Innhold og bruksinfo

• *Innledning
• *Tilfellet Froland jernverk
• *Kongens direkte engasjement
• *Politikk, bergregale og bergfrihet
• *Lovgivning
• *Bergverksadministrasjon og administrativ myndighet
• *Rettslige forhold
• *Nye tider
• *Herren og hans tjenere

For Word:
- For rask tilgang til kapittel, ta kopi av *xxxx (Ctrl +C), deretter søk (Ctrl+F), lim inn (Ctrl+V).

- Ønsker du sidetall på utskrifter, må du bruke printmenyen (Ctrl+P), deretter Flere innstillinger nederst og krysse av i boksen Topptekst/bunntekst.

- 'Først, størst'- tekstene ligger innrykket med punktmarkering. Nærblikkene ligger i margen med egen overskrift.

 - Fagord er lenket til nettstedets Leksikon for nærmere forklaring og utdyping.

----------------------------------------------------------------------------------------------------------        

*Innledning

Kongemakten grep helt fra første stund regulerende inn i oppbyggingen av den nye næringsveien gjennom lovgivningen. Det ble fastlagt regler for hvordan man skulle gå fram for å få rett til å etablere bergverk samtidig som bergverkene ble begunstiget med en rekke særrettigheter gjennom kongelige privilegiebrev. Privilegiebrevet var et juridisk bindende dokument og det nødvendige juridiske grunnlaget for etableringen av et bergverk. Det gjaldt som en lov, gitt av landets høyeste myndighet, kongen selv. Det var dermed også en understrekning av hvert enkelt bergverks avhengighet av kongen, og hans suverene rett til å fastsette vilkårene for drift i hvert enkelt tilfelle. Av spesiell betydning var tildeling av cirkumferenser, dvs. interesseområder rundt verkene der de hadde omfattende rettigheter knyttet til utnyttelsen av skogen og vannkraften. Denne preferansepolitikken rammet sagbruksnæriningen, trelasthandelen og ikke minst bøndene som, i de berørte distrikter, mistet den frie disposisjonsretten over egen skog. I tillegg ble bøndene gjennom lovgivningen forpliktet til å avsette tid til arbeid med kjøring, hogst og kullbrenning for verkene. (Se Del1 (boken) kap. Bønder og bergverk). Det ble altså ryddet plass for den nye næringen med påtakelig entusiasme og kraftige virkemidler.

           Dette sterke engasjement krever en god forklaring.

            For det første må vi ta i betraktning at malmer og metaller ikke var en ressurs på linje med andre naturressurser. Disse mineralene hadde i tysk senmiddelalder fått status som regale, dvs. fyrsten hadde som regalherre enerett til landets malmer og deres utnyttelse. Denne   rettsoppfatning som ga fyrsten både rett og plikt til å engasjere seg i næringen, ble fra første stund også gjort gjeldende i Norge, se avsnittet Politikk, bergregale og bergfrihet nedenfor.  

            For det andre fant gjennombruddet og konsolideringen av bergverksnæringen i Norge sted i merkantilismens tidsalder. Tankegangen var da at staten av hensyn til det allmene, dvs. statens, vel skulle ha en sterkt dirigerende rolle i samfunns- og næringsutviklingen. Og når statens styrke under merkantilismen ble målt i velfylte skattekamre og militær slagkraft, hadde bergverksnæringen mye å by på: Kongsberg Sølvverk kunne levere myntmetall (penger var på denne tiden nærmest synonymt med sølv), kobberverkene eksportprodukter som kunne gi det ettertraktede overskudd på handelsbalansen, og jernverkene kanoner, kuler og annet forsvarsmateriell til flåte og hær. Dessuten ga både kobber- og jernverkene inntekter til statskassen i form av avgifter, i all hovedsak tiende av driften. ’En perfekt match’ altså, mellom det vi for enkelhets skyld kan kalle tilbud og etterspørsel. Nå gjaldt det bare å sikre næringen gode betingelser!

*Tilfellet Froland jernverk^[1] 

Skal man få et klarere bilde av hvilke privilegier som kunne gis og hvilke krav myndighetene kunne stille, er det nyttig å ta ett verk som case.

