at f. vanligvis ble foretrukket i horisontale drifter, mens bryting med krutt ble brukt i sjakter, synker og på strosser slik tilfellet var på KS. Et annet kriterium kunne være at man brukte f. når berget var ’vrangt’ og ga lite ”utslag for skuddet” (bergkruttet hadde forholdsvis liten sprengkraft), eller når man møtte harde, gjerne kvartsholdige, bergarter med god brytningseffekt ved oppvarming, men som var tunge å bore i. F. kunne også bli brukt for å jevne gruveveggene etter kruttsprengning som skapte mer kantede overflater.

            Foruten rene brytningsmessige forhold, var nok tilgangen og prisen på ved av stor betydning for valg av metode, eventuelt full overgang til minering.

FORDELER OG ULEMPER VED FYRSETTING (en oppsummering)

Fordeler:

- Var effektiv både i forhold til kaldkiling og boring i hardt fjell som var vanlig i Norge. F. fikk derfor stor utbredelse, og holdt seg lenger her enn på kontinentet med sine mer medgjørlige, gjerne skifrige bergarter;

- var økonomisk overlegen i horisontale drifter til langt ut på 1800-tallet, spesielt falt arbeidskostnadene gunstig ut i forhold til mineringen;^[31]

- bidro til en betydelig økning av arbeidseffekten i forhold til kaldkilingen^[32];

- de typiske bergskallene fra f. var lette å skille i malm og gråberg, kunne røstes med mindre vedforbruk enn de større stykkene etter kruttsprengningen samt kunne pukkes med mindre tid og arbeid, mør og lettknuselig som den var;

- betjentene ved smeltehytta på Sølvverket hevdet at fyrsatt erts var lettere å behandle i smeltehytta, bl.a. ved at smeltingen gikk raskere. Også ved pukkverkene var slik malm lettere å behandle enn skutt malm – mør og lettere å knuse, sølvtapet i avgangen mindre og sligens kvalitet bedre;

- den mindre arbeidsintensive fyrsettingen kunne åpne for arbeid i dobbeltsjikt når det var ønskelig;

- fyrsatte gruveganger fikk normalt nokså slette vegger uten de skarpe utstående kantene som følger av kruttsprengningen.

Ulemper:

- Røyk, andre gasser og hete virket forstyrrende på det øvrige gruvearbeid, spesielt når arbeidet foregikk langt fra dagen (som ved stolldriften), eller når det ble arbeidet dypt nede (som ofte var tilfelle på 1800-tallet). For å redusere driftsforstyrrelsene krevdes utvidet og nøyaktig  planlegging av gruvearbeidet. Ofte var det påkrevet med kostbare ventilasjonstiltak, f.eks. lichtloch; ^[33]

- varmt og helsefarlig arbeidsmiljø, dødsfall forekom^[34];

- vegger og tak ble usikre slik at det stadig måtte brytes etter for å unngå ulykker;  

- brannfare (bl.a. stor brann i en Sølvverks-gruve i 1856)

- det ble lett brutt mer berg enn nødvendig. Unyttig ’overfjell’ måtte transporteres ut av gruven;

- nedsoting kunne gjøre det vanskelig å oppdage, evt. følge malmårer i fjellet. Grovsjeiding på stedet ble vanskeligere;

- sølv kunne smelte;

- avhengig av begrensede, stedbundne ressurser;

- gikk hardt ut over skogen (voksende bekymring for dette utover på 1700-tallet, se Generalforstamtet);

CASE – KONGSBERG SØLVVERK

Kongsberg Sølvverk var landets største bergverk og det verk hvor f. ble drevet i størst målestokk. Det var trolig heller ikke noe sted, verken i Norge eller i utlandet, hvor det ble drevet så lenge med f.. Siste fyrsettingsbål ble slukket i 1890, 267 år etter at gruvedriften startet.

