Stoll/stull/stoel/stolle/stul/stullgong (ty. Stollen)
Tilnærmet vannrett drift som går inn fra en fjellside og ender i en sjakt, eller som ender blindt i fjellet, med en eller flere av følgende funksjoner: 1. å drenere gruven; 2. å bedre ventilasjonen i gruven; 3. å fremskaffe kunnskaper om malmforekomster; 4. å være transportvei for bergmasse ut; 5. å være adkomstvei for personell, materialer og utstyr til gruven.
Ad 1. Dette var s.s hovedhensikt fra lang tid tilbake. Anlegg av s. under en eksisterende gruve var i mange tilfelle et dyrt, men nødvendig tiltak for å løse gruvedriftens store og klassiske problem med vanninnsig og sjakter som ble fylt med vann. S. fungerte også i mange tilfeller som avløp for oppumpet vann fra dypereliggende deler av gruven og for driftsvann fra vannhjul, se nedenfor. Betegnelse ’vannstoll’.
Ad 2. Gjennomslag til sjakter skapte en åpen kommunikasjon mellom gruver på dypet og dermed bedre naturlig trekkforhold for frisk luft fra dagen. I noen tilfeller kunne det være et vesentlig motiv for anlegg av s.. Betegnelse ’værvekslingsstoll’.
Ad 3. S. ble gjerne drevet i gråberg, men enkelte ganger kunne et av formålene med s. være å gjennomskjære fjellet på tvers av malmgangene for å undersøke dem, eller å følge en lovende malmgang. Betegnelse ’undersøkelsesstoll’.
Ad 4. Bruk av s. til horisontaltransport av bergmasse synes å ha vært langt mindre i bruk enn ofte antatt (bortsett, naturligvis, fra i s.s anleggsperiode). Årsakene til dette kunne være at:
- s. opprinnelig ikke var anlagt for transport og derfor var mindre farbare (trange, svingete, lave, bratte partier);
- det etablerte system for vertikalfordring var innarbeidet og hadde sin egentyngde ved de store investeringer som var nedlagt i det;
- stollkjøring med trillebår og hunder på trebaner var ulønnsomt over lengre strekninger.
Betegnelse ’fordringsstoll’.
- S.s åpning mot dagen ble kalt ’mundloch’, gulvet ’såle’, taket ’først’, sideveggene ulm, og stedet hvor s. ender i berget ’stollort’.
I bunnen av en vannstoll, er en fordypning som kunne gå et stykke utenfor mundlochet for å unngå oppsamling av avsetninger fra gruvevannet.
S. selv kunne sikres med forbygning med bukker, eller med murhvelv, i nyere tid med jernprofiler, betong o.a.
- Lå gruven på høyder med dype dalsider under, kunne korte s. løse gruvene på store dyp, mens flatere terreng ga lengre s. med stollutløsning forholdsvis høyt opp i sjakten. Noen steder er det ikke mulig eller lønnsomt å drive s..
- S. får også navn etter det dyp de innbringer på. Dagstoller innbringer høyt oppe, nær dagen, mens hovedstoller går inn på et stort dyp. En grunnstoll er den dypest innbringende stoll. Grunnstoller hadde etter gammel bergrett visse rettigheter, se arvestoll. Uttrykket mellomstoll ble også brukt.
- Bruk av s. til transportformål synes å ha blitt vanlig først ut på 1800-tallet og da som en følge av den alminnelige utvikling med økende bruk av jernbanetransport. Ved Kongsberg Sølvverk tillot innføring av hestejernbane (etter noen års drift med hest på treskinner (trestagbane)) en femdobling av lasten og sterkt reduserte kostnader. Bruk av jernskinner og stolldrift revolusjonerte gruvedriftens tyngende transportproblem.
- Stolldrift var en av gruvedriftens mange nødvendige hjelpefunksjoner på linje med f.eks. lensing og fordring, men med langt høyere krav til langsiktighet fra ledelsens side både når det gjaldt planlegging og investeringer. Ved siden av utbyggingen av vannforsyningssystemer, representerte stolldriving gruvedriftens største enkeltprosjekt.