            Froland jernverk fikk sitt privilegiebrev i 1763 dvs. på en tid hvor privilegiebrevene hadde fått en noenlunde fast form. En senere oversikt over privilegiene under eneveldet bekrefter at privilegiebrevet til Froland var nokså typisk: Brevet ga toll- og tiendefrihet i noen år, rett til å bli forsynt med trekull og setteved fra området omkring (cirkum­ferensen), rett til å forlange kjøring fra cirkum­ferensbøndenes side, rett til å holde kvern, sag og butikk ved verket og rett til å bruke elven. Verksarbeiderne skulle være fritatt for militærtjeneste (ved andre verk gis også fritak for skatt, skyssferd og innkvartering). Verket fikk en viss (privat) straffemyndighet (såkalt hyttefredmyndighet), og kunne selv ansette og avskjedige sine betjen­ter. På den andre siden måtte verkseieren forplikte seg til å betale i det minste takstpris for tomten og rette seg etter myndighetenes prisfastsettelse for bøndenes kjøringer. Betjentene (funksjonærene) måtte på sin side avlegge troskapsed i Overbergamtet (se nedenfor), og skulle kontrollere regnskapene ved verket. Til sist kan nevnes at det var en forutsetning for å få pri­vilegiebrev at bergmyndighetene hadde godkjent at det var tilstrekkelige malmforekomster for drift.

Dansketidens konger viste interesse for bergverksdriften både som gründere, eiere, tilretteleggere, lovgivere og administratorer.

*Kongens direkte engasjement

Kongen som gründer.

Da Christian 3. kort tid etter tronbestigelsen i 1536 satt i gang en bergverksoffensiv i sitt lydrike Norge, ble det for første gang etablert bergverksdrift i ordnede former her i landet. Bl.a. fikk landet sin først berglov, Bergordningen av 1540, se nedenfor.

            To tyskere som kongen hadde sendt opp for å undersøke forholdene, kunne melde om lovende malmfunn og kongen bestemte seg for på egen hånd å satse på gruvedrift i de norske fjellene selv om alt av bergmenn og utstyr måtte sendes opp fra Tyskland til et land så å si uten bergverkstradisjoner. I årene 1538- 42 ble det så satt i gang drift ved gruver i Sandsvær (syd for Kongsberg), i Telemark (Guldnes ved Seljord, i Fyresdal og i Bamble) i Hakadal (Nittedal, Akershus), ved Skien (Fossum) og ved Sognsvann utenfor Oslo. Etter hvert kom også andre interessenter med, bl.a. flere borgere fra Hamburg. Driften ved verkene gikk imidlertid dårlig og stort sett med tap, og høsten 1549 besluttet kongen å oppgi bergverksdriften. Forsøket hadde vært mislykket.^[2]

            Nye kongelige initiativ ble ikke tatt før Christian 4., satte i gang med malmleting og forsøksdrift flere steder like etter århundreskiftet 1600. Både tyske malmletere med og uten ønskekvister, samt kirkebønn ble satt inn i fremstøtet. Drømmer og fantasier om veldige mengder gull, sølv, kobber og jern i det store fjellandet i nord ble imidlertid vendt til skuffelse. Han var like ved å gi opp da det ble funnet sølv i Sandsvær. Den energiske kongen kom raskt til stedet, la forekomsten under seg og grunnla Kongsberg Sølvverk og Kongsberg bergstad. I ettertid kan vi se at dette ikke bare var starten for det som skulle bli vårt største bergverk, men også for bergverksdriften som en betydelig næring i vårt land.

            Med sine 25 norgesbesøk var Christian 4. utvilsomt den mest norgesinteresserte av oldenborgerne. Han så på Norge som mulighetenes land og interesserte seg sterkt for næringslivet – ikke minst bergverksnæringen. Sølvfunnet inspirerte til videre fremstøt. Samme år som Sølvverket ble grunnlagt ga kongen det såkalte Jernkompaniet i oppgave å få de norske jernverkene (Bærum (Akershus), Fossum (Skien), Hakadal (nord for Oslo)) på fote og å ”anrette og bygge Jern-hytter og Hammere paa adskillige Steder udi vort Rige Norge”. For å sikre det privatdrevne Jernkompaniet gode arbeidsvilkår fikk det i 1627 førsteretten til utnyttelse av skogen i firemils avstand rundt kompaniets verk. Dermed var cirkumferensprinsippet knesatt. Bøndene ble, som nevnt, også pålagt arbeidsplikt for verkene. Selv om Jernkompaniet ikke maktet den krevende oppgaven som driverselskap for landets jernverk og i praksis mistet sin betydning allerede i 1640-årene, viser opprettelsen tydelig kongens vilje til å ta grep og styre utviklingen av bergverksdriften i Norge.