            Under overskriften ”Fyrsettingen høyt utviklet på Kongsberg” skriver Bjørn Ivar Berg dette om den spesielle plass metoden hadde ved Sølvverket: ”Schubarth [medlem av en undersøkelseskommisjon] så i 1732, med tyske briller, fyrsettingen som en antikvert metode. Likevel holdt han ikke løftet om å avskaffe den. Fyrsettingen var rett og slett for effektiv til det. Istedenfor å se fyrsettingen på Kongsberg som tilbakeliggenhet, slik tyskerne noe nedlatende gjorde, ser vi at den var utviklet til et høyt nivå. At tyskerne stort sett hadde forlatt fyrsettingen, skyldtes nok i stor grad skogmangel og høye vedpriser. De første tyskere på Kongsberg hadde omgående tatt fyrsetting i bruk. Over flere mannsaldre ble teknikken gjennom en vidstrakt bruk tilpasset gruvene her, og utviklet i en slik grad at vi kan betegne bergmennene på Kongsberg som eksperter i fyrsetting. Neppe noe sted var teknikken så velutviklet som her.

Det fremgår også i norske bergmenns reiseberetninger. Ole Henckel var på Harz i 1782. Ved storanlegget Tiefer Georg stollen ble det utelukkende brukt krutt-sprengning, selv om fjellet her med stor fordel kunne brytes med fyrsetting, skrev Henckel. Men det rådde en viss fordom mot denne teknikken, siden man visste at den ble brukt i de nordlige land, som Norge og Sverige (underforstått: «U-land»). Dessuten rådde den ytterste uvitenhet til rett å kunne omgås med metoden.”^[35]

            F. ble sterkt intensivert fra 1660 av^[36]og nådde sitt største omfang gjennom tidene i annen halvdel av 1700-tallet.^[37] Sølvverket er også det verk som er best dokumentert.^[38] Vi kan derfor følge f.s historie ved verket i detalj samtidig som det kastes lys over mer allmenne forhold som fyrsettingsteknikk, f. som alternativ til kaldkiling og sprengning, samt problemer, fordeler og utfordringer knyttet til denne brytningsmetoden. Mye av dette kildestoffet er allerede trukket inn i fremstillingen ovenfor. Her gis et kortfattet sammendrag av f.s historie ved verket:

Verkets omfattende bruk av f. kan tilskrives naturforhold som lett tilgang på skogressurser, her setteved, og hardt, kvartsrikt fjell som var vanskelig å hogge løs for hånd, men som sprakk lett opp for fyr. De tyske bergmennene som kom til Kongsberg etter sølvfunnet i 1623, tok derfor helt fra begynnelsen i bruk f. i tillegg til den tradisjonelle kaldkiling med hammer og bergsjern som var hovedteknikken i deres hjemland hvor fjellet gjerne var lettere å hogge i.

            Lenge levde disse to teknikkene side om side i et ’arbeidsfellesskap’ hvor f. ble mer og mer dominerende for til slutt helt å fortrenge kaldkilingen. Selv om trinnene i denne prosessen ikke er klarlagt i detalj synes hovedtrekkene ved KS å ha vært som følger: I den eldste tiden ble f. brukt til å mørne fjellet for å lette arbeidet med hammer og bergsjern. Etter at bålet var slukket og bergveggen kjølnet, arbeidet man seg innover så langt man kom. Når fjellet igjen ble hardt og vanskelig å hugge i, ble ny fyr satt. Etter hvert endret dette seg slik at f. ble hovedteknikk og kaldkilingen støtteteknikk. Gangen i arbeidet ble nå at det først ble hugget inn en dyp fure (skram) med hammer og bergsjern i den bergflaten som skulle brytes for at fjellet skulle ha et svakt punkt å utvide seg mot når fyret varmet det opp, fjellet skulle "bryte mot skrammen". Deretter ble alt oppsprukket fjell brutt løs og løsmassen fjernet, til sist ble det hugget en ny skram og arbeidet fortsatte. Tanken bak denne brytningsteknikken var nok at skramhuggingen gjorde f. mer effektiv og holdt vedforbruket nede. Kaldkilingen ble så faset helt ut og erstattet av teknikken med ’fyr på fyr’, fyrsetting i serie uten skramhugging mellom hvert fyr. Også den urgamle fyrsettingsteknikken hadde et utviklingspotensiale.

