Selbu kobberverk

 

Selbo kobberværk

(Selbu) Selbu kommune

Sør-Trøndelag

(Meråker) Meråker kommune

Nord-Trøndelag

 

Ad kursiverte og blå og røde fagord:

Kursiverte ord, eller deler av ord, angir at ordet er gitt en kort forklaring i ordlisten nederst i dette dokumentet.

Blå ord, eller deler av ord, angir at det er en lenke til et oppslag i Leksikonet hvor man kan finne mer informasjon om den blå delen av ordet.

Røde ord, eller deler av ord, angir at artikkelen det lenkes til ennå ikke er skrevet, men at materiale finnes. Ta gjerne kontakt for skriving av artikkel.

 

 

OVERSIKT

Selbo kobberværk ble tatt opp i 1713 og falt med dette inn i en anleggsbølge av nye verk rundt århundreskiftet 1700. Med unntak av et par kortere avbrudd var verket i drift til 1895. Verket ble i all hovedsak eiet og drevet av enkeltpersoner og firmaer i Trondheim fram til det i 1887/1888 ble overtatt av forretningsmannen og politikeren Hans Rasmus Astrup, Oslo. Eierne synes gjennomgående å ha utøvd et nokså aktivt eierskap.

Etter malmfunnene i Meråker fra midten av 1740-årene utviklet verket seg til et av de større i "det Trondhjemske", på linje med Løkken og Folldal. Målt etter produksjonsverdi var verket landets 3. største blant de klassiske kobberverkene, etter Røros og Løkken.

Verket opererte over et stort geografisk område. Med våre dagers kommune- og fylkesgrenser ble det gjennom verkets historie drevet i fire kommuner og to fylker, Selbu, Tydal, Holtålen, alle i Sør-Trøndelag og Meråker i Nord-Trøndelag. Pga. virksomheten i Lillefjell ble verket, med gruver, hytter og administrasjon, etter hvert flyttet over til Meråker.

Driften var nokså typisk for et tradisjonelt norsk kobberverk:

- Full vertikalt integrert produksjon - råvareproduksjon (gruvedrift) og videreforedling (smelting) til ferdigprodukt kombinert i samme foretak;   

- salgsproduktet garkobber ble fremstilt i femtrinnsprosess;

- fullstendig avhengighet av ressursene i bondesamfunnet (skogprodukter, transporttjenester);

- lavteknologisk gruvedrift med betydelig innsats av mennesker og hester (håndhaspel, tråhjul, hestevandring);

- viktige beslutninger om verkets utvikling tas for å sikre tilgang på lokale ressurser (malm, skogprodukter, arbeidskraft) og for å møte utfordringene på transportsiden.

Driften av verket gikk i mange tiår med underskudd, men kom over på regningssvarende drift ved opptaket av Lillefjellgruven i Meråker i 1760. Fra da av gikk verket med til dels meget solide overskudd fram til krisen i kobbermarkedet i 1880-årene som må ses som den direkte årsak til at verket ble nedlagt i 1887. Forsøket på gjenopptakelse ble bare en utsettelse før endelig nedleggelse i 1895. Tiden for produksjon av garkobber med femtrinnsprosessen var forbi.

 

 

 

NØKKELINFORMASJON

 

Navnevarianter

Selbu kobberverk/Selbo Kobberværk/Selbuverket/Selboe Kobberværk/Selboe Kaabberværk/Sælbo Koberværk/Det Sælboiske Kaaberwerck/Mæraker kobberværk/Selbu

Beliggenhet.

Selbu: (Adm.) Hyttebakken ved Nea-elven ≈ 1,5 km sørøst for kommunesenteret Selbu. (1713-1799)

Meråker: (Adm.) Rotvold, Stordalen (≈ 16 km luftl. fra Meråker sentr.) da bergskrivergården ble flyttet dit (1800-1827). Meråker sentrum da bergskrivergården ble flyttet dit (1827-1895).

For gruvene og hyttene vises til egne oversikter.

Forhistorie

Selbu og Tydal

De viktigste malmforekomstene i Selbu og Tydal kan ha vært kjent og i noen grad utnyttet på 1600-tallet.

 

Selbu

1659 finnes første opplysning om malmforekomster i Selbu.

Opplysningene er i brev fra bergmester Jacob Mathias Tax. Brevet omtaler malmanvisninger i samme område som Gammelgruven i Roltdalen. Kanskje drev Ulrichsdal kobberverk i Klæbu på forekomsten.

Det er også opplysninger om at fogden i Romsdal og Strinda drev malmuttak rundt 1675 i Høyåsvoren (Gammelgruvefeltet). En av gruvene der hadde tilnavnet "Fogdhullet".

 

Meråker

Gjennom funn og skriftlige kilder kan en dokumentere 2 perioder med drift på kobber i Meråker før Selbuverket etablerte seg midt på 1700-tallet:

 - Slaggfunn på fremstillingsplass for kobber i Kopperåa med datering til 1300-tallet

 - Et nyopptatt kobberverk omtales i en kontrakt fra 1653.

I en relasjon Tax skrev i 1665 om bergverkene i det nordafjeldske omtales ingen gruvedrift i Selbu eller Meråker. Når driften ble kortvarig skyldes det trolig først og fremst at den kom i konflikt med cirkumferensen til Mostadmarken Jernverk.

Etablering/oppstart - endelig driftsnedleggelse.

1713 – 1895

 

Produksjonsdrift

Tre driftsperioder: 1713 -1726

                              1734 -1887

                              1888 -1895

Eierskap og administrative forhold.

Eiere

1713-1726 Partisipantskap

1736-1738 Selbubønder

1738-1739 Hans Hornemann, Trondheim

1739- 1874 Partispantskap. Hornemann flest kuxer i starten. Etter hvert solgte han seg ned og andre, hovedsakelig velstående trondheimsborgere, kom inn.

1874-1895. Forskjellige aksjeselskaper.    

Ledelse

- Hva gjelder verkets øverste ledelse finnes tre versjoner i litteraturen:

- Hartmann: Verkets direksjon besto etter 1738 (etter Hornemanns overtakelse) av et engere utvalg av de trondhjemske eiere, en med funksjon som "reisende directeur" med ansvar for oppsynet med verket.

- Rolseth:I verkets første tid ble korrespondansen undertegnet av et flertall av partisipantene. Denne tungvinte ordning ble i 1770-1780-årene avløst av en ordning hvor det blant partisipantene ble valgt en direksjon på 3, i enkelte perioder 2, medlemmer som førte tilsyn med driften og tegnet bedriften. 

- Langberg: Fra 1764 ble Busch  kalt "…reisende direktør […] man finder senere at der ved værket har vært snart 2 snart 3 Direktører udvalgte af Participanterne egen Midte, har der dog stedse hærsket stor Uorden i Bestyrelsen av dette Værk."

Stedlig leder var hele tiden bergskriveren fram til stillingen bortfalt i 1888 og ble erstattet av en disponentstilling.

Salgsprodukt(er)

Garkobber. De siste årene også noe svovelkis.

Kunder

Utenlandske kunder. Trolig gikk mye av garkobberet til det store kobbermarkedet i Amsterdam.

Malmgeologi

(Opplysninger om malmgeologiske forhold gis for noen av de største gruver/gruvefelter i feltet nedenfor)

Gruver

Generelt:

Gruver og skjerp hvor malmproduksjonen ikke er oppgitt, sto samlet for under 1 % av verkets totalproduksjon. Et vesentlig unntak er Gammelgruvefeltet i Selbu og Grønskargruvene i Tydal hvor produksjonen samlet er oppgitt til 22.000 tonn hvilket utgjør 13 %.

Gruvene i Meråker sto til sammen for 83 % av verkets malmproduksjon.

De viktigste gruvefeltene:

- Selbu: Gammelgruvefeltet

- Meråker: Lillefjell gruve

- Tydal: Grønnskarfeltet

- Holtålen: Kjøli gruve

Verkets viktigste gruve var Lillefjellgruven. Med sine store og rike malmressurser (ca 6 -7 % Cu) ble den verkets hovedgruve fra den ble satt i full drift rundt 1760 til nedleggelsen 135 år senere. Ca 2/3 av verkets samlede produksjon av garkobber kom herfra. Driften i Lillefjell må også ses som den vesentligste enkeltårsak til overflyttingen fra Selbu til Meråker.

 

Selbu:

- Høyåsvaren/Høyås gruve/Gammelgruven/Rotledals gruve (den første gruve, funnet i 1708) (Roltålen ca 2,8 mil øst for Selbu sentrum og 2,3 mil fra verkets hytte i Selbu).

Feltet drevet på et malmleie som stryker nord-sør, og faller mot vest.

Nedlagt flere ganger, første gang i 1726. Var en av flere gruver og skjerp i det såkalte Gammelgruvefeltet som har fått sitt navn etter den størst gruven i feltet. Det er i dag flere gruveåpninger, dagbrudd og underjordsgruver i området. Gruveområdet synes i 1750-årene å ha gått under navnet Prins Christians gruve. Størst drift synes det å ha vært i Prinsessegruven, Hammergruven og Gammelgruven. Navn som Florgruben, Nilsgruben og Mebustgruben synes å stamme fra årene på 1730-tallet da bøndene drev hver sin gruve i feltet. Driften ser ut til å ha ebbet ut rundt 1760. Gammelgruven skal ha rast sammen i 1760-årene samtidig som Lillefjellgruven ble tatt opp i Meråker. Ny drift i feltets Hammergruve på 1770-tallet. Gruven endelig nedlagt rundt 1778 som den siste av verkets gruver i Selbu.

Feltet er senere forsøkt gjenåpnet flere ganger under utførelse av visse (stoll)arbeider, senest rundt 1905, uten at det førte til noe.

Opplysninger fra 1920-årene angir at Gammelgruven da ble eid av Gammelgrube Aktiebolag som hadde holdt gruven i hevd i 30-40 år med lensing o.a..

720 MOH.

 

Meråker:

Malmforekomstene opptrer under de samme geologiske forhold som ved de beste norske kobbergruver (Røros og Sulitjelma), i leire- og glimmerskifer gjennombrutt av gabbrobergarter. De fører kobberkis, svovelkis og magnetkis blandet med hverandre i forskjellige forhold.

Store forekomster av rik kobberkis og kobberholdig svovelkis, samt betydelige forekomster av sølvholdig blyglans.

I hovedsak to gruveområder, Stordalen og Torsbjørkdalen. 

 

1700-tallet

- Lillefjell-/Litjfjell-/Litlfjellgruven (Stordalen). Malmen består av innsprengt kobbermalm i svovelkis. Gjennomsnitt 44,24 % kobbermalm, 12,55 % svovelkis og 43,21 % bergart.

Full drift rundt 1760. Uvanlig rik malm og et mektig malmleie. Verkets hovedgruve fram til nedleggelsen i 1895. Omfattende system med dammer og renner anlagt på Lillefjell for å forsyne gruven med tilstrekkelig driftsvann til vannhjulene. Vertikalt dyp ca 300 m. Malmen i Lillefjell ble visstnok oppdaget allerede i 1703, men mutet først i 1751. 65 % av verkets totale malmprod. 820 MOH;

- Kongens gruve (1747-1793). 2,5 % av verkets totale malmprod;

- Dronningens gruve(1747- 1791). 1,3 % av verkets totale malmprod;

- Sonvannsgruven (ca 1 års drift nedlagt 1749);

- Hammerskalgruven (1769-1775);

- Gilsågruven (1770/1771-1811) 4,5 % av verkets totale malmprod..

 

1800-tallet

- Fonnfjellgruven (ca 1820-1873). 1 % av verkets totale malmprod.;

- Vektarhauggruven;

- Torsbjørkgruven (1832/1837(?)-1870). 8 % av verkets totale malmprod.;

- Mannfjellgruven.

 

Tydal:

- Grønskarfeltet vest for Stuggusjøen. Hovedsakelig kobberkisholdig magnetkis ved siden av svovelkis og magnetitt (jernmalm). Malmen generelt svovelfattig noe som skapte problemer ved smeltingen.