            Danskekongenes direkte engasjement i en borgerlig næring som bergverksdrift viser også hvor lite rene grensene var mellom stendene i tidens standssamfunn og hvor interessert statsledelsen var i selv ganske beskjeden bergverksdrift, særlig når det luktet edelmetall.^[3]

Kongen som eier/driver

Til tross for at kongens kasser ofte var i en kritisk tilstand, engasjerte han seg på eier-/driversiden ved i alt 18 verk:

  - Under Christian 3. bergverksoffensiv i 1540-årene, jfr. ovenfor, 7 verk/jernhytter;
 - 1550- 1624. Småskala drift ved noen jernhytter, stort sett drevet av kongen eller en forpakter.^[4] Virksomhet fra denne perioden er ikke tatt med i de nevnte 7 verk;
-  Kongsberg Sølvverk. Drevet av kongen/staten fra 1624 til nedleggelsen i 1958 med unntak av periodene 1627 – 1661 og 1673 – 1683;
 - Kvikne kobberverk (Tynset, Hedmark). Opprettet 1632. Drevet av kongen frem til 1655 da verket ble solgt;
 - Hisø gullgruve (Arendal). Tatt opp på kongens ordre. Kortvarig drift (1646-1648). Det er hevdet at hele forekomsten kanskje var en bløff fra kongens side;^[5]
 - Barbo jernverk (Arendal). Kjøpt av kongen i 1646 etter alt å dømme fordi det skulle være funnet gullmalm på området. Kongen eide deretter verket størsteparten av tiden frem til det ble nedlagt rundt 1660;
 - Årdal kobberverk (Sogn). Kongen kjøpte verket i 1708, seks år etter at det ble tatt opp, fordi det ble funnet gull i malmen. Han eide verket til 1767 da det ble solgt og endelig nedlagt;
 - Eidsvold gullverk (Akershus). Tatt opp 1759 i regi av Kongsberg Sølvverk. Solgt til privat interessentskap i 1786;
 - Froland jernverk (Froland, Aust-Agder). Privilegier fra 1763. Kongen medeier fra 1780;
 - Modum Blåfarveverk. Verket tatt opp i 1776 i regi av Kongsberg Sølvverk. Solgt til privat, tysk gruppe i 1822;
 - Fritzøe jernverk (Larvik). Overtatt av kongen som en del av kjøpet av Larvik grevskap i 1805. I 1814 ble Fritzøe kongens private eiendom. Hele godset solgt til privat gruppe i 1817; 
 - Kongsberg jernverk. Etablert i 1809 som et sysselsettingsprosjekt og for å utnytte den store trekullressursen som var blitt ledig etter (den foreløpige) nedleggelsen av Sølvverket i 1805. Verket solgt til privat gruppe i 1824.

En kan ikke utelukke at kongen har vært inne i flere verk, men da neppe med noen dominerende eierandel.

*Politikk, bergregale og bergfrihet

Bergverkspolitikken ble fastlagt gjennom en rekke lover/lovarbeider, forordninger og plakater som tydelig viser at etablering av bergverk i dansketiden var ansett som en viktig offentlig oppgave,

            Vår første berglov, bergordningen av 1540, bygget på tyske (saksiske) forbilder og var skrevet på tysk. Loven fikk større betydning enn kongens (mislykkede) satsing. Med denne bergordningen ble bergverkspolitikk et eget lovområde og tysk bergrett gjort gjeldende i Norge. Samtidig tysk bergrettslig praksis ble lagt til grunn med prinsipper som skulle få varig betydning for norsk bergverkslovgivning. Her kan spesielt nevnes prinsippene om bergregale og bergfrihet som også gjenfinnes i vår siste berglov, Mineralloven av 2010.

