Krumovn

Krumovn/krumboffen/trappeovn/kromomn (ty. Krummofen)

Lav sjaktovn for smelting av malm og mellomprodukter.

K. var en lettbetjent lavteknologiovn som var rimelig ved anleggelse og i drift. Den stilte små krav til byggemåte, hyttekonstruksjon, bl.a. avtrekk, samt blestfunksjon.^[1] Alt smeltearbeid kunne foregå på gulvnivå, malm og kull kunne bare tømmes over brystmuren og opp i ovnen evt. ved å stå å en liten trapp, trinn el.lign.^[2] Ovnen hvilte, som de fleste ovner og herder, på et fundament av isolerende lag og et dreneringssystem med kanaler for å motvirke varmetap og at fuktighet trengte inn i ovnen.

K. kan betegnes som en standard smelteovn for smelting av alle slags metaller gjennom flere hundre år både i Europa og i Norge. ”Smelteovn” betydde ofte ”krumovn”.^[3]

Ovnen kunne anlegges både med og uten forherd.

K. en kjenner fra Norge på 1700-tallet hadde en sjakt som var rektangulær i horisontalplanet^[4] og tilnærmet trapesformet i vertikalplanet (både innover- og utoverskrånende vegger er dokumentert). Brystet, den temporære framveggen, hadde gjerne en høyde på 1,2 – 1,8 meter. Minste kjente høyde er 0,75 m.^[5] Foruten enkel beskikning hadde den korte sjakten også den fordel at den ga gode muligheter for visuell inspeksjon og korrigerende handlinger, f.eks. bortstøting av usmeltet gods som hadde festet seg til sjaktveggen.

K. med forherd var av typen sumpovn. Disse ovnene hadde en dyp herd med fallende bunn som gikk ut foran ovnen hvorfra uttappingen (utstikkingen) til den lavereliggende stikkherden skjedde gjennom en kanal i bunnen. Slaggdreneringen foregikk ofte på enkleste måte ved at slagget (som alltid var lettest) bare fløt/ble trukket over kanten av forherden, evt via et spor i herden, en såkalt ”slaggvey”, og rant ned på hyttegulvet, evt ned i en slaggsump; alternativt ble det fjernet fra toppen av smelten ved oppøsing el.lign. Ovnsttypen ble bl.a. brukt ved Kongsberg Sølvverk.

K. uten forherd var av typen digelovn, dvs all smelten ble samlet i herden inne i ovnen og ble stukket derfra, mens slagget rant gjennom hullet, øyet, i fronten og ble ledet ned på gulvet/i slaggsumpen. Ovnstypen ble brukt ved Røros kobberverk, og var kanskje vanlig ved kobberverkene.

Innredningen var tradisjonell med varierende blandinger av leire og kullstøv i massen herdene var bygd opp av. Røykavtrekk kunne skje via pipe eller via en røykhette bygd inn i takkonstruksjonen slik man finner på Konnerudverket og ved Rørosverket. Ved sølvverket synes det som ovnene hadde innebygde røykavtrekk og pipe, trolig for å fange opp sølvholdig avgang (sølv regnes til de flyktige metaller og fordamper fra ≈700 °C). For dette formål hadde ”sølvovnene” på Kongsberg også et utmurt hvelv over den enkelte ovn for å fange opp sølvholdig røykslig.

En smeltekampanje i en k. varte vanligvis en uke, hvoretter ovnen gjennomgikk nødvendige reparasjoner og utbedringer, spesielt av herden, før neste smelting.

Mengden inngangsmateriale for den enkelte smelting var gjerne tilpasset kapasiteten i stikkherden slik at den ble passe full av metallsmelte ved utslag. Stikkherden var sirkelrund, den form som holdt best på varmen og dermed var det beste utgangspunkt for en kontrollert nedkjøling av massen.

Fra slutten av 1700-tallet ble k. gradvis erstattet av halvhøyovner og høyovner, sannsynligvis først ved Kongsberg Sølvverk. Grensen mot disse ovnene kan ansettes til rundt 2 meter brysthøyde. Se nedenfor og under høyovn for de forskjellige diskusjoner som ble ført ved introduksjonen av den nye ovnstypen.

Varia:

- K. kom trolig først i bruk i Tyskland midt på 1500-tallet, da som betegnelse på en sjaktovn med forherd og stikkherd; senere kom også den begrensede høyden til å bli et typisk kjennetegn. I Tyskland ble ”krumovn” brukt som typebetegnelse på en lav kobbersjaktovn helt inn i 1930-årene. Ovnstypen har kanskje sin opprinnelse i forhistorisk tid.^[6]

- K. var tilnærmet enerådende i norsk kobberindustri fram til høyovnene/halv-høyovnene begynte å komme, kanskje allerede på slutten av 1700-tallet.^[7] Med et alternativ til k., kom også mulighetene for mer spesialisering av smelteprosessene. Det ble bl.a. hevdet at k. var best for de rikere malmene, høyovnen for de fattigere, likeledes at høye og trange ovner var bedre egnet for smelting av mer jernholdige malmer.^[8] En kilde kan også opplyse at høyovner ble brukt til skjærsteinsmeltingen, mens k. fortsatt ble brukt til svartkobbersmeltingen.^[9] Trolig var k. og høyovner i bruk side om side ved kobberverkene så lenge det ble smeltet på den tradisjonelle måten med femtrinnsprosess dvs. fram til 1890-årene.

- Selv om normal arbeidsordning ved k. var ”ukesbruket”, hendte det ”… sig iblant naar Ovnen er i god Stand og man har meget Gods at forsmelte, da for at vide Tiiden, en Krum-Ovn over Raae [råsteinsmeltingen] kand gaae i en Tour til 2den Uges Fredag som er 12 Jevn­døgn.”^[10]

- Den tyske naturvitenskapsmann Agricola beskriver i sitt store, metallurgiske hovedverk ”De re metallica” fra 1556 ovnstypen i detalj, men bruker ikke betegnelsen ”Krummofen”. Man kan derfor med stor sikkerhet si at betegnelsen er av nyere dato, uten at det har vært mulig å finne ut når den kom i bruk og hva navnet henspiller på.