Under feltet hørte Flogruven, Kjørargruven og Grønskargruvene 1, 2 og 3. Gruvene i området kalt "Skalet" og Tydals gruver. Det første funn i feltet i 1741, gruvene satt i full drift i 1745. Gruvene nedlagt i 1776/1777, senere lenset av bøndene og tilbudt Rørosverket som tok opp feltet i 1801. En kilde opplyser at gruver i feltet først ble nedlagt i 1799.  

Gruvedriften endelig nedlagt i 1835 (med unntak av en liten prøvedrift i 1905). 930 MOH.

- Gressli.(Ved Neaelven, ≈ 6 km fra grensen mot Selbu).

Drift 1793-1796, 1826-1835, 1857-1868 (siste periode drevet av Tydals verk. Fattig malm, mest bestående av magnetkis. 770 MOH.

- Allergodt vest for Stuggusjøen. Drift1818-1828.

- Vårråviken like vest for Gammelvollsjøen, i drift i korte perioder fra ca 1820 (for å skaffe svovelkis til den tungsmeltelige Grønskarmalmen).

 

Holtålen:

- Kjøli (Kjøljan) (Kjølifjell like ved grensen til Tydal). Drift 1766-1798 (midlertidig nedlagt rundt 1781) (3,6 % av verkets totale malmprod). 1070 MOH. 

Gruvedrift og maskinteknikk

Generelt:

Den maskintekniske historien er bare dokumentert brokkevis. Spredte opplysninger finnes om bruk av såvel muskel- som vanndrevet gruvemaskineri.

 

I tillegg til håndhaspelen som var i vanlig bruk ved moderate dyp til oppsveiving av både stein og vann gir kildene opplysninger om følgende maskineri:

- Ved Høyåsgruven (Selbu) ble det, trolig rundt 1725, anlagt hestevandring (gjøpel), lokalt kalt gebbel, for steinheisingen. Vandringen som hadde en sirkelrund grunnflate med diameter 12 m, en 1,5 m høy grunnmur og et trolig kjegleformet tak i tradisjonell stil, var gruvegrendas største bygning. Vandringen ble i 1725 drevet av én hest for å fordre fra den noe over 30 m dype gruven.

- Gilså gruve (Meråker) hadde ifølge en Overbergamtsrapport fra 1802 dette år to hestevandringer, en til steinheisingen og en tilkoblet et pumpeverk til lensingen. (Her syslet for øvrig en arbeider med å konstruere et vannhjul som skulle få driftsvann fra det vann hjulet selv pumpet opp av gruven, altså et perpetuum mobile! Maskinen gis bred omtale i Overbergamtets rapport.)

- Lillefjell gruve (Meråker) hadde iflg. nevnte rapport i 1802 en vanndrevet maskin, en kjerrat, som også heiste vann i tønner, men som i perioder med vannmangel ble drevet av et trå­hjul tråkket rundt av arbeiderne. Kjerratdrift var mulig ved denne høytliggende gruve etter utbyggingen av et omfattende vannforsyningsanlegg i fjellområdene rundt gruven på 1770-tallet. Gruven hadde flere vannhjul som sto inne i gruven.

Oppredning

Ingen spesiell opplysninger. Trolig bare manuell sjeiding og pukking uten bruk av maskinelle innretninger som pukkverk o.l.

Smeltehytte(r) og andre tekniske driftsanlegg 

Generelt:

Det ble i alt anlagt fire smeltehytter, Selbo (1717), Gilså (Meråker) (1770), Tydal (1779) og Meråker (1827). Aktiviteten i smeltehyttene fordeler seg slik over tid:

Smelting i Selbu (Selbo hytte) 1717 -1799.

Smelting i Meråker (Gilså, Meraker hytter) 1770 -1895.

Smelting i Tydal (Tydals hytte) 1779 – 1799/1800; 1820 -1835. (Hytta leid av Rørosverket i perioden 1820-1825).

Smeltehyttene i Meråker sto for ≈ 70 % av verkets utsmeltede garkobber hvorav Gilsåhytta, verkets viktigste, sto for over 40 %.

 

Selbu: Selbu hytte ved Mølnåa. Drift 1717-1798/99. (Driften i 1727-1737usikker, likeledes oppgir en kilde at hytta er innstilt en periode rundt 1781). Trolig anlagt med 3 smelteovner og en garovn som var vanlig i "det nordenfjeldske". Hver ovn hadde eget vannhjul til drift av belgene. Ved siden av hytta kom etter hvert i alt 10 driftsbygninger, bl.a. ei tømmermannsstue, et kullhus, et leirehus og et tørkehus.

Fram til Gilså hytte (Meråker) ble anlagt i 1770 var Selbuhytta smeltehytte for all malm ved verkets gruver. Alt svartkobber ved verkets hytter ble fortsatt garet i Selbu og etter at Tydalshytta ble anlagt i 1779 fungerte Selbuhytta hovedsakelig som garhytte for all verkets malm. 26 % av verkets garkobber.

 

Meråker:

- Gilså hytte), Stordalen. Drift 1770-1827, 1840-1879. Hadde trolig tre smelteovner. Fikk garovn i 1800 etter nedleggelsen av Selbu hytte like før. 43 % av verkets garkobber. Brant ned i 1879.

- Meraker hytte ved Nustadfossen, Meråker sentrum. Drift 1827-1895. Anlagt særlig for smelting av malm fra Fonnfjell- og Torsbjørk-gruvene og utnyttelse av skogene på nordsiden av Meråker dalen. 27,5 % av verkets garkobber.

 

Tydal:

Tydal hytte på Hyttmoen ved Kistafoss. Drift 1779-1799/1800 (en kilde oppgir at hytta er innstilt en periode rundt 1781). Det opplyses at hytta etter nedleggelsen i 1799/1800 ble leid ut til Rørosverket for 5 år. En Overbergamtsrapport fra 1801 gir opplysninger om at hytta nå er innredet "paa almindelig nordenfjeldsk Maade" med 3 smelteovner og 1 garherd. I 1820 ble hytta igjen leid ut til Rørosverket for smelting av Grønskarmalm. I 1825 tilbakelevert Selbuverket som kjøpte beholdningene av skjærstein og svartkobber. 3,6 % av verkets garkobber. 

Ikke-tekniske bygg/bygg til allmene formål

- Bergskriver- og hytteskrivergårder ved hyttene i Selbu og Meråker.

- Provianthus ved Mølnåa i 1. driftsperiode fram til 1727.

- Div. arbeiderboliger, bl.a. boliggrend i Stordalen. Området brukt til jord og hus for verkets funksjonærer og arbeidere. 18 gårder/plasser sto ferdig rundt 1790. Senere vokst grenda til ca 30 boenheter.

- Skolehus. Fast skole kom i gang i Meråker fra 1839.

Metallurgi og prosessteknisk utstyr.

 

- Verket produserte i hele sin levetid kobber med femtrinnsprosessen og var det siste norske kobberverk hvor det ble smeltet med denne metoden.

- Noe av råmalmen fra gruvene i Meråker kan ha blitt kaldrøstet (se kaldrøsting) før de ble transportert til smeltehytta i Selbu. (Mindre sannsynlig etter at Gilsåhytta kom i drift i 1770)

- Noe av malmen i "systemet" ble kjernerøstet (se kjernerøsting). Tid og sted ikke kjent.

- Fram til 1876 ble det bare smeltet med trekull, før man etter en overgangsperiode med bruk av en blanding av kull/koks, gikk helt over til koks når Meråkerbanen sto ferdig i 1881.

- All sluttraffinering av verkets kobber (garing) foregikk i smeltehytta i Selbu fram til den ble nedlagt rundt 1800. De siste tiårene på 1700-tallet eksisterte de facto en arbeidsdeling mellom verkets hytter ved at Gilså- og Tydalshytta produserte verkets svartkobber, mens all garingen foregikk i Selbu.

Sentraliseringen av garingen hadde trolig driftsøkonomiske, praktiske og sikkerhetsmessige årsaker samtidig som ledelsen sikkert ønsket å holde løpende oppsikt med produksjonen av verkets ferdigprodukt. Driftsøkonomisk ga sentraliseringen visse stordriftsfordeler samtidig som det kan ha vært vanskelig å finne dyktige garmakere til flere hytter. Sikkerhetsmessig kunne det ligge en økt risiko i å utsette det verdifulle garkobberet for unødig lang transport dag og natt over øde strekninger. Det var også relativt lite å vinne transportøkonomisk på å gare på hver hytte da garkobber bare er ca 10 % lettere enn svartkobber. Fra rundt århundreskiftet 1800 ble garingen ved verket konsentrert til Gilsåhytta.

Smelteutbytte;

mineralsammensetning;

S,Fe,Cu,Zn,Pb,Ag,Au

i malm/konsentrat/slagg

                       

KOBBER

Generelt

%-tallene nedenfor er direkte gjengivelser av de opplysninger som fremkommer i (sekundær)kildene. Disse er for det meste basert på produksjonsdata for mengde smeltet malm og utbyttet av garkobber, kalt "smelteutbytte", og kan ikke brukes direkte som informasjon om gehalt i malm ved de forskjellige gruver. Bare nøyaktige laboratorieundersøkelser kan gi sikker informasjon om malmgehalt. Når slike undersøkelser ikke foreligger, må angivelse av gehalt i malm som bygger på "smelteutbytte", bygge på usikre tilbakeslutninger og beregninger hvor en tar hensyn til at garkobber ikke var et standardprodukt med et definert Cu-innhold og at mye av kobberet (25-30 %) i malmen gikk tapt i produksjonen under femtrinnsprosessen. En annen usikkerhet er knyttet til manglende informasjon om hva som menes med "malm" - er det den rå gruvemalm, sjeidet malm eller kaldrøstet malm (se kaldrøsting), dvs smelteklar malm som er beregningsgrunnlag?

Når de kildefestede tallene gjengis ubearbeidet på gehalt, er det også fordi de synes å gi et noenlunde tilfredsstillende bilde av de relative forskjeller mellom gruvene/gruveområdene. En kan således fastslå at gruvene i Meråker, spesielt Lillefjellgruven, var langt rikere, i snitt trolig omtrent dobbelt så rike som gruvene i Selbu, Tydal og Holtålen. I flere kilder hevdes det at Lillefjellgruvene var blant landets aller rikeste kobbergruver. 

Når ikke annet er oppgitt, angir %-tallene "smelteutbytte".

 

Alle hytter:

4,5 % (all driftstid)

 

Selbu:

Selbu hytte:

- 3 % 1717-1799 (Malmen kommer fra gruver også utenfor Selbu)

- 1,5 % 1717-1741 (bare Selbu-malm)

- 4,66 % 1761-1770 ( for det meste malm fra Lillefjell, gruvene i Selbu nedlagt i løpet av tiåret)

Gruver:

- Høyås/Gammelgruven: 1,6 % (1. driftsperiode 1713-1727).

 

Meråker:

Gilså hytte

4,7 % (all driftstid) (Også malm fra Tydal og Kjøli, Holtålen)

Meraker hytte

- 3,6 % (all driftstid)

- 5,1 % (middel for all driftstid)(*

Gruver:

- Alle Meråker-gruvene:      5 - 7 %

- Lillefjell                              6,0 %

- Lillefjell                              5.0 % (middel for all driftstid) (*

- Fonnfjell                            3 %.

- Torsbjørk                          4 %

- Gilså                                 5,5 %

- Kongens og Dronningens 4,5 %

- Lillefjell og Torsbjørk gruver 2-3 % Cu i svovelkis

- Mannfjell 1,5 % Cu i svovelkis

(* synes mest pålitelig

 

Tydal:

Tydal hytte

3,5 % (1779-179971800) (Vesentlig malm fra Gilså, Meråker og Kjøli, Holtålen)

 

Holtålen:

- Kjøli gruve 2,1 % (1766-1781) (Gehalten tiltagende i dypet og fra tiden rundt århundreskiftet 1900 foreligger prøver som viser malm med 14,8 % Cu. Dette er sannsynligvis prøver av utvalgte stykker.)

 

ANDRE MALMER OG MINERALER

- 38 – 42 % svovel i malm fra Lillefjell og Torsbjørk (Meråker)

- Mannfjell , 47 % svovel, spor av arsen.