            Bergregale innebærer, som nevnt, at fyrsten/staten har enerett til alle landets malmer og metaller og deres utnyttelse. De er, med noen få unntak, statens mineraler som det uttrykkes i dagens minerallov. Aktørene omtales derfor verken i eldre eller nåtidig lovgivning med betegnelser som reflekterer eierskap. Tidligere ble den/de som drev et bergverk gjerne omtalt med betegnelser som ”geverkere” og ”partici­panter”, bare unntaksvis som ”proprietærer” (dvs. som eiere av verkets investerte realkapital). I dagens minerallov omtales entreprenørene som ”utvinnere” og ”drivere”.

            Som for å understreke at bergverkene ikke var å anse som helt private foretak da de var drevet på statlig eide naturressurser, ble det etter opprettelsen av Overbergamtet i 1654 også stilt spesielle krav til betjentene (funksjonærene) ved det enkelte verk. Deres faglige dyktighet skulle godkjennes av bergamtet, de skulle bekrefte at regnskapene som ble sendt til bergamtet var riktige (grunnlag for avgiftsberegningen) og de skulle avlegge troskapsed i bergamtet til kongen. Edsavleggelsen ble slått fast i Interimsprivilegiene av 1687 (se nedenfor). (Det berettes at også arbeiderne måtte avlegge troskapsed til kongen, da til verksledelsen). Betjentene kom med dette i en vanskelig dobbeltstilling. De ble lønnet og skulle utføre sitt faglige arbeid for verket samtidig som de var pålagt å kontrollere verksdriften. De kunne heller ikke, som nevnt, uten videre ansettes og trolig heller ikke sies opp. Ut over på 1700-tallet ble det flere ganger tatt opp diskusjon om betjentenes posisjon i forhold til verkseierne. Verkseierne ville løsrive betjentene fra bindingen til bergamtet. De mente at når verkene var deres eiendom, burde de også ha den fulle råderett over sin arbeidskraft. (Froland jernverk i Aust-Agder fikk denne retten inn i sine privilegier i 1763). Overbergamtet framholdt på sin side at eiendomsretten til verkene ikke var av en slik art at eierne kunne "skalte og valte efter eget Tykke".^[6] Klar regalrettslig tale!

            Regalet innebar at kongen som regalherre kunne forbeholde bergverksdriften for seg selv, noe han også av og til gjorde, jfr. ovenfor. Om andre skulle etablere og drive bergverk var det på utleie, forlening, fra kongen som beholdt retten til å gi lover for næringen og å administrere og avgiftsbelegge den. Ved at han beholdt den formelle eiendomsretten til forekomsten hadde han også muligheten til å trekke virksomheten tilbake til seg selv hvis driftsbetingelsene som var nedfelt i privilegiene, ikke ble oppfylt. I vår tid ligger dette prinsipp til grunn for hjemfallsrettlovgivningen og Minerallovens bestemmelser om at Direktoratet for mineralforvaltning skal føre tilsyn med driften (§ 65) og ved mislighold av driftsbetingelsene ha muligheten for å trekke driftstillatelsen tilbake (§ 59). Tidligere var bergmestrene tilsynsmyndighet. Et hovedkrav både i tidligere og nåværende lovgivning er at driften skal foregå på en bergfaglig forsvarlig måte slik at ikke driverne ved uvettig framferd skusler bort de verdier de på kongens/statens vegne har fått tillatelse til å forvalte og utnytte.

            Bergfriheten gir i prinsippet alle og enhver rett til å søke etter malm og anlegge bergverk. Første finner av en forekomst får rett til, innen en fastsatt frist, å undersøke og utnytte den, også før konge/stat og grunneier, mot å forholde seg på rettslig foreskreven måte og betale bestemte avgifter til regalherren. Bestemmelsene om bergfrihet har åpenbart som formål å oppfordre til malmleting (skjerping/prospektering) og etablering av bergverk.

            Både bergregalet og bergfriheten gjelder også på annen manns grunn.

*Lovgivning

Lovgivingen som skulle regulere bergverksvirksomheten i dansketiden, besto av gene­relle bestemmelser som gjaldt hele næringen, eller bestemte deler av den, og av rettigheter (privilegier) som kongen ga det enkelte verk.