            Utviklingen gikk imidlertid ikke uten gnisninger. Ledelsen sto i første omgang på sitt og skramhugging ble påbudt gjennom arbeidsinstrukser på begynnelsen av 1700-tallet, spesielt i drifter hvor det var sølvmalm. Bestemmelsene ble til verksledelsens fortvilelse ofte oversett og rundt 1730 synes skramming å være helt oppgitt i den ordinære bergbryting. Overgangen til ’fyr på fyr’ ser altså ut til å ha blitt presset gjennom av arbeiderne selv i motstand mot ledelsens hang til de tradisjonelle bergbrytingsredskaper.^[39] Mens fyrsetting uten skramhugging var en arbeidersak, ble kruttsprengning som fast etablert teknikk gjennomført ovenfra omtrent samtidig med at kaldkilingen ble oppgitt.^[40] F. ble imidlertid aldri avløst av kruttsprengingen. Også disse teknikkene levde side ved side i et komplementært forhold, fra rundt 1733 slik at f. ble enerådende i vannrette drifter som stoller, orter og tverrslag, mens kruttsprengning overtok i drifter som synker, sjakter og strosser. Sprengning med krutt ble i 1870-årene oppgitt til fordel for dynamitt, dvs. den forhistoriske fyrsettingsteknikken overlevde den moderne kruttsprengningen med ca 15 år.

            Når fyrsettingsdriften fikk så lang levetid ved KS må årsaken søkes i utviklingen av ventilasjonsteknikken under arbeidet med kjempeprosjektet Christian 7. stoll.

Stollen ble påbegynt i 1782 i den hensikt å løse gruvene for vann, bedre ventilasjonen og avdekke nye forekomster av sølv. Stollen skulle gå fra Saggrenda tvers gjennom Overbergets gruvefelt til Jondalen med en planlagt lengde på 8,5 km og en gjennomføringstid på 40 år. Stollen ble drevet med f.. Ventilasjonen var en stor utfordring i slike anlegg og det ble planlagt syv høye luftesjakter (lichtloch) som skulle besørge ”værvekslingen” når det var langt mellom sjaktene som stollen skulle overskjære. Kritisk grense for arbeid i et stollstrekk (stollort) uten lufting lå på rundt 300 m.^[41] Mange arbeidere døde i stanken under arbeidet med stollen. Prosjektet ble foreløpig oppgitt i 1803 etter at bare 2 km var gjennomdrevet. Arbeidet ble gjenopptatt i 1838, og fortsatt drevet med f. helt fram til 1882. For å unngå de kostbare lichtloch, ble det i 1844 tatt i bruk en løsning med takhjell som delte stollen i en øvre og nedre del, slik at røyken gikk ut i den øvre avdeling, mens friskluft ble trukket inn gjennom den nedre.^[42] Dette ble starten på en fullstendig forandring av hele miljøet og betingelsene for stolldriften.

            Etter takhjellens suksess ble ventilasjonssystemet få år senere utviklet videre med røykkanaler i gruvesjaktene idet også disse ble delt i to med flere hundre meter høye murvegger, slik at en del av sjakten fungerte som pipe, mens den andre delen kunne brukes til vanlig sjaktaktivitet som faring, fordring osv.^[43] Ventilasjonsteknikken ble perfeksjonert med ytterligere en innovasjon: Murvegg nær fyren kombinert med store jernrør forbundet med hjellen.

Disse store forbedringer i ventilasjonsforholdene gjorde det mulig å drive arbeidet i stollen kontinuerlig hele uken, mens slike arbeider tidligere, av hensyn til den øvrige drift, bare hadde kunnet drives på bestemte tider, gjerne i helgene.

            Med de gode trekksystemene som nå var utviklet nådde f. sin maksimalytelse, særlig i den vanskelige stolldriften. I 1859 kom man således opp største månedlige inndrift kjent på Kongsberg med i alt 7,4 m, det dobbelte av det som tidligere ble regnet som vanlig. Røykkanalene førte til en oppblomstr­ing for fyrsettingen, kjempeprosjektet Christian 7. stoll var blitt f.s glansnummer.

            På slutten av 1882 ble imidlertid f. oppgitt i stollen etter problemer med uegnet fjell. Driften ble fortsatt med boring og sprengning med dynamitt som nå var mer fordelaktig enn f. som siden ikke ble brukt mer i stolldriften.