 

- 0,031 % sølv (i blyglans) og 1,5 % gull i sølvet i Meråker-kobberet

SLAGG

- Slagget fra smeltehyttene inneholdt iflg senere analyser 0,2-2,1 % Cu. (ca 0,5 % var nokså vanlig)  

Produksjon 

 

Samlet produksjon :

Malm

166.000 tonn

 

Garkobber

7395 tonn (Et alternativt tall er 7196 tonn, men det er uklart om dette også omfatter produksjonen i siste driftsperiode (1888-1895)

 

Div produksjonsopplysninger

Malm

- Ved opptak av gruvene i Meråker og Tydal ble produksjonen mer enn tredoblet.

- Meråker stod for 83 % av verkets samlede produksjon. Av dette kvantum sto Lillefjell for 78 %, deretter Torsbjørk med 9,5 %, resten fordelt på Gilså, Kongens, Dronningens, Fonnfjell og div. mindre gruver og skjerp.

 

Garkobber

- Årlig gjennomsnittsproduksjon

1713-1760: 14 tonn (før Lillefjell kom i produksjon)

1761-1810: 52   "     

1811-1889: 51   "     

- 1.driftsperiode (1713-1727): 150 tonn

- Årsprod. 1760-årene ≈ 20 tonn, ca 3 % av landets totale prod. (Røros sto på samme tid for 72 %)

- Årsprod. 1780-årene: 75 tonn

- Årsprod. 1802 (Gilså hytte): 48 tonn

- Årsprod. 1860-årene: 68 tonn

- Årsprod. 1880-årene: 80 tonn

Bedriftsøkonomiske forhold

 

Generelt

Verkets økonomi viser to hovedtrekk:

- Verket gikk, med et kjent unntak(1749), med underskudd fram til 1761 da Lillefjell ble satt i full produksjon. Deretter ble det drevet med overskudd fram til 1880-årene.

- Verket ga totalt sett et betydelig utbytte. Dette er noe overraskende når en tar i betraktning de store utfordringer på transportsiden i en ytterst transportdefinert virksomhet som bergverksdrift.

Det er ikke kjent at noen har foretatt en full gjennomgang av verkets regnskaper (Disp. ved verket, Odin Brun, kan ha gjort en slik gjennomgang rundt århundreskiftet 1900 uten at dette har latt seg verifisere. Det synes som Sundt (se litteraturlisten) i mangt bygger på Brun). Dette maner til en viss forsiktighet mht tallenes gyldighet. Det kan f.eks. være spørsmål om kjøpesummer og grunnlagsinvesteringer er innarbeidet i tallene for underskudd/overskudd, eller om tallene kun refererer til driften.

 

I verkets levetid ble det operert med fire forskjellige hovedmyntenheter, riksdaler, rdl. (fram til 1813), riksbankdaler, rbdl. (1813-1816), spesidaler, spd. (1816-1875), etter 1875 kroner. Opplysningene nedenfor gjengis i den myntsort som fremkommer i de respektive kilder da dette er tilstrekkelig for en undersøkelse om overskudd/underskudd som er det sentrale i denne fremstilling. Enkelte forfattere, som Vogt, har på basis av tilgjengelig litteratur om verdiforholdene foretatt visse omregninger til kroner, som gjengis.

 

Samlet overskudd/totalvurdering

- 1713-1889: Bruttooverskudd 3,739 millioner kroner (etter at verkets  

      (Sundt)    samlede omkostninger er tatt med)

                   : Netto overskudd 3,526 millioner kroner (Differansen  

                     skyldes tap på driften i Selbu og Tydal i perioden 1713-

                     1760 med i alt kr 213124,-)

                    : Samlet utbytte: 42 %     

       (Vogt)   : Samlet utbytte. 28 %

Differansen mellom Sundts og Vogts tall lar seg ikke umiddelbart forklare, men kan skyldes forskjeller i den tekniske omregning mellom myntenhetene (spd, rbdl, rdl, kr), eller forskjellig grunnlagsmateriale (Sundt synes å bygge på tall fra disp. O. Brun ved verket).

Vogt konkluderer for øvrig med at Selbuverket med 6 % av den samlede salgsverdien av kobber og svovelkis fra 1600-tallet til 1903 var nr 3 av verkene i "det Trondhjemske". Til sammenlikning sto Røros for 57 %. Løkken var nest størst med ca 10 %, mens Selbuverket hadde Folldalsverket og Kvikneverket bak seg.  

Iflg. Vogts tall stiller Selbu i forhold til landstotal seg slik for perioden 1632 (anleggsåret for vårt først "moderne" kobberverk, Kvikne) -1814:

Produksjonverdi: ≈ 5 %

Tiende etc         : ≈ 3 %

Nettoverskudd

til partisipantene: ≈ 3 %

 

Diverse opplysninger om gevinst/tap/utbytte mm

- For å forklare underskuddene i Selbu-perioden (1713-1760) er det lagt vekt på dårlig ledelse, store transportproblemer da gruvene lå tungt og avsides til, dårlig malmkvalitet og uheldig drift i gruve og hytte grunnet mye urutinert arbeidskraft.

- 1. driftsperiode 1713-1727: Underskudd 30.000 rdl. (Store utgiftsposter var 23.000 rdl i grunnlagsinvesteringer og 4.500 rdl i tiende).

- 1737-1761 Hornemann (kjøpte verket av bøndene i 1737) holdt verket i gang med zubus.

- Ved opptak av de nye gruvene i Tydal og Meråker på 1740-tallet forandret situasjonen seg for eierne: Verkets samlede utgifter ble fordoblet og vel så det og løp årlig opp i 10 000 – 15000 rdl. Men samtidig ble malmproduksjonen nesten tredoblet, og da meråkermalmen var mye rikere på kopper, bedret driftsresultatene seg gradvis. 1749 var det første året med et lite overskudd, men situasjonen snudde for alvor først i 1761. Fra da av ga ver­ket et utbytte på rundt 50 % av driftsutgiftene, i toppårene 1772/73 over 100 %, og i tiåret 1800-1810 et sterkt konjunkturdrevet utbytte på 130 % (prisene steg i dette tiåret til det dobbelte av prisene i foregående tiår). Vi ser altså at opptaket av Lillefjellgruven også driftsøkonomisk betydde et tidsskille i verkets historie.

- Gjennomsnittlig utbytte for alle tiårsperioder mellom 1771 og 1880 var 55 %.

- Gjennomsnittlig overskudd for perioden 1811-1880: 47 % av driftsugiftene.

- Overskudd i tiåret 1881-1890: 9 % mot 56,5 % i foregående tiår

- Svovelkisen i gruvene lot seg bare i beskjeden grad utnytte grunnet transportkostnadene til utskipningshavn.

- Forbruket av det kostbare trekullet synes å ha vært svært høyt. Det synes vanskelig å finne andre årsaker enn dårlig hyttedrift. Dårlig kvalitet på kulleveden (f.eks. mye løs gran) kan også ha vært en årsak.

- Selbuverket opererte over et område som trolig bare ble overgått av kobberverket på Røros, mens produksjonen var under 10 % av Rørosverkets. Interntransportkostnadene må derfor ha tynget langt mer i dette verkets regnskaper enn ved noe annet norsk kobberverk. I tillegg kom en relativt betydelig eksterntransport til utskipningshavnen Trondheim.

- Pga av den krise som oppsto i kobbermarkedet i 1880-årene, lot ikke åpningen av Meråkerbanen seg utnytte til å ekspandere og videreutvikle bedriften. Tvert imot ble verket (foreløpig) nedlagt i 1887. Hovedårsaker til nedleggelsen i 1887:

- Sterkt prisfall på kobber i 1880-årene grunnet enorm produksjon i USA;

- verket har svak produksjonsbasis med drift bare i en gruve (Lillefjell) og en smeltehytte (Meraker) (smådriftsulemper);

- umoderne produksjonsutstyr både i gruve og hytte;

- dårlig og dyr kommunikasjon (kløv/slede) mellom gruve og hytte;

- det fantes ikke fond i bedriften eller risikovennlig kapital blant eierne til fornyelse av maskiner og anlegg. Trolig skremte prisutviklingen på kobber, og man satset heller på å utnytte de frigjorte skogressursene etter omlegging til koksdrift fra 1881, med bygging av nytt tresliperi (1886/1887).

Forsøk på drift fra 1888 var halvhjertet idet man bare investerte i nytt gruveutstyr i Lillefjellgruven. Det var imidlertid ingen som var villig til å satse for fullt på nyanlegg for malmtransporten og en nødvendig modernisering av hyttedriften med smelting i waterjacketovner og bessemeringråkobber slik man gjorde på Røros. Verket ble dermed det siste kobberverk i Norge som produserte kobber med den gamle femtrinnsprosessen.

Transport.

A) Interntransport

B) Transport ut/inn til verket

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Generelt

Gruvedrift var og er en sterkt transportdefinert virksomhet. Det dreier seg alltid om store og tunge volumer (malm, halvfabrikata, ferdigprodukter, trekull/koks/steinkull, setteved til fyrsettingen, gruvetømmer osv) som gjerne skal fraktes over lengre avstander.

Som et av landets mest vidstrakte kobberverk i en tid med nærmest fraværende innenlands infrastruktur hadde Selbuverket særlige utfordringer på dette området. Avstanden mellom verkets tidligste gruver i Gammelgruvefeltet og hovedkontoret m/hytte nærmere Selbu sentrum var ca 2,3 mil, og da gruvedrift ble tatt opp i nabobygdene Tydal, Meråker og Holtålen, økte strekken i virksomhetsområdet til 5 -7 mil. Et grovt anslag tilsier at Selbuverket ved sin største utstrekning i 1770, -80 og -90 årene opererte gruver og hytter over et område på 1300 km2.

Selv om det etter hvert ble anlagt kjøreveier i de viktigste ferdselsruter innen- og utenfor gruvefeltene, var kløv om sommeren og slede om vinteren gjennom store deler av verkets historie de viktigste transportmidler. Uansett var transporten i høy grad prisgitt vær- og føreforhold. Og kostnadene må ha tynget sterkt i verkets regnskaper.

For å illustrere transportbehovet kan en ta som eksempel malmtransporten fra verkets gruver til Selbu smeltehytte. Fra 1717 til 1770 ble det transportert i alt 27000 tonn malm til hytta. Regner en at all malmen ble transport med slede på vinterføre og at et sledelass

malm tilsvarte to standard malmtønner à ≈ 500 kg, får en 27.000 sledelass. Beregner en så avstanden til gruvene i Selbu til 20 km og mellom Meråker- og Tydalsgruvene til gjennomsnittlig 50 km, får man et behov på flere millioner transportkilometer bare for denne transporten. I tillegg kom så transport av alle andre varer og produkter, samt den mange mil lange eksterntransporten til Trondheim av ferdigproduktet garkobber som til langt ut på 1800-tallet vanligvis ble fraktet med kløv á 120 kg pr last. Også transporten av svartkobber fra hyttene i Meråker og Tydal til smeltehytta i Selbu gikk helst som kløvlast. Transportkaravanene av hester og folk må ha satt sitt tydelige preg på bygdene der ferdselsveiene gikk mellom gruver, hytter og havner.

Med sitt ’transportproblem’ kan en regne med at tiltak for å redusere transportvolumet har vært løpende vurdert av verkets eiere. Trolig kan både anleggelsen av Gilså og Tydal hytte samt hele overflyttingen til Meråker settes inn også i dette perspektivet. (Lokal smelting av malm til svartkobber reduserte volumet som skulle transporteres med ca 95 %). Slik vurdert kan utviklingen av Selbuverket også ses som et eksempel på at ’transport’ ikke bare er en ren kostnadsfaktor, men også bestemmende for hvordan et verk ble organisert og i noen grad hvor det ble lagt.