            Formelt gjaldt bergordningen av 1540 som landets berglov fram til ny lov, etter 272 år (!), ble vedtatt i 1812. Snart etter 1814 ble arbeidet med en ny berglov tatt opp, men ikke vedtatt før i 1842. Deretter skulle det gå 130 år før en ny berglov ble vedtatt, i 1972. Gjeldende berglov er, som nevnt, fra 2010.

                  Det vil her føre for langt å redegjøre i detalj for innhold i de forskjellige lover og de endringer som er foretatt. For dansketiden kan en generelt si at de mest sentrale bestemmel­ser omhandlet privilegiebrev og cirkumferensutvisninger. Et viktig formål med disse bestemmelsene var å sikre verkene stabil drift gjennom god tilgang til trekull og ved til fyrsettingen samt vannkraft til vannhjulene. (Se Del1 (boken) kap. Bønder og bergverk). Praktiseringen av bestemmelsene varierte imidlertid over tid, og var også noe forskjellig fra verk til verk.

                  Ønskes mer informasjon om de enkelte lover og forskrifter, kan man gå inn på nettstedets leksikon og søke på Bergordningen av 1540, Bergloven av 1812, 1842,1972, samt Mineralloven av 2010. Se også oppslagene Forordning om jernverkene av 1736, Forordning av 1752, Plakat av 1725 og Plakat av 1743.

                  Fra dansketiden skal vi her gå litt nærmere inn på de mer omfattende lovarbeider, Bergordinansen av 1683 og Interimsprivilegiene av 1687. Disse supplerte og justerte i større eller mindre grad bergordningen fra 1540 og definerte de grunnleggende spilleregler for næringen fram til loven av 1812.

‑ Bergordinansen av 1683 tok opp kongens interesse i malmfunn og forholdet mellom bergverkseierne og staten, den stadfestet bergfriheten og ga et samlet oversyn over de plikter bøndene hadde å forholde seg til for å sikre bergverkene stabil drift. I innledningen slås fast at ”Bergverkers Opkomst og Tiltagelse” er et gode.

            Ordinansen viser i det hele at det er et viktig anliggende for myndighetene på denne tiden å oppfordre til malmleting, sikre at funn blir registrert og at drift blir tatt opp. Gulroten for å melde fra var god finnerlønn, og dersom verksdrift kom i gang, skulle finneren ha rett til lønnet arbeid ved verket for seg og sine barn på livstid, enken skulle etter finnerens død ha pensjon, finneren og sønnene skulle være fritatt for utskriving til militæret for livstid, mm. Straffen for mislighold av meldeplikten var som for tyv (man hadde unndratt kronen dens rettmessige eiendom). Straffen for tyveri var pisking og brennemerking, i grovere tilfeller også arbeid i jern på livs­tid. Dette var en klar skjerpelse av straffebestemmelsene i kgl. forordning av 1636 der det het at den som skjulte malmfunn skulle ”…nedskikkes paa et Aars tid, eftersom Forseelsen er til, udi Jern paa Bremerholm at arbeide.” Skjerpelsen gir inntrykk av at myndigheten opplevde dette som et økende problem og en irriterende mangel på lovlydig oppførsel. 

            Av andre straffebestemmelser kan nevnes at bønder som antente skogen sin [for å hindre anleggelse av bergverk] eller brant tjære så bergverkene fikk for lite setteved "uden ald Naade paa Livet vilde straffis".

            Myndighetene la vekt på å gjøre ordinansen kjent. Den var skrevet på dansk og skulle leses opp ved alle verk, senere også årlig på alle tingsteder og fra alle prekestoler i Norge.