            Fram til siste fyr ble satt i 1890, ble f. bare brukt i ortdriften. Begrunnelsen for denne sene drift var at f. var gunstig for ventilasjonen i gruven, et paradoks når man tar teknikkens historie som ’miljøversting’ i betraktning,

Varia:

- Fra Røros-gruvene hentes følgende dramatisk og maleriske fremstilling av en fyrsetting:

”Varmen verka ikkje lenge på malmgangen, før det utvikla seg ein ram svoveleim som fylte gruveromma og reiv i nasen. Snart kunne ein høre sterke smell som eksplosjonar gjennom knitringa og buren frå elden. Medan dei gul-raude logane sleikte oppetter bergveggen i dei svarte gruvehola, kunne det med eitt slå opp blå eller kvite eldtunger. Det kom nye smell og slag, og større og mindre skal og stykke frå bergveggen sprang laus og styrta inn i varmen… Gruverom som ble satt i brann, må ha vært et både skremmende og gripende syn som kunne gi dei gamle en klar forestilling om hva som ventet dem i det hinsidige.”^[44]

- Om fyrhauerne fortelles det:"Arbeiderne gik nesten nøkne paa arbeidsstedet og brukte, liksom gladiatorene, et knivlignende træstykke til at stryge sveden av sig med. Fyrhauerne blev rheumatiske og kuldskjære. De maatte faa egne rum i barakkerne, og der gaar sagn om den fabelagtige temperatur de holdt i sine værelser."^[45] Og berglege Henrik Rosted som virket på Kongsberg 1792-1802 skriver: Det er nesten utrolig hva en arbeider må tåle av hete i et så trangt rom, hvor luften er så tynn at han knapt kan puste. Han må derfor av og til gå ut for å trekke frisk luft, og drypper da slik av svette, at han ser ut som han nettopp var trukket opp av vannet. I denne forfatning, hvor han er naken utenom buksene, iler han som regel til et vann for å slukke sin brennende tørst.^[46]

- Fyrsettingen kunne friste til dagdriveri. I en rapport fra 1680 (KS) heter det at ar­beidere og stigere har vendt seg til en bedragerisk omgang med arbeidstiden. Den skulle vare fra klokken 3 om morgenen til klokken 3 om ettermiddagen, det tradi­sjonelle 12-timers sjikt. Arbeiderne kom imidlertid ikke til arbeidsstedene før mellom klokken 4 og 5.30, og forslo sine tilmålte 30 bergsjern innen klokken 11 og ofte før. Etter hviletimen fra klokken 12 fordrev de tiden til ingen nytte, noen med drikk, spill og skoft, andre med fisking, skyting og spasering i skogene... Uttrykket ’bose’ eller pause som var betegnelsen på arbeidsøkten fra 1200-1500 ble altså tatt bokstavelig.^[47]

- I en spesiell variant av vannmyten, som har versert i lærde kretser siden antikken, erstattes vann med eddik. Bakgrunnen er beretninger av Livius og andre om Hannibals felttog over Alpene (218 f. Kr). På et punkt skal Hannibals hær - som også omfattet elefanter - ha blitt stanset av en bratt klippe. Hannibal lagde en vei gjennom klippen ved å hogge trær over den og tenne på, og deretter helle eddik (acetum) på det hete berget. Bruk av eddik går igjen hos flere klassiske forfattere, og har vært en kilde til gjentatt oppmerksomhet og drøfting hos forskere fra renessansen til våre dager. En kildekritisk vurdering trekker imidlertid i retning av dette er en noe tvilsom historie, bl.a. er det interessant å merke seg at den greske historiker Polybius (ca  200-118 f. Kr.) som skrev om Hannibals ferd over 100 år før Livius ikke nevner noe om eddik. Det er for øvrig et kildekritisk poeng at avstanden i tid, ca 200 år, mellom den virkelige hendelse og nedskrivingen er stor nok til at nøyaktigheten av slike detaljer kan betviles. Noe sarkastisk er det også stilt spørsmål ved om dette kan ha vært et påfunn fra Hannibals side for å kvitte seg med sur vin i bagasjen etter sin lange ferd.^[48]

- Ved KS finnes en inskripsjon, kalt ”Dødsannonsen” som er hogd inn i fjellet til minne om to arbeidere som i 1794 døde i stanken etter fyrsetting i den lange Underbergstollen.

De arbeidet i stollens lengste og vanskeligste strekning på 630 m. Som regel stanset trekken etter 200-300 m i slike stoller.^[49]

- F. har også blitt brukt til å drive ut vannkanaler i terrenget, se oppslaget brenne en kanal.