Til slutt skal her gjengis en forfatters sterke vektlegging av "de besværlige Transportforhold" som det grunnleggende problem for å forklare verkets vanskeligheter og endelige nedleggelse. Uten jernbane eller annen effektiv infrastruktur som taubaner o.l. var det ikke mulig å transportere inn steinkull (se steinkullsmelting) og koks til smeltingen med den følge at hyttedriften helt måtte baseres på trekull. Mangelen på trekull var permanent og hindret dermed full utnyttelse av de rike bergressursene i Meråker. Når så prisfallet satte inn på 80-tallet var verket så redusert at all ekspansjon var utenkelig selv med ny jernbaneforbindelse. (Einar Sundt, se for øvrig Diverse forhold/Optimisten nedenfor)

 

Interntransport

- Generelt hest og kløv/slede innen gruveområdene og mellom gruver og hytter.

- Avstanden fra Meråkergruvene til Selbuhytta var 4-5 mil, fra Tydalsgruvene 5-6 mil.

- Transporten fra gruvene/Gilså hytte i Meråker til Selbuhytta gikk etter 1756 over mellomstasjonen Stormoen i Roltdalen.

- Fløting på Stjørdalselva og kanskje også på Nea i sommerhalvåret.

- Hest og kar brukte to dager på malmtransporten fra Høyåsgruven til smeltehytta i Selbu.

 

Eksterntransport

Fra Selbu:

- Kløv fra hytte til Selbusjøen, deretter med båt og kløv til Klæbu og videre til Trondheim.

Fra Meråker:

- I den første tid etter 1800 kløv fra Gilså hytte via Roltdalen, Sælbu, Klæbu til Trondheim (11 mil), senere på "mindre gode" kløv- og kjøreveier til Stjørdalshalsen, i alle fall fram til 1830, deretter delvis med vogn. Videre fra Stjørdalshalsen vannveien til Trondheim.

- Fra 1867 på vei da denne ble åpnet opp gjennom Stjørdalen .

- Fra 1881 med Meråkerbanen da denne ble åpnet.

Energi

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Brensel

Også utviklingen av Selbuverkets historie må ses i sammenheng med bergverksdriftens universelle problem med tilgangen til trekull. Smeltehytter ble primært anlagt der det var skog, ikke der det var malm. Det er derfor typisk at når smeltehytta i Meråker ble flyttet fra Gilså til Meråker sentrum (1827) skyldtes det at skogen rundt Gilsåhytta var "ruinered", selv om avstanden til verkets hovedgruve, Lillefjellgruven, dermed økte med flere mil. (Flyttingen var også motivert av andre hensyn, se Tidstabell/1827).

Trekullforsyningen var altså en kritisk ressursfaktor og dermed en kilde til stadig bekymring, diskusjoner og tiltak gjennom store deler av verkets historie. Det var problemer både med volum og kvalitet (bl.a. ga den vanlige ligranen løsere og dårligere kull enn fjellgran og løvtre). Trolig har mangelen på trekull i perioder virket begrensende på virksomheten, særlig utnyttelsen av den rike Lillefjellgruven. Motvilje mot pliktarbeidet og forskjellige typer ’aksjoner’ fra leilendinger og husmenn bidro til å forsterke problemene. Utover på 1800-tallet ser vi stadig at nyansatte bergskrivere prioriterte å finne en løsning nettopp på dette området med den følge at mange av dem fikk ord på seg for å være svært harde i klypa overfor lokalbefolkningen. Man mener også å se en tydelig sammenheng mellom de mange konfliktene og utvandringen fra Meråker både til andre deler av landet og til Amerika.

Problemet med energiforsyningen ble ikke løst før Meråkerbanen var ferdig I 1881 da man kunne basere smeltingen på importert steinkull og koks.

På bakgrunn av det som er nevnt ovenfor, er det påfallende at trekullforbruket ifølge noen kilder synes å ha vært et usedvanlig høyt ved verket, se Særegne forhold.

 

Vannkraft

I 1770 – årene ble det på Lillefjell anlagt et omfattende vannforsyningsanlegg med en rekke dammer og renner for å sikre tilstrekkelig og jevn tilførsel av driftsvann til gruvens vannhjul. Dette muliggjorde en mer mekanisert gruvedrift og en kraftigere drift mot dypet, bl.a. med bruk av kjerrat for stein- og vannheisingen.

Det var trolig vannhjulsdrift til lensingen ved den vannsyke Gilsågruva.

 

Annet

Menneske- og dyrekraft dominerte som energikilder til fordring og lensing i gruvene.

Alle hyttene synes å ha hatt vannhjulsdrevne blåsebelger.

Arbeidskraft

Basert på spredte opplysninger synes gruve- og hyttearbeiderne i det alt vesentlig å ha vært rekruttert fra den lokale bondestand, mens ledersjiktet, som sedvanlig, var rekruttert utenfra, ofte fra andre verk.

Sosiale ordninger, velferdstiltak, helse, skole, kirke

Velferdsordning

Syke- og pensjonskasse grunnlagt i 1749. Så vidt kjent ble kassen finansiert gjennom midler trukket fra arbeiderne. Det er ikke kjent at verket selv bidro direkte.

Grunnkapitalen var på 26 1/4 rdl som arbeiderne ved Kongens gruve hadde blitt trukket i lønn grunnet oppsetsighet ved at de alle gikk fra arbeidet - de streiket. I 1750-årene (?) ble kassen tilført midler fra bøter ilagt arbeiderne for skofting.

Kassen utbetalte syke og skadede fulle dagpenger for hver arbeidsdag (sjikt) de måtte forsømme. Det ble også utbetalt pensjon til avgåtte betjenter og enker etter bergfolk.

 

Helse

Det er opplyst at verket hadde egen berglege, uten at omfanget av tjenesten er nærmere spesifisert.

 

Skole

Verket oppretter fast skole i 1839 etter påtrykk fra presten Widerøe som viste til skoleloven av 1827. Iflg. denne loven skulle alle bergverk med mer enn 30 fast ansatte holde skole i fast skolehus og lønne lærere. Religion, regning, lesing og skriving var obligatoriske fag.

Varia

 

 

- Et fremtredende trekk ved Selbuverkets ytre historie er flyttingen av verkets virksomhet fra Selbu til Meråker. Overflyttingen skjedde trinnvis over en periode på over 50 år og ble avsluttet ved århundreskiftet 1800 da kontoret (bergskrivergården) ble flyttet til Stordalen i Meråker. Etableringen i Meråker betegnet også avslutningen på en 55 år lang periode hvor verket i jakten på økonomisk drivverdige malmreserver hadde ekspandert ved å engasjere seg i gruve- og hyttedrift utenfor Selbu. Rundt århundreskiftet 1800 ble all drift utenfor Meråker avviklet og verkets virksomhet fram til den endelige nedleggelsen i 1895 var i all hovedsak begrenset til en utnyttelse av ressursene i Meråker.

- Aktiviteten i de forskjellige områder fordeler seg slik i tid:

- Gruve- og hyttedrift i Selbu 1713 -1799

- Gruve- og hyttedrift i Tydal 1745 -1801, 1825 -1835

- Gruve- og hyttedrift i Meråker 1747 -1895.

- Gruvedrift i Holtålen (Kjøli gruve) 1766 -1798

Se egen informasjon om gruver og hytter ovenfor.

- Ved etableringen i Meråker måtte det store og dominerende Merakergodset vike prioritet i kampen om ressursene i bondesamfunnet. I første omgang gjaldt det setteved (til fyrsetting) og malmkjøring, etter bygging av Gilsåhytta i 1770 også produksjon og transport av trekull.

- For å sikre ressursgrunnlaget på den avgjørende skogproduktsektoren kjøpte verket i 1806 Meråkergodset. Som eier av så å si all grunn i Meråker fulgte det med et stort antall leilendinger og husmenn som for all overskuelig fremtid også sikret verket tilgang til nødvendig arbeidskraft til trekullproduksjon, kjøring og gruvearbeid. Alle ressurser i Meråkersamfunnet kunne nå mobiliseres for driften av verket.

- Selv om noe privilegiebrev ikke omtales i kildene, fremgår det at verket, i samsvar med Bergordinansen av 1683 og Interimsprivilegiene av 1687, hadde rettigheter som et privilegert verk i forhold til bøndenes arbeidsplikt, verkets fortrinnsrett til skogressursene og rett til toll- og tiendefrihet i tre år etter at verket var opptatt.

- På 1800-tallet regner en med at verkets produksjon utgjorde ca 10 % av produksjonen ved Rørosverket.

- Verket hadde hyppig kontakt med Rørosverket også for utlån av fagfolk til Meråker-hyttene, bl.a. hyttefolk og bergkadetter fra verkets bergkadettskole, etablert i 1821.

- Gruvene synes enkelte steder å ha vært drevet lite profesjonelt med den følge at flere gruver, bl.a. i Gammelgruvefeltet i Selbu og Gilså gruve i Meråker raste sammen (bergfall) grunnet dårlig sikring med bergfester o.a.

- Flere kilder opplyser om usedvanlig høyt forbruk av trekull. For første driftsperiode i hytta (1717-1727) opplyses at kullforbruket her er større enn på noe annet sted i landet. Dette kan for en del skyldes innkjøringsproblemer, men verkets forbruk av trekull synes ikke å ha bedret seg særlig mye. En omreisende observatør (Bedemar) som besøkte Gilså hytte rundt 1812 reagerte sterkt på omgangen med trekullet, både når det gjaldt forbruk pr tonn kobber, og hvordan trekullet ble lagret. Han rapporterer om et "uhyre" trekullforbruk på 179 m3 pr tonn garkobber (tallene omregnet). Dette lå f.eks. 35 % over forbruket ved Kvikne og nesten på det dobbelte av forbruket ved Røros. Han reagerte også på at kullet lå ute under åpen himmel, og ikke i eget kullhus.

- Det var nokså uvanlig at bøndene selv engasjerte seg direkte i bergverksdrift. Vi finner imidlertid et eksempel på bondedrift ved verket noen år midt på 1730-tallet. De enkelte gårder drev hvert sitt gruvehull. Det er ukjent hvordan man organiserte smeltingen i Selbuhytta. Etter noen år med underskuddsdrift meldte kapitalbehovet seg og verket ble solgt til den velstående trondheimsborgeren Hans Hornemann.

Også tydalsbøndene engasjerte seg og lenset de nedlagte gruvene i bygda og tilbød dem til Rørosverket som tok dem opp i 1801.

- Foruten de store økonomiske ringvirkninger av bergverksdriften i Selbu, Tydal, Holtålen og Meråker, hadde verket også økonomisk betydning for Stjørdal, Klæbu og Trondheim. Som eksempel på lokal betydning kan gjengis en beregning som viser at 90 % av verkets samlede omkostninger i det første tiåret etter Hornemanns overtakelse i 1737 direkte eller indirekte tilfalt selbyggene. Og dette mens verket gikk med til dels store underskudd. Og i 1778 fremhever stiftamtmann von Osten verkets betydning for livsopphold og folkeøkning i Selbu. Han skriver:"Da det nu er een beviiselig Sandhed at ingen Bøygd i det hele Amt, og neppe Nordenfjeldsk, er saa Folkeriig som Selboe, hvor de fleste Gaarde umulig kunde underholde sine Familier, saa fremt de ikke kunde have aparte gode Fortienester ved Kiørsel og arbeyde til det saa kaldte Selboe-KobberVerk».

- Arealet på verkets skog- og jordeiendommer var i 1812 1280 km2 og omfattet bl.a. ca. 100 gruver og skjerp foruten forekomster av kalksten, takskifer etc., videre mange vannfall og 211 større eller mindre gårdsbruk.

- Befolkningsutviklingen utover på 1800-tallet førte til press på ressursene og kobberverket innførte strenge reguleringer som skapte mye strid med bygdefolket.

Optimisten

Avslutningsvis skal gjengis utdrag av en artikkel som gir en tydelig og helhetlig tolkning av verkets historie og nedleggelse – og de gode muligheter som forelå for gjenopptagelse. Artikkelen som er skrevet av forfatteren (og grunnleggeren av Farmand), Einar Sundt, ble publisert i1907 og er i seg selv et interessant dokument om den optimisme og framskrittstro som rådet i Norge i tiden rundt unionsoppløsningen. Det sto bare om å ta de nye tekniske og teknologiske mulighetene i bruk.