 

- Interimsprivilegiene av 1687 var det lovarbeid som aller tydeligst ga uttrykk for statens prioritering av bergverksnæringen på bekostning av andre næringer:

- Innen cirkumferensen ble all hogging av sagtømmer nå helt forbudt og alle sagbruk skulle umiddelbart legges ned - ikke engang mastetømmer skulle skånes; - ”… Skovene [skulle] alleene bruges til Verkets Drift.” De som ville oppta nye verk eller sette forlatte verk i gang, fikk nå enerett til å kjøpe alt tømmer de trengte, også fra nærliggende sagbruk, for å dekke sitt behov for trekull og setteved. Dersom ”…Proprietarierne sig dertil ikke ville beqvemme…,” ble de anmeldt til Overbergamtet og ilagt bot;

- verkene fikk førsteprioritet til nærliggende elver og fosser. Alle verkets anlegg kan ”…betiene sig af de beleilige Strømme og Vandfalde, og ikke af nogen Saug-Mølle for-hindres...”;

- grunneierne pålegges å avstå gård eller grunn til bergverket, så mye som bergverket trenger, eventuelt etter en offentlig takst, dvs. dikterte betingelser. Om grunneieren viste seg uvillig til å inngå handel, skulle grunnen altså regelrett eksproprieres og bergmyndighetene fastsette prisen;

- under trussel om streng straff ble bøndene pålagt å prioritere transport ved verkene før kjøring for sagbrukene.

Interimsprivilegiene er gjengitt i sin helhet under oppslaget på nettstedets Leksikon.

            Det skal her tilføyes at bergverkspolitikken utover på 1700-tallet dreide noe over mot en politikk der det ble tatt mer hensyn til trelasthandelen og andre interesser ut fra ønsket om best mulig utnyttelse av helstatens ressurser, bl.a. gjennom en mer variert bruk av skogen. I forordningen av 1752 som gir en oppklarende fortolkning av bergverkenes rett til å erverve grunn, ser vi allikevel at bestemmelsene i all hovedsak går verkseiernes vei, mens grunneiernes interesser blir tilsidesatt. Det var reglene fra de bergverksvennlige interimsprivilegiene som ble gjort gjeldende.^[7]

*Bergverksadministrasjon og administrativ myndighet

Etableringen av en egen fagadministrasjon i Norge kan ses som en del av den spesielle tilretteleggingspolitikken overfor bergverkene da oppbygging av egne institusjoner og organer for Norge var noe de dansk-norske kongene ellers søkte å unngå.  

            Den statlige bergverksadministrasjonen kan føres tilbake til utnevnelsen av den første bergmester, tyskeren Hans Glaser, i 1539. Han fikk rett til å utstede mutingsbrev (bekreftelse av rett til å utnytte et malmfunn), tillate anlagt bergverksdrift og myndighet til å avgjøre tvister i bergverkssaker. Dermed var det opprettet en spesiell bergmyndighet som, etter sachsisk mønster, hadde fått både administrative og rettslige oppgaver.^[8] Denne forening av administrativ og dømmende myndighet i samme organ ble et varig trekk ved de sentrale forvaltningsorganer som ble opprettet på bergverksfeltet i dansketiden.

            Allerede i 1540 ble bergverksadministrasjonen utvidet ved tilsetting av en berghauptmann som skulle ha oppsyn med bergverksdriften i Norge. Videre administrativ utbygging ble uaktuelt som følge av kollapsen i Christian 3.s bergverksfremstøt i 1540-årene. I tiårene etter 1550 var det minimal bergverksdrift i Norge og derfor knapt noen forvaltningsoppgaver for staten å beskjeftige seg med. Ny berghauptmann etter forsøksperioden på 1500-tallet ble først oppnevnt i 1620.

            Utover på 1600-tallet vokste bergverksadministrasjonen som følge av den sterke veksten i næringen. Utbyggingen må også ses som uttrykk for den interesse statsledelsen viet bergverksdriften i Norge. Hovedtrekkene er som følger:

I 1643 ble det utnevnt en over­berghauptmann med hele Norge som embetsdistrikt. I 1654 ble så overberghauptmannen avløst av et bergamt, et fagkyndig organ (kollegium) som besto av overberghauptmannen og åtte andre bergembetsmenn. Bergamtet, også kalt overbergamtet, ble lagt til Christiania, i 1686 flyttet til Kongsberg. Dets administrative funksjon besto i å ivareta statlige interesser og forvalte regelverket. Det skulle ha ”fuldkommen Inspection og Disposition” over alle metaller og mineraler og bearbeidingen av dem, og over utnytting av skoger, elver og allmen­ninger omkring bergverkene.