- Også for arbeiderne var stollarbeidet i mange tilfeller spesielt krevende. Dårlig ventilasjon i lange, fyrsatte stollorter gjorde arbeidsforholdene vanskelig, i noen tilfeller livsfarlige når det dannet seg den fryktede stank. Driften av større s. krevde derfor særskilte tiltak for at arbeidet kunne fullføres. De tradisjonelle løsningene på ventilasjonsproblemet var lichtloch (sjakt drevet ned fra dagen ned til s.) og trekkort (parallellort til s. med flere gjennomslag til denne). Generelt oppsto ventilasjonsproblemene raskere jo større fallet var utover mot stollåpningen. Erfaringen viste at trekken ble svakere etter hvert som nivået på sålen innerst i s. nærmet seg den horisontale linje beregnet fra taket ved s.s inngang, eller normalt takets laveste punkt. Av samme grunn ble trekken raskere dårlig i lave s.. Hemmende på ventilasjonen var det også hvis taket i s. ikke var jevnt, men på noen steder hang ned.
Anbefalt fall (av hensyn til dreneringen) var fra 1:100 oppover mot 1:400 for lange s.. En tidlig 1800-tallskilde påpeker at ”Uagtet ald muelig Fliid og Forsigtighed er en stullort sielden i stand til at drives længre med god Vejrvexling end 200 Lakter [≈400 m]”. I praksis viste det seg imidlertid vanskelig å holde stigningen nede på nevnte nivå i fyrsatte s. slik at s. vanligvis ikke kunne drives lenger en 2-300 m uten kunstig ventilasjon.
- Anlegg av s. gjorde det mulig å plassere kunsthjul for pumpedriften, hhv. kjerrat, evt. andre heisemaskiner som vannsøylemaskin, nede i gruven idet s. kunne fungere som avløp for driftsvannet og oppumpet vann fra dypereliggende deler av gruven, hhv som transportløp for oppheist bergmasse. Denne avkorting av løftehøyden for vann og heisehøyden for masse gjorde det mulig med en tilsvarende dypere drift uten at maskinvesenets tekniske grenser ble overskredet. Uttransportering gjennom s. var også kostnadsbesparende samtidig som en utvikling mot å ta s. i bruk som hovedtransportårer ikke bare for stein og vann, men også for folk og materialer, gjorde det mulig å sentralisere den øvrige bergverksdrift omkring stollmunningen.
- S. er kjent fra gruvedrift tilbake til yngre steinalder, gjerne i nær forbindelse med avbygning av forekomsten. S., ofte av betydelig lengde, ble vanlige ved de fleste kontinentale bergverk som ble tatt opp i middelalderen.
I norsk bergverkshistorie synes stolldrift å ha blitt vanlig først på 1700-tallet, når bortses fra Kongsberg Sølvverk hvor gruvedriften raskt gikk mot dypet etter oppstarten i 1623. Det var da viktig med en rask avledning av dagvannet, og alt i det først driftsåret (1624) ble det anlagt s. ved flere av gruvene. (Den første var hele 40 m lang Trolig har det vært en del mindre s. ved kobberverkene, bl.a. berettes det om et påbegynt stollprosjekt på Løkken i 1688 og et stollanlegg på Røros i 1692 som synes å ha vært det første der.
Varia:
- ’Stoll’ er ikke et strengt bergfaglig begrep selv om det stort sett brukes i forbindelse med gruvedrift. Mer generelt kan ’stoll’ defineres som et langt, utarbeidet hulrom i fjellet med bare en utgang. (Er det to utganger i dagen, kalles det en tunnell). Således kan vi lese at det på den greske øya Samos finnes en 1 km lang s. fra omkring 500 f.Kr., drevet for drikkevannsforsyning.
Selve ordet ’stoll’ heter, som ovenfor angitt, på tysk ’Stollen’ som kan være en flertallsform av Stolle=stolpe, dvs betydningen kan være ’en hulegang som er støttet opp med stolper’, eller med andre ord, en forbygget hulegang.
- Anlegg av s. var i tidligere tider ofte helt nødvendig for å kunne drive en gruve da det ikke fantes gode, alternative lense- og luftemuligheter på dypet. På tysk sa man på 15- og 1600-tallet at s. var ”Herz und Schlüssel des Gebirges” (fjellets hjerte og nøkkel) og ”die schönste Kunst auf dem Bergwerke” (det vakreste arbeid som ble gjort ved et bergverk). Anlegg av s. ble derfor i eldre tysk bergrett omfattet med egne rettsregler og eget rettsvern som også ble tatt med i den første norske bergordningen av 1540.