Med dette utgangspunkt vektlegger Sundt sterkt "de besværlige Transportforhold" som det grunnleggende problem for å forklare verkets vanskeligheter og endelige nedleggelse. Uten jernbane eller annen effektiv infrastruktur var det ikke mulig å transportere inn steinkull og koks til smeltingen med den følge at hyttedriften helt måtte baseres på trekull. Mangelen på trekull var permanent og hindret dermed full utnyttelse av de rike bergressursene i Meråker. Driften ble sterkt konsentrert om Lillefjell fordi denne gruve alene kunne levere all den malm som det var trekull til å smelte. Andre gruver ble nedlagt for tidlig og nye funn ble bare undersøkt overfladisk. Når så prisfallet satte inn på 80-tallet var verket så redusert at all ekspansjon var utenkelig selv med ny jernbaneforbindelse. Men med utnyttelse av ny prosessteknologi, taubanedrift i interntransporten, god og billig jernbaneforbindelse med Trondheim og elektrifisering av gruvedriften "…er der ikke Tvil om, at en Bedrift […] her har de bedste Chancer for at lykkes." For det foreligger "Fra anseede Bergmend […] sam­stemmige Udtalelser for, at en Gjenoptagelse af Bergværksdriften er fuldt berettiget.[…] Malmtilgangen i Gruberne er ingensteds udtømte, og der forefindes en hel Del nye Anbrud, som byder paa særdeles gode Muligheder."

Sundt påpeker videre hvordan de nye muligheter ’kommersialiserte’ uutnyttede naturressurser og marginale malmer. Billig jernbanefrakt gjorde produkter som kalkstein, skifer og svovelkis økonomisk interessante, mens marginal malm ble utnyttbar når ny prosessteknologi reduserte tapet av verdimetall i smeltingen. Dessuten kunne man nå utvinne det sølv og gull som fantes i Meråker-kobberet, og "…de betydelige Forekomster af sølvholdig Blyglands."

Sundt fremhever også Meråkers gode muligheter for vannkraftutbygging "… uden at der til at begynde den trænges større Kapitaler, end at de ogsaa i vort Land burde kunde skaffes til veie."[Sundt gir her uttrykk for den frustrasjon mange følte i samtiden over at " …Nordmænd [som oftest må] overlade til Udlandets Kapital at finde frem de Rigdomme, som vore Fjelde indeholder, fordi Forundersøgelserne kræver store Kapitaler."]

Sundt avslutter med følgende kraftsats: "Men det maatte kunne gaa an at optage Drift paa Meraker Grubefelt; thi den særdeles lønsomme Drift, som foregik der i 150 Aar maa dog til en vis Grad kunne betragtes som en Forsøgsdrift i stor Stil, og ikke alene er det konstateret, at der findes Malm paa mange Steder, men den er ogsaa usædvanlig righoldig."

Det kan her tilføyes at verkets gruver i Meråker ble drevet på svovelkis i ca 10 år i regi av A/S Meraker Gruber (se egen biografi) med endelig nedleggelse i 1920.

 

 

DIVERSE

 

Kulturminner/sagn/tradisjoner/

arrangementer

Selbu/Tydal

Sagn:

- Flere sagn om forekomster av edelmetaller, men med svært usikker datering. Særlig mange sagn knyttet til sølv og produksjon av sølvgjenstander i området Børdalen- Fossan- Prestøyan. bl.a. sagnet om sølvgruven i Fossan. Sagnkildene synes å gå tilbake til middelalderen. Noen gruve er ikke funnet.

Selbu:

Sagn:

- I Erich Pontoppidans naturhistorie fra 1752 berettes om en fransk adelsmann som tidlig på 1700-tallet besøkte et sølvverk i Selbu, beliggende 2,3 mil fra kobberverket.

 

Meråker.

Kulturminner:

- Gjenstående bygninger i Gilså hytteområde, Stordalen (Gilså smeltehytte brant i 1879, bare hustuftene står igjen): Hytteskriverstuggu, fjøs, 2 stabbur.

- Gruveveien mellom Lillefjellet gruver og Gilsåhytta.

- Ruiner: Deponi, steinhus (losjihus for arbeidere) og gråbergstipper ved Lillefjellgruven.

Arrangementer:

-Guidet tur til Lillefjell-gruven.

            - Årlige kulturarrangementer i Gilså hytteområde under  

  planlegging  (2010).

- Forberedelser til fredning av gruveområdet syd for Gilså hytte (Gruvefjellet) i regi av Meråker kommune og Nord-Trøndelag fylkeskommune (2010). 

 

 

Tydal:

 

 

Kilder

Litteratur

- Bedemar, Vargas 1819. Reise nach dem hohen Norden durch Schweden, Norwegen und Lappland in den Jahren 1810,1811,1812 und 1814. Frankfurt a.M. (2 bd)

- Evjemo, Ivar B. 1986. Selbu kobberverks dammer og vannledninger på Lillefjell, i Historisk Årbok 1986,s 103-107. Utg. Historielaga i Stjørdalsbygdene.

- Falck-Muus, Rolf 1929. Norske bergverksarkivalia III, i NGU nr 133. Oslo1929.

- Hartmann, Eivind 1948. Merakergodsets historie. Oslo 1948.

- Hermelin, Samuel. G. 1768, Berettelse om Bergvercken uti Norrige. Kungliga Biblioteket i Sth. Kopi (danske transkripsjon) i Norsk Bergverksmuseums arkiv. 

- Haarstad, Kjell 1972. Selbo kobberverk, i Selbu i Fortid og nåtid, s 213-229. Utg. Selbu kommune 1972.

- Krogstad, Bjørn R. 2002. Gard og gruve. Bygdebok for Meråker, bd 1. Utg. Meråker kommune 2002.

- Krogstad, Bjørn R. 1987. Samhold og strid. Bygdebok for Meråker. Utg. Meråker kommune 1987.

- Langberg, Caspar H. 1875-1878. Norges kobberværker. (Kopi ved Bergverksmuseets bibliotek, Kongsberg)

Rolseth, P.O. Selbo Kobber-Værk. 1945. Utg. av Selbu og Tydal historielag. Oslo. 1945.

- Rø, Gisle og Sandstad, Jan Sverre 2002. Utnyttelse av berggrunnen, i Gisle Rø (red.) Selbu og Tydal. Geologi, gruvedrift og kulturminner. Turbok. 2002, s 84-102. Utg. Selbu og Tydal Historielag 2002.

- Rø, Gisle 2009. Selboe kobberverk, i Jul i Neadalen – Årsskrift for Selbu og Tydal Historielag 2009, s 26-29.

- Stenvik, Lars F. 2004. Kopperframstilling i Kopperåa, i Spor – nytt fra fortiden nr 1 2004, s15.

- Sundt, Einar 1907. Meraker Brug, i Norges handel og industri. B. 1, s 366-373. Christiania 1907.

- Søilen, Espen 2009. Meraker Brug. Verdiskapning og forvaltning gjennom 100 år. Utg. Meraker Brug 2009.

- Tøsse, Sigvart 1987. Bygdebok for Tydal. Bd 1. Utg Tydal kommune. 1987.

- Vogt, Johan H.L. 1902. Det nordlige Norges malmforkomster og bergverksdrift. Kra. 1902.

- Vogt, Johan H.L. 1904. Bergværksdriften i det Trondhjemske. Foredrag afholdt paa det 3die norske Landsmøde for Teknik. Trondheim.

- Aasgaard, Gunnar 1927. Gruber og skjerp i kisdraget øvre Guldal -Tydal. NGU nr 129. Oslo 1927.

 

Internett

- http://www.merakerhistorielag.org

- http://www.miljostatus.no

Henvisninger

Geologi:

- For Selbu og Tydal, se Rø, Gisle E. (red.) 2002. Selbu og Tydal. Geologi, gruvedrift og kulturminner. Turbok. Utg. Selbu og Tydal Historielag.

- Se Aasgaard, Gunnar 1927. Gruber og skjerp i kisdraget øvre Guldal -Tydal. NGU nr 129. 

- For generell litteratur se også avsnittet Geologi i innledningen til gruvebiografiene

 

- Se egne biografier for Røros kobberverk, Ulriksdal kobberverk og Tydals verk. Se A/S Meraker Gruber for utnyttelse av gruvenes svovelkismalm i årene 1908-1920, og Kjøli gruve.

 

- Prof. Knut Sprauten, Norsk Lokalhistorisk Institutt, har arbeidet med Hornemannsarkivet og er trolig den i dag som kjenner hans virksomhet best.

- Regionkonservator. Tel:738 90108

- Sør-Trøndelag historielag http://www.sor-trondelag.historielag.org/index.html

- Nord-Trøndelag historielag http://www.skatval.no/NTHist/index.htm

- Selbu og Tydal historielag http://www.selbunett.no/hist/   

- Meråker historielag http://www.merakerhistorielag.org/

 

 

TIDSTABELL

 

År(mnd)/periode

Hendelse (NB! Presens)

Div. opplysninger (NB! Preteritum)

1659

Første opplysning om malmforekomster i Selbu og Meråker.

Opplysninger i brev fra bergmester, Jacob Mathias Tax. Brevet omtaler malmanvisninger i samme område som Gammelgruven i Roltdalen. Trolig drev Ulrichsdal kobberverk i Klæbu på forekomsten. Driften kortvarig da Tax i en relasjon fra 1665 om bergverkene i det nordenfjeldske ikke omtaler gruvedrift i Selbu eller Meråker.

1708

Kobberanvisning mutet i Floran.

 

Muter var David Thomassen, senere assessor.

Dette malmfunnet la senere grunnlaget for å starte kobbersmeltingen ved Mølnåa i Selbu. Sannsynligvis var det gamle malmforekomster som ble gjenoppdaget i Floran.

1712

Ny anvisning anmeldt.

Anvisningen gjaldt Høyåsgruven som skal ha vært skjerpet allerede rundt 1670.

1713

(26. jan)

Mutingsbrev utstedt.  

 

Motstrid i (sekundær)kildene om hvem mutingsbrevet var utstedt til. Både berghauptmann Abraham Dreyer og trondheimsborgeren Povel Madsen Holst nevnes. Det er i begge tilfelle snakk om at kretsen av initiativtakere, foruten de nevnte personer, besto en gruppe fremstående trondheimsborgere.

1713-1726       

1. driftsperiode.

Verket drevet av et partisipantskap.

Høyås gruve i senere Gammelgruven gruveområde verkets første.

De første smeltinger trolig ved Ulrichsdals verks hytte på Hyttefossen i Klæbu.

Verkets første bergskriver (daglig leder/direktør) var nevnte Povel Madsen Holst.

Driftsunderskudd i perioden på 30.000 riksdaler.

Årsaker til underskuddet:

- Store anleggskostnader i bygninger og infrastruktur (veier, bruer mm)

- Dårlige og vekslende malmganger, samt lavt og synkende smelteutbytte etter en topp i 1717-1718. Utbytte 1717-1718 2,4 %, 1723 1,2 %.

Problemer med malmproduksjonen kan, foruten fattigere malm, skyldes lite effektiv ledelse grunnet udyktighet og primitive fremkomstmidler (avstand hytte – gruve ca 2,3 mil). På samme måte kan det dårlige smelteutbytte bl.a. skyldes stort tap i slagg grunnet lite erfarne hyttefolk. (Slagghaugene ved Selbuhytta ga rimelig utbytte ved omsmelting 110 år seinere. Det bemerkes også i en kilde at kullforbruket ved hytta var det største i landet).

- Begrenset avgiftsfritak. Avgiftsfrihet bare de tre første år ihht. Interimsprivilegiene av 1687, samt etter søknad for årene 1719-1721. (Avgiftslette for krigsåret 1718 ble ikke tilstått, slik som for Røros, Løkken og Kvikne da det ikke ble ansett bevist at verket hadde lidd skade under krigen med svenskene.)

- I forhold til driftsomfanget synes særlig hytta noe overadministrert med både hytteskriver, proviantskriver og hyttemester.

1717

Selbo hytte ved Mølnåa anlagt.