            I slutten av 1680-årene ble den sentrale bergadministrasjonen delt og utbygget med to nye bergamter, et nordenfjelsk bergamt i 1687 eller 1688 med sete i Trondheim og et underbergamt på Kongsberg i 1689.  Samme år fikk stattholderen det formelle, overordnede ansvar for bergverksnæringen i Norge. Denne administrasjonsordning kom i hovedtrekk til å bestå til 1812 da det kom en ny berglov (se nedenfor).

Fordelingen av de sentraladministrative oppgaver etter 1689:

- Overbergamtet var overordnet alle bergverk sønnafjells, unntatt verkene i grevskapene (Jarlsberg og Larvik), og virket fast som bedriftsledelse for Sølvverket fra amtets flytting til Kongsberg i 1686 og frem til verkets (foreløpige) nedleggelse i 1805.^[9] (Både O. og Underbergamtet besto fra denne tid av funksjonærer og ledere ved Sølvverket.^[10]) 

- Det nordenfjelske bergamt var overordnet bergverkene nordafjells med samme kompetanse som overbergamtet på Kongsberg, dog til en viss grad underordnet Kongsberg fra 1711. De geografiske grensene for de to amtenes myndighetsområder ble fastlagt i 1691.

- Underbergamtet på Kongsberg hadde de fleste av sine oppgaver knyttet til Sølvverket og byen, men hadde også forvaltningsoppgaver overfor andre sønnafjelske bergverk.^[12]

            Etableringen av underbergamtet skapte, som så ofte ellers under eneveldet, uklare myndighetsgrenser. I forhold til Sølvverket var arbeidsdelingen at Overbergamtet i utgangspunktet skulle ta seg av de bergfaglige/bergtekniske saker, mens Underbergamtet skulle ha mer generelle tilsynsoppgaver knyttet til den daglige drift.^[13]

Bergamtene ble, fordi de lå i Norge, aldri et regjeringsorgan på høyeste nivå, men ble underordnet sentraladministrasjonen i København, i det meste av tiden Rentekammeret som fikk et eget ekspedisjonskontor for bergverkssaker. Bergamtene hadde den fordel at de både hadde lokalkunnskap og fagkompe­tanse, som manglet i København, og de styrket sin stilling utover på 1700-tallet. Særlig gjaldt det Overbergamtet som befestet sin posisjon som ledende fagorgan, både overfor myndighetene i København, overfor andre myndigheter i Norge og overfor dem som drev de norske bergverkene.^[14]

            Bergverksadministrasjonen var en av de tidligste egne administrasjonsgrenene i Norge, og den ble under eneveldet utbygd som en fagetat med profesjonelt preg, ledet av en av landets høyest gasjerte embetsmenn.^[15] De norske bergamtene fikk imidlertid aldri så utstrakt myndighet over de private verkseierne som de tyske forbildene hadde. De norske bergembetsmenn og bergamt fikk mer karakter av kontroll- og rådgivningsorganer enn de tyske som til en viss grad kunne dirigere eller styre driften, f.eks. gjennom å pålegge langsiktige investeringer i teknologi. Men også de norske bergamtene kunne i visse sammenhenger spille en mer aktiv rolle, f.eks. i forbindelse med privilegietildelingen ved etablering av nye verk.^[16]

*Rettslige forhold

Bergverksnæringen hadde etter tysk mønster sitt eget rettsvesen med sin egen domstolskjede der de kollegiale bergamtene fungerte som ankeinstanser og domstoler. Bergamtene hadde dømmende myndighet både strafferetts­lig og sivilrettslig. Typiske saker var sivile tvistemål mellom bergmenn, saker knyttet til etab­lering og drift av bergverkene og mindre straffesaker der verksfolk var innblandet. Livs- og æressaker skulle likevel i regelen pådømmes av de sivile domstolene.^[17] Saker som var pådømt i bergamtene kunne ankes til Høyesterett i København.

            Første instans i bergverkssaker og visse sivilrettslige saker var det enkelte bergverk som da fungerte som egen rettskrets med intern rettsutøvelse. I Sør-Norge skulle Underbergamtet fungere som underrett, samt være "byrett" i saker ”…som af de gemene Bergfolk og Indvaanere af Kongberg By kunde være did indciterede”. I det nordenfjelske var Røros kobberverk den viktigste underrett. Appellinstans for underrettene (’verksrettene’ og Underbergamtet) var Overbergamtet.