 

Hytta lå ca 7 km sørøst for Selbusjøen. Noe uklart hvor stor den var ved anleggelsen, men senere opplysninger oppgir at den var 40 m lang og 19 m bred med 3 smelteovner og en garovn. Hver ovn hadde eget vannhjul til drift av belgene. Eget avlåst kopperlager. Først da smeltehytta ble tatt i bruk kan en regne at verket var i full drift.

Fram til driften ble foreløpig oppgitt i 1727 var den eneste bebyggelsen ved hytta et provianthus hvor verksarbeidere og "materialbønder" kunne kjøpe mat til seg selv. Provianthuset synes senere ikke å ha vært i bruk som ’bod’.

Senere vokste det opp en liten "hytteby" oppover langs elven med tekniske driftsbygninger, (bl.a. tømmermannsstue, kullhus, leirehus, tørkehus), administrasjonsbygninger (bergskriver- og hytteskrivergård), samt arbeiderboliger. 

Etter å ha fungert som ei nærmest ren garhytte for svartkobber fra Gilså- og Tydalshytta i lengre tid, ble den nedlagt i 1798 eller 1799.

1718

Delvis driftshvile som følge av krigshandlinger.

Armfeldthæren tok på sin vei gjennom Flora og Tydal med seg så mange hester at både setteved- og malmtransporten led av det i flere år. Dessuten sto gruven og ble fylt med vann da arbeiderne midlertidig hadde flyktet. Søknad om fritak for tiende for dette spesielle året ble ikke imøtekommet.

1726 (18.okt)

Partisipantskapet frasier seg gruverettighetene i et brev til kongen.

 

Driften var da allerede innstilt. Innskrenkninger hadde pågått fra 1724.

I 1726 arbeidet 36 mann i gruven - 22 brøt malm i fire forskjellige orter og synker, 2 fylte malmtønner for oppheising, 2 var på gjøpelen og 1 kjørte hestevandringen, 6 sto for sjeidingen derav 2 gutter, «junger», og dertil var det en smed med dreng og stigeren. I hytta var det minst 12 menige arbeidere, men det kan ha vært atskillig flere. Totalt belegg ved nedleggelsen 53 mann, hvorav 48 arbeidere og 5 betjenter (hytteskriver, hyttemester, kullfogd, hyttesmed, stiger.

1726-1734

Driftshvile.

 

1734-1887

2. driftsperiode

- Bondedrift (1734-1737)

- Hans Hornemann eneeier (1737-1738)

- Partisipantskap (1739-1874)

- Aksjeselskap (1874-1887)

 

1734

 

 

Verket tas opp av Selbu-bøndene.

 

Supplikk sendt kongen 18.juli 1733. Rentekammeret ("finansdepartementet") ga sin tillatelse og tre års tiendefrihet som vanlig, og rett til å benytte smeltehytta hvis de fant noe drivverdig, men påla bøndene «tage sig vel i vare ikke at begynde med større Omkostning end deres Formue kand tillate at udføre».

Bøndene eide 3/4, mens bergskriver Frantz Kjelstrup eide den resterende fjerdedel. Kjelstrups deltakelse var nødvendig for å imøtekomme Bergamtets krav til faglig drift.

Noe usikkert når driften faktisk kom i gang.

1734-1737

Bondedrift

De deltakende bønder drev på hvert sitt gruvehull. Steingjerder mellom gruvene tjente som skille. Etter hvert oppstår problemer både med "directeur" Kjelstrup og med den tekniske drift. Smelteutbyttet synker og verket fortsetter å gå med underskudd. Like over nyttår 1737 ble Kjelstrup oppsagt som følge av diverse økonomiske misligheter og bøndene gikk til sak mot ham. (Kjelstrup døde før saken var ferdig).

Da driften gikk dårlig og bøndene sto uten kyndig ledelse, valgte de å selge verket til rådmann og trondheimskjøpmann Hans Hornemann.

1737 (25.) juni

 

Bøndene skjøter over sine ¾ av verket til Hans Hornemann, rådmann i Trondheim.

 

(Sekundær)kildene nevner her to kjøpesummer, 2100 og 3000 rdl. Hornemann med i kretsen av partisipanter under den første driftsperioden.

 

 

1737-1764

Hornemannsperioden.

Noen hovedtrekk ved verkets historie i Hornemannstiden

- Det ble straks igangsatt omfattende malmleting først i Selbu og Tydal, fra 1740 i Meråker. Størst betydning fikk de nye gruvene i Meråker, særlig Lillefjell som ble satt i full drift i 1760;

- verksdriften gikk stort sett med tap fram til rundt 1762, dvs over en periode på 25 år;

- det ble tatt i bruk krutt i bergbrytingen;

- provianthuset ved Selbuhytta ble ikke gjenoppbygget. I stedet fikk de ansatte og kjørere proviantsedler som de måtte innløse hos partisipantene i Trondheim. På den måten sikret også Horneman at han hadde transportkapa­sitet inn og ut av Trondheim;

- driften nesten utelukkende basert på lokal arbeidskraft både i gruver og hytte og svært mye av verkets omkostninger forble dermed i Selbusamfunnet.

1738

 

Hornemann gjør verket om til partisipantskap. 

Antall kuxer (andeler) 120. Hornemann kjøpte straks 110 kuxer, men solgte seg etter hvert ned, men satt i hele sin levetid med over halvparten av kuxene.

1745

Grønskargruven i Tydal settes i drift.

Gruven funnet i 1741. Drift fram til 1777.

1746-1751

Forsøksdrift i Meråker.

 

1747

De tre første gruvene tatt opp i Meråker.

Kongens, Dronningens og Sonvann gruver.

Forekomstene funnet av personer uten tilknytning til Selbuverket.

Malmen kjørt til verkets smeltehytte i Selbu.

1749

Ca 192 mann arbeider ved verket.

 

1749

Første år gruvedriften viser overskudd.

 

1749

Syke- og pensjonskasse grunnlagt.

 

Grunnkapitalen var på 26 1/4 rdl som arbeiderne ved Kongens gruve hadde blitt trukket i lønn grunnet oppsetsighet ved at de alle gikk fra arbeidet - de streiket. Kassen utbetalte syke og skadede fulle dagpenger for hver arbeidsdag (sjikt) de måtte forsømme. Det ble også utbetalt pensjon til avgåtte betjenter og enker etter bergfolk.

1750-årene

Det beste tiåret for selbyggene i hele verkets historie.

Bl.a. skyldtes dette utvidet drift i smeltehytta da all malm fra verkets mange gruver i Selbu, Meråker og Tydal ble smeltet ved Selbuhytta.

1751-1752

Verket i strid med bønder og godseiere i Selbu/Tydal om kjørselslønn og pris på leveranser av skogprodukter.

 

Bøndene krevde høyere godtgjørelse for sine transporttjenester, mens godseierne i Selbu og Tydal, brødrene Lorentz og Thomas Angell (Trondheim) var bekymret for skogen. Partisipantskapet sendte klage 6. mars 1751. Angellene støttet bøndene og saken gikk til kongen. Saken endelig avgjort ved kgl. res. av 12. des.1752. Her ble det bl.a. fastslått at Bergamtet og Stiftamtmannen skulle fastsette kjørelønningene og avgjøre betalingen for leveranser av skogprodukter hvis verk og bønder ikke ble enig. For øvrig ble det vist til div. offentlige forordninger som bl.a. fastslår kjørselsplikten for det privilegerte verk.

1751

Lovende malmleie funnet i Lillefjell, Meråker.

Forekomsten viste seg å innholde et både mektig malmleie og en uvanlig rik malm. Prøvedrift fram til 1760 da gruven ble satt i full drift.

1751-1777

Selbuverket etablerer seg i Meråker.

Lillefjellgruven ble verkets hovedgruve; Gilså smeltehytte etablert (1770); nytt boområde kjøpt (1777). 

Bergskriverens kontor flyttet til Stordal (?)

Stort vannforsyningssystem anlagt på Lillefjell (ferdig1777)

1756

Verket får tillatelse til å anlegge en gruveby på Stormoen i Roltdalen almenning i Selbu

"Colonien" lå omtrent midtveis mellom gruvene i Meråker og verkets hytte i Selbu og skulle tjene som hvilestasjon for malmkjørerne. I tillegg skulle plassen bebygges til bruk for verkets arbeidere.

1760

Lillefjellgruven opptas for regelmessig drift.

Lillefjellgruven ble verkets hovedgruve, skaffet rikere malm enn de fleste norske kobbergruver og ble verkets hovedinntektskilde i et og et kvart århundre.

Etter opptaket av gruven begynte verket å gå med overskudd. Fram til nedleggelsen av verket i 1895 sto Lillefjellgruven for ca 65 % av verkets samlede malmproduksjon, resten fordelt på 9 gruver/gruvefelt.

Gruven drevet til 1920, de siste 10-15 årene i regi av Meraker Gruber A/S (se egen biografi) som hovedsakelig drev på svovelkis,

1761

Gammelgruven (Høyåsgruven) i Selbu endelig nedlagt.

Gruven var verkets første, tatt opp i 1713.

Hard drift førte til at gruvetaket falt ned og dannet det såkalte "fallet".

Gruven var ved nedleggelsen 18 m dyp.

1764

Hornemannperioden er over.

Hans Hornemann dør. Da Horneman døde, var eierandelene i verket spredd på mange partisipanter, de fleste rike kjøpmenn i Trondheim, eller deres enker.

1766-1798

Vekslende drift i Kjøli (Kjøljan) gruve i Holtålen.

De første årene strid med Rørosverket om eiendomsretten. Gruven til slutt tilkjent Selbuverket som 27.juli 1768 fikk mutingsbrev på anvisningen. Drevet et års tid både av Selbu- og Rørosverket, men så oppgitt. Gjenopptatt av Selbuverket i 1773. Gruven oppgitt i 1798 grunnet dårlig malmtilgang og kostbar vannlensing og malmfordring.

3,6 % av verkets totale malmprod og 2,8 % av garkobberproduksjonen.

1770

Gilså smeltehytte settes i drift.

Bakgrunn:

- Det var nå klart at Lillefjellgruven ble verkets hovedgruve. Hytta lå bare ca 6 km fra Lillefjellgruven, vei anlagt mellom hytte og gruve;

- man sparte den ca 5 mil lange malmtransporten til Selbu smeltehytte. Transporten hadde foregått med kløv eller med slede på vinterføre;

- Thomas Angell på Selbugodset gjorde stadig vanskeligheter med forsyningen av ved og kull;

- området rundt hytta var ved anleggelsen omgitt av tett gran- og furuskog til trekullproduksjon. Uttak av skogprodukter kunne skje avgiftsfritt i 10 år.

 

 - Hyttas svartkobber ble garet ved Selbuhytta fram til denne ble nedlagt rundt år 1800. Deretter i hyttas egen garovn

- Iflg en Overbergamtsrapport fra 1802 hadde hytta tre lave krumovner, to for skjærsteinsmeltingen og en for svartkobbersmeltingen, samt en enkel garherd som ble bygget i 1800. Innredning og drift som ved Røros.

- Hytta et sentrum, endestasjon og "veikryss", for mange slags aktivitet. Hit kom karavaner med malm og trekull til driften, men også proviantkjørere, samer fra vidda, og jegere fra jaktmarken, og om sommeren dro seterfølgene forbi.

- Hytta i drift med enkelte avbrudd (bl.a. ikke i drift 1827-1840) fram til 1879 da den brant.

1771

Gilså gruve tas opp.

 

Gruven vannsyk pga omliggende myrstrekninger.

Vannproblemene inspirerte en kunststiger til å konstruere et vannhjul som skulle få driftsvann fra det vann hjulet selv pumpet opp av gruven, et perpetuum mobile. Maskinen gitt bred omtale i en Overbergamtsrapport fra 1802.

Gruven nedlagt i 1811-1812 som følge av den alminnelige næringslivskrise i krigsårene. 4,5 % av verkets totale malmproduksjon.

1776/1777

Grønskargruvene i Tydal innstilt.

 

Hadde vært i drift med enkelte avbrudd fra 1745. Ble lenset av bøndene rundt 1800 og drevet av Rørosverket i perioden 1801-1828. Endelig nedlagt i 1835 med unntak av en liten prøvedrift i 1905.

1777

Verket kjøper bruket Stordalsvoll med omliggende område av Meråkergodset.

Området brukt til jord og hus for verkets funksjonærer og arbeidere.

18 garder/plasser sto ferdig rundt 1790. Senere vokste grenda til ca 30 boenheter.

 

1777

Et sammenhengende, helhetlig vannforsyningsanlegg ferdig anlagt på Lillefjell.

Anlegget omfattende med en rekke dammer og renner som sikret tilstrekkelig og jevn tilførsel av driftsvann til gruvens vannhjul.

 

Ca 1778

Siste gruve i Selbu, Hammergruven i Gammelgruvefeltet, nedlagt.

Forsøk på å åpne Gammelgruven i årene 1826-35 med inndriving av stoll førte ikke til noe.

1779

Tydals hytte anlagt på Hyttemoen ved Kistafossen.

 

Synes anlagt på forhåpninger om rike kisleier i Kjøligruven.

Noe uklare driftsforhold, men hytta synes hovedsakelig å ha produsert svartkobber på malm fra Gilså og Kjøli.

Hytta foreløpig nedlagt rundt århundreskiftet 1800. Den var da iflg. en Overbergamtsrapport innredet "paa almidelig nordenfjeldsk Maade" med 3 smelteovner og en garherd.

Drift ved hytta i perioden 1820-35 (1820-25 i regi av Rørosverket) trolig på malm fra Grønskarfeltet, Gressli, Allergodt og Vårråviken. 3,6 % av verkets garkobber

1788/1789

Frykt for svenske røverbander. Gruver og hytter bevæpnes.

I 1788 ble anskaffet en del geværer til Nordre hytte (Gilså hytte) i tilfelle plyndringsforsøk fra svenske «overløpere» og «partigangere».

I samme hensikt ble i 1789 100 geværer, etter direksjonens forlangende utlevert fra arsenalet i Trondheim til Gilså og Tydals hytter.

1798

Kjøli gruve (Holtålen) nedlagt.

Gruven tatt opp i 1766.

 

1798/99

Driften av Selbo hytte innstilt

 

Bakgrunn:

- Lang transportvei for leveranser av svartkobber fra Gilså- og Tydalshytta

- Ingen malmleveranser fra Selbu etter nedleggelsen av Hammergruven i 1778.

- Konkurranse med Mostadmarka jernverk om trekullet som ble produsert i Selbu.

 

I en Overbergamts-rapport fra 1802 opplyses at hytta ligger i ruiner med spor av en krumovn og en garovn, og utenfor restene av to skjærsteinsovner.

Hytta hadde vært i drift fra 1717 med et avbrudd i perioden 1726-≈1735.

1799/1800

Tydal hytte nedlagt.

Hytta i drift siden 1779. En kilde hevder at hytta nå ble stilt til disposisjon for Rørosverket for fem år.

1800

Bergskrivergården flyttes fra Selbu til Stordalen i Meråker.

Sammen med nedleggelsen av smeltehytta i Selbu var nå overflyttingen fra Selbu til Meråker endelig avsluttet.

1801-1810

De mest lønnsomme år i verkets historie.

Årlig gjennomsnittlig utbytte 130 %.

 

1806

Verket kjøper hele Meråkergodset.

Samlet kjøpesum 73466rdl. Godset omfattet nesten all grunn i Meråker og ressursene i lokalsamfunnets kunne nå settes inn for driften av verket.

1806-1880

Stabile driftsforutsetninger og jevn drift.

 

Pga prioriteringen av kobberverkets behov ble godsets oppdyrkede jordarealer forsømt, og den tradisjonelle eksportrettede trelast- og sagbruksvirksomheten etter hvert nedlagt. Etter kjøpet av den gjenværende halvpart av Meråker allmenning i 1812 eide verket hele Meråkerbygden med unntak av 5 benefiserte gårder hvorav verket senere kjøpte 4. Loven av 1816 om avskaffelse av bøndenes pliktarbeid og cirkumferensrettighetene fikk dermed liten betydning idet verket i sine bygselssedler kunne betinge seg at leilendingene arbeidet for verket.

Utnyttelsen av skogens masse til trekull varte fram til Meråkerbanen ble åpnet i 1881 og en kunne importere kull og koks til hyttedriften fra England.

Kvinnene måtte i denne perioden ofte besørge det nødvendigste av gårdsdriften, mens mennene drev med skogs- og kjørselsarbeid for verket.

Verket engasjerer seg i perioden i flere infrastrukturprosjekter som vei-, bro-, og jernbanebygging.

1820-1834

Nils Wellerop bergskriver ved verket.

Wellerop kom fra stillingen som berglege ved Røros kobberverk. Han var en meget dyktig administrator, men også omstridt.

1827

Sentralisering i Meråker sentrum, bl.a med ny hytte, Meraker hytte, ved Nustadfossen.

Bergskriveren flytter fra Rotvold, Stordalen til Merakernes og hytteskriveren til Nustad.

Motivet for flyttingen var bedre kommunikasjon med Stjørdal, bedre tilgang på trekull fra godsets skoger rundt Meråker (skogen rundt Gilså hytte var etter hvert blitt "ruinert"), lettere tilgang på malm fra gruvene i Torsbjørkdalen og arbeidsfolk fra sentrum av bygda. Det var også behov for å bygge om de gamle smelteovnene ved Gilsåhytta som var ute av drift fram til 1840.

Meråkerhytta i drift fra 1828-1894

1835

Gruve- og hyttedriften i Tydal opphører.

 

Siste virksomhet var ved Flogruven i Grønskarfeltet.

Verkets eiendommer og rettigheter ble solgt til svenske interesser som dannetTydals Verk. En kilde opplyser at hyttedriften opphørte i 1830.

1835-1850

Halvor Bachke bergskriver, skoginspektør mm.

Bachke kom fra stillingen som lensmann på Røros. Han var usedvanlig dyktig og oppnådde til slutt en lønn som var dobbelt så høy som den han opprinnelig hadde. I Bachkes tid blir det produsert mer kobber pr enhet malm og trekull og kursen på partene (kuxene) steg fra 400 spd i 1835 til 1000 spd før han døde i 1852.

1839

Verket oppretter fast skole.

 

Presten Widerøe tok opp spørsmålet i 1837 og viste til skoleloven av 1827. Iflg. denne loven skulle alle bergverk med mer enn 30 fast ansatte holde skole i fast skolehus og lønne lærere. Religion, regning, lesing og skriving var obligatoriske fag.

1843

Verket strammer inn på seterdriften for å spare skogen.

 

1844

Ny instruks for bergskriveren.

Bergskriveren fikk ansvar for oppsyn med verk og gods samtidig som han skulle være regnskapsfører og kasserer. Han skulle også forebygge drukkenskap og usedelighet blant alle som tilhørte verk og gods.

1846

Forslag om "forandringer i skovvæsenet".

Forslaget ble fremmet av den nyansatte bergkandidat August Ellefsen. Forslaget var det første skritt til en rasjonell skogpleie ved godset. Her ble bl.a. foreslått saging og ikke hugging av trær, fredning av ungskog og bruk av vassdragene til fløtning.

1854-1869

Johannes Røyem bergskriver, proviantskriver mm.

Driften gikk i hans tid rolig med jevnt godt utbytte til partisipantene.

1860-og -70-årene

Enkelte knapphetsfaktorer begynner å gjøre seg gjeldende.

- Mangel på arbeidere i skogen (bl.a. grunnet utvandring til Amerika og fra 1873 arbeid på jernbaneanlegget)

 - Trekullforsyningen problematisk, bl.a. fordi kullhugstfeltene ble vanskeligere tilgjengelig. Utover på 1870-tallet sank stadig kobberproduksjonen grunnet kullmangel.

1860-årene

Eksport av svovelkis til England.

Uvisst hvor lenge og i hvilket omfang det ble eksportert svovelkis.

1867

Merakerveien åpnet.

Veien finansiert med bidrag fra Selbuverket.

1873

Stortingsvedtak om bygging av Merakerbanen.

 

Interessentene i kobberverket var en sterk pressgruppe bak jernbanebyggingen. Man så mulighetene for smelting med importert koks og eksport av svovelkis. Verket forberedte overgangen til koksdrift ved å gjennomføre forsøkssmelting med innblanding av koks fra 1876.

Skogen kunne igjen utnyttes til trelast.

1874 (22.des)

Generalforsamlingen beslutter at verket skal bli aksjeselselskap.

Aksjeeierne tilhørte handelsstanden i Trondheim. 1 kux ble omgjort til 4 aksjer.

 

2. halvdel av 1870-årene

Driften trappes ned.

- Man ønsket forsiktig utnyttelse av skogen med tanke på omlegging til tømmerdrift og sagbruksdrift når jernbanen kom.

- Gruvene ga mindre malm.

1879

Smeltehytta på Gilså brenner ned.

Hytta hadde da vært i drift, med avbrudd fra 1827-1840, siden 1770.

1880-årene

Synkende kobberpriser fram til et foreløpig bunnivå i 1886 driver verket mot nedleggelse.

Krisen på kobbermarkedet skyldtes den voldsomme produksjonen i USA. Salgsprisen på verdensmarkedet avhang dermed av produksjonsomkostningene ved de store amerikanske verker, spesielt i statene Montana og Michigan hvor produksjonen økte kraftig fra rundt 1850. Bare ved hovedgruven Anaconda i Montana var årsproduksjonen i 1894 45000 tonn garkobber, dvs man produserte bare ved denne gruven 6 ganger mer i året enn Selbuverket gjorde på 175 år.

I denne situasjonen vurderte man omlegginger til smelting med de nye waterjacketovnene, våtveisfremstilling, elektrolytisk raffinering, nytt fordrings- og pumpesystem osv.  

Det var imidlertid et problem at det ikke var opparbeidet fond i verket. Investeringene måtte derfor finansieres enten ved å ta opp lån eller utlikne kostnadene på aksjeeierne. Ingen av løsningene vant tilslutning og man valgte heller å utnytte verkets skogressurser og satse på tresliping, en ny industrigren hvor Norge i løpet av 80-årene var blitt verdensledende. Med dettes var kobberverkets skjebne foreløpig avgjort. Driften ble besluttet innstilt så snart alle beholdninger av malm og kis var opparbeidet. Men allerede i 1887 ble det vurdert å gjenoppta driften, og i 1888 ble det anskaffet nytt gruvemaskineri til Lillefjell for gjenopptagelse.

Mulighetene for svovelkiseksport ble i noen grad utnyttet utover i 1880-årene.

1881 (17. okt.)

Meråkerbanen åpnes for fast trafikk.

Banen offisielt åpnet året etter.

1881

Nytt smelteteknisk utstyr i hytta.

Ny skjærsteinsovn for koksdrift, turbin og ny blåsemaskin for driften av skjærsteins- og svartkobberovnen oppført.

1881

Verket setter i gang skogsdrift for å skape ny virksomhet.

Store skogressurser ble frigjort når det ikke lenger skulle produseres trekull. For å nyttiggjøre seg verkets skoger ble det i 1887 satt i drift et tresliperi.

1885

Gruvedriften opphører.

 

1887

Hyttedriften nedlegges.

Smeltingen opphørte etter at den fremkjørte malm var brukt opp.

Bergmester Holmsen mente det var liten sjanse for at gruvedriften noensinne ble gjenopptatt, men tilrådet allikevel at man holdt Lillefjell gruve lenset til enhver tid.

1887/1888

Driftshvile.

Nedleggelsen skyldtes både ytre (markedet) og indre forhold (smal produksjonsbase, gammelt produksjonsutstyr, mangel på fond/kapital, dårlig infrastruktur.)

1887/1888

Statsråd Hans Rasmus Astrup kjøper de aller fleste av selskapets aksjer. Selskapet får nytt navn, Meraker Brugs Akieselskab.

Selskapet registrert 2. mai 1888. Aksjeselskapet satset på utnyttelsen av skogressursene.  

Astrup førte en hard politikk mot leilendinger og husmenn.

 

 

 

 

1888-1895

3. driftsperiode

Aksjeselskap

Hovedaksjonær Hans Rasmus Astrup.

1888

Bergverksdriften gjenopptas.

Nytt gruvemaskineri (bl.a. heiser, pumper) anskaffet til Lillefjellgruven, mens hyttedriften i Meråker fortsatte som før med de gamle ovner, dvs smelting med femtrinnsprosess. Driften gikk med tap.

Bergskriverstillingen bortfalt ved etableringen av en disponentstilling.

1893

Nye malmfunn gjort – driften fortsetter.

 

1894

Selskapet selges på auksjon.

Kjøper var (igjen) Hans Rasmus Astrup og nytt selskap ble dannet under navnet Meraker Aktieselskab.

1894

Driften stanser i Meraker hytte.

 

1895 (nov.)

Bergverksdriften nedlagt.

 

Ved nedleggelsen blir det nye gruvemaskineriet i Lillefjellgruven overflyttet til Mannfjellgruven for uttak av svovelkis.

1898

Astrup dør og selskapet selges til brukseier O. Haugan, Drammen.

Haugans selskap gikk konkurs i 1901 og gruvene ble solgt separat i 1905 til et nytt selskap, A/S Meraker Gruber (se egen biografi), som satset på kiseksport.

1969

Elkem sikrer seg rettighetene til fremtidig drift ved alle de større gruver og skjerp som tidligere var drevet av Selbu kob­berverk.

 

 

 

ORDLISTE

 

S=svovel, Fe=jern, Cu=kobber, Zn=sink, Pb=bly, Ag=sølv ,Au=gull

 

benefisert gård

jordeiendom som lå til et embete og som embedsmannen (ofte en prest) selv brukte, eller hadde inntekter av.

bergamt

profesjonelt statlig forvaltningsorgan (≈direktorat) for bergverkssaker. I 1687/1688 ble det opprettet et b. for det nordenfjeldske med sete i Trondheim.

bergfeste

gjensatt stykke fast fjell i ei gruve som støtte mot ras og for å bære taket. Flere av gruvene under Selbuverket manglet b. og raste sammen.

bergmester 

overordnet bergembedsmann med ansvar for å forvalte bergverkslovgivningen og ha tilsyn med bergverksdrift. (Tittelen hadde opp gjennom tidene et varierende innhold).

bergskriver 

verkets øverste administrative leder bl.a. med overordnet ansvar for økonomien og økonomistyringen ved verket (bokholderi, regnskap, kasse).  B. fungerte også som bindeledd mellom verk og eiere og ofte som rådgiver for disse mht verksdriften.

bessemering 

behandling av flytende skjærstein i konverter hvor steinen "blåses" i en totrinnsprosess til råkobber med renhet på 98-99,5 % Cu. Metoden erstattet de tre siste trinnene i den gamle femtrinnsprosessen og ble tatt i bruk ved verkene på Røros (1887) og i Sulitjelma (1897).

elektrolytisk raffinering

raffinering av kobber i elektrolysebad. Metoden har bare vært i bruk ved Kristiansand Nikkelraffineringsverk, senere Falconbridge Nikkelverk. 

femtrinnsprosess 

tradisjonell metode for fremstilling av kobber gjennom en serie pyrometallurgiske operasjoner benevnt kaldrøsting, skjærsteinsmelting, venderøsting, svartkobbersmelting og garing. Metoden var tid- og ressurskrevende, men var nærmest enerådende som produksjonsmetode i Norge gjennom 250 år. 

fordring 

transport av stein, løsbrutt steinmasse.

fyrsetting

brytingsmetode hvor fast fjell sprekkes opp ved oppheting med store bål slik at den løsnede bergmassen faller ned eller kan fjernes med håndverktøy.

gare 

se garing.

garing 

tredje og siste smelterinn under femtrinnsprosessen hvor hovedmengden av resterende forurensninger i svartkobber, hovedsakelig jern, ble forslagget eller gikk opp i røyk. Produktet kalt garkobber.

garkobber 

ferdigprodukt av nesten kjemisk rent kobber (98-99 % Cu). Først som garet var kobberet blitt alminnelig handelsvare. Mesteparten ble eksportert.

garmaker 

fagarbeider og arbeidsleder som sammen med sin knekt foresto den avsluttende raffinering, garingen av kobberet.

garovn/garherd

ovn for garing av kobber, anlagt med en eller to åpne herder under et hvelvet røykfang, innblåsningsåpninger (former) og avtrekk.

garhytte 

smeltehytte hvor garingen foregikk.

gjøpel/hestevandring/

gebbel(dial)

maskin brukt både til stein- og vannheising og til pumping av vann fra gruven. G. var bygget med en dreibar stolpe (spindel) som ble brakt til å rotere via en eller flere horisontale bommer som ble trukket av en eller flere hester. På stolpen var montert heisetromler for opp- og avspoling av heiselinene, evt. kraftuttak for pumperekke eller, ved mindre gruver, begge deler.

håndhaspel/haspel

enkel, hånddrevet vinde for vertikaltransport i gruven, vesentlig av stein el vann.

hyttemester 

betjent/funksjonær med det faglige ansvar for smeltearbeidet i smeltehytta. Hans spesifikke oppgaver varierte en del gjennom tidene og fra sted til sted.

hytteskriver 

driftsleder og regnskapsfører for smeltehytta.

kaldrøsting 

gløding av råmalm i store, frittliggende hauger bl.a. for å fjerne unødig svovel før skjærsteinsmeltingen

kjernerøsting 

kombinert røste- og konsentrasjonsprosess. Ved langsom røsting (opp til 4 måneder) konsentrerte deler av kisens kobberinnhold seg i en svovelrik, fast kjerne av kobber, svovel og jern, mens det utvendig ble dannet et tykt, sprøtt skall av kobberfattig jernoksid, kalt skrov, som ble slått av før smelting. Metoden var langsom og arbeidskrevende og passet best til utnyttelse av kobberfattig kis med høyt svovelinnhold.

kjerrat 

dobbeltvannhjul med skovlene vendt hver sin vei slik at omdreiningsretningen kunne snus etter behov; vendehjul.

kobberkis 

sulfidisk ertsmineral av kobber og jern med kjemisk formel CuFeS2.

K. er det mest utbredte kobbermineral og ble det malmgeologiske grunnlaget for nesten all norsk kobberindustri.

krumovn 

lav sjaktovn (maks 2 m) for smelting av malm og mellomprodukter. Ovnen var en lettbetjent lavteknologiovn som stilte små krav til byggemåte og hyttekonstruksjon, bl. a. når det gjaldt avtrekk og blestfunksjon. Brukt både til skjærsteinsmelting og svartkobbersmelting under femtrinnsprosessen.

kullfogd/kullfut

betjent med ansvar for verkets trekullforsyning. Sentrale arbeidsoppgaver var mottak, kontroll og regnskapsførsel vedr. kulleveransene. Andre oppgaver kunne være oppsyn med skogen, trekullbrenningen og trekulltransporten.

kunststiger

formann som ledet arbeidet med montering, drift og reparasjoner av det tekniske utstyret til pumpeanleggene ved gruven.

kux

se partisipantskap.

leire

avsetning som på grunn av sin ildfasthet, plastisitet og bindeevne i fuktig tilstand ble brukt til en rekke formål i forbindelse med de smeltemetallurgiske prosesser, bl.a. som ’mørtel’ ved ovnsbyggingen og fôring i ovnene. Leire var handelsprodukt og ble solgt til bergverkene i tønner som ble satt på lager.

leirehus

hus til oppbevaring av leire som var i bruk til en rekke formål ved bergverkene.

magnetkis 

jernsulfidisk ertsmineral, ofte kalt brunkis, med ideell kjemisk formel FeS. For kobberfremstillingen hadde mineralet flere mindre heldige egenskaper som bl.a. førte til økt forbruk av røsteved.

materialbønder

bønder som leverte skogprodukter som trekull, setteved, røsteved og gruvetømmer til bergverkene.

Overbergamtet

overordnet statlig forvaltningsorgan (≈direktorat) med både administrativ og dømmende myndighet i bergsaker. I 1680-årene flyttet fra Christiania til Kongsberg.

partisipant

se partisipantskap.

partisipantskap

en samling innskytere som eide og drev en gruve. Økonomisk ansvar og inntekter ble fordelt i forhold til antallet andeler, kalt kuxer.

proviantskriver

betjent som ordnet med bestilling og formidling av matvarer, samt førte regnskap over driften og evt. salg i verkets provianthus.

røsteved

for det meste stokkeved av 3 alens (1,9 m) lengde som ble brukt ved kaldrøstingen og venderøstingen.

setteved

ca 1 m lang, kløvd skogsved, for det meste av gran og furu, brukt til fyrsetting.

skjærsteinsmelting

første smeltetrinn i kobberproduksjonen.  Ved smeltingen blir størstedelen av jernet i sulfidmalmen  forslagget sammen med bergarten, mens kobberet blir konsentrert i en tung, heterogen sulfidsmelte, skjærstein, som under femtrinnsprosessen gikk til venderøsting. Krumovnen var den dominerende ovnstype til langt ut på 1800-tallet.

skjærstein

se skjærsteinsmelting.

skjærsteinsovn

se skjærsteinsmelting.

sjeiding

knusing/pukking, sortering og utskilling av uholdig (verdiløs) bergmasse for hånd i den hensikt å øke metallgehalten i godset før smelting. Arbeidet ble ofte utført av kvinner og unge gutter.

smelteutbytte

betegnelse om angir vektforholdet i prosent mellom inngående malm og utgående garkobber. (Se for øvrig Mineralsammensetning… ovenfor)

stiger

arbeidsformann.

stoll

tilnærmet horisontal gruvegang med dagåpning i en dalside. S. ble først og fremst drevet for å løse gruvene for vann, skaffe gruvene frisk luft og lette transporten av malm ut av gruven (som alternativ til oppheising).

svartkobber

se svartkobbersmelting.

svartkobbersmelting

andre smeltetrinn under femtrinnsprosessen hvor venderøstet skjærstein (se venderøsting) ble smeltet og oppkonsentrert på metallisk kobber bl.a. ved forslagging av gjenværende jern i røstverket. Det noe forurensede mellomproduktet, svartkobberet, holdt jevnlig rundt 90 % Cu og gikk til garing. Smeltingen foregikk ofte i en noe modifisert skjærsteinsovn, bl.a med mindre herd for mottak av smelte i bunnen.

svartkobberovn

se svartkobbersmelting.

svovelkis

mineral tilhørende mineralgruppen sulfider med 47 % jern og 53 % svovel. S. er Norges mest utbredte mineralforekomst og var fra slutten av 1800-tallet det viktigste reservegrunnlag for norsk gruveindustri.

tiende 

avgift til staten (kongen) på en tiendedel av det fremstilte garkobber. Tiendefrihet ble tilstått de tre første driftsår iflg. Interimsprivilegiene av 1687, deretter måtte det søkes Bergamtet.

trekull

porøst kull fremstilt ved forkulling (tørrdestillasjon) av trevirke. T. har vært av avgjørende betydning både som energibærer og reduksjonsmiddel i norsk metallproduksjon.

tråhjul/tredemølle

hjul tråkket rundt av mennesker el dyr til drift av f.eks. steinheiser og pumpeverk.

venderøsting

trinnvis røsteprosess hvor skjærstein ble glødet og flyttet fra bås til bås (vendt) i et eget røsteanlegg, bl.a. i den hensikt å fjerne resterende svovel, "dødrøste" godset. Produktet, venderøstverk, gikk til svartkobbersmeltingen.

våtveisfremstilling

væskebasert fremstilling av metaller, i motsetning til smeltebasert. Metallet ble ved v. trukket ut av malmen på kjemisk vei etter at den er oppløst i salter og/eller syrer. Metoden har vært lite i bruk i Norge.

waterjacketovn

sjaktovn i stålplateutførelse med doble vegger hvor vann sirkulerer i mellomrommet for avkjøling av veggene i kjernesjakta. Ovnstypen ble først tatt i bruk ved Rørosverket i 1888.

zubus

tilskudd til driften som eierne (f.eks. partisipantene) var forpliktet til å betale når bergverket ikke var i stand til å dekke kostnadene selv. Tilskuddet var i forhold til den enkeltes eierandel, (antallet kuxer). Drive med zubus= drive med tap.