*Nye tider

Mot slutten av 1700-tallet blåste nye, antimerkantilistiske vinder over Europa. Det settes spørsmålstegn ved verdien av den utstrakte statlige næringsregulering og en ser tendenser til liberalisering av næringspolitikken. Det ble også vanligere å tenke at en friere handel landene imellom var til beste for staten. Opphevelsen av jernmonopolet i 1794 var et av de tydeligste tegn på dette omslaget på bergverksfeltet. Jernmonopolet var resultat av en kgl. forordning i 1730 der det ble nedlagt ”…Forbud paa fremmed Jern Indførsel udi Danmark og Norge.” Motsvarende ble det innført et kornmonopol for dansk korn til Norge. Dette monopolet fra 1735 ble opphevet i 1788.

            Fra tiden kort etter 1814 kaster to bergverkshistoriske hendelser på hver sin måte lys over den nye tid:

- I 1816 ble bøndenes arbeids- og leveringsplikt til bergverkene opphevet ved Stortingsvedtak og bøndene kunne inngå avtaler om levering og arbeid på fritt grunnlag. Dermed ble også den gamle cirkumferens-ordningen tømt for mesteparten av sitt innhold. Opphevelsen av bøndenes pliktytelser kan ses som en avslutning på den opprydding som naturlig fant sted etter 1814 etter at privilegiene gjennom utviklingen i de foregående tiår i praksis hadde mistet mer og mer av sin verdi for verkseierne. Det ble også slutt på å bruke betegnelsene ’privilegier’ og ’privilegiebrev’ i forbindelse med offentlig godkjenning til å starte og drive bergverk.

- Det statlige Modum Blaafarveværk ble i 1822 solgt til tyske interessenter etter at verket var påført betydelige tap grunnet konkurs hos en kunde. Dette var vel ikke det beste tidspunkt å selge på, men den nye norske staten ville helst ikke drive forretninger.

I årene 1812-1814 ble det gjennomført store endringer i den sentrale bergverksadministrasjonen som dels betydde en ombygging, dels en avbygging av den eksisterende orden.

            I 1812 fikk endelig bergordningen av 1540 avløsning som gjeldende berglov. Bergamtet i nord og Underbergamtet på Kongsberg ble nå nedlagt og sakene overført til Overbergamtet. Samtidig ble domstolsfunksjonen ved bergamtene opphevet med unntak av Overbergamtet som fungerte som domstol innenfor et begrenset saksområde fram til 1830 da denne domstolen ble avskaffet og alle bergsakene lagt under de vanlige domstolene.            

Overbergamtet som forvaltningsorgan ble avviklet i 1814 og embetet som Overberghauptmann avskaffet. Fra nå av ble den øverste bergembetsmann bergmesteren. Ved den nye bergloven av 1812 ble det opprettet distriktsvis bergforvaltning med en bergmester som øverste leder i hvert av de tre bergdistriktene, det østre og vestre sønnafjellske og det nordafjellske. Etter hvert økte antallet til fem distrikter, samtidig som distriktsgrensene ble endret.

            Fra 1. jan. 1986 ble Norge samlet i ett bergdistrikt med unntak for Svalbard, inkludert Jan Mayen. I dag heter statens forvaltningsorgan for bergsaker Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard med hovedkontor i Trondheim.

*Herren og hans tjenere

Selv om utviklingen på det administrative og juridiske området på begynnelsen av 1800-tallet

gikk i retning av å gjøre bergverksnæringen mer lik annen, borgerlig næringsvirksomhet, skilte den seg allikevel tydelig ut: Staten var gjennom regalretten fremdeles maktfullkommen herre over verkenes råstoff, bergmalmen, og betingelsene for å utnytte den.

            Denne rett sto støtt også i den mer liberale vind som blåste i tiden etter 1814, jfr. bøndenes fristilling i 1816. Et svært tydelig eksempel på dette er den omfattende Røros-loven som ble vedtatt i 1818 og som først ble opphevet i 1908. Bakgrunn for loven var de økonomiske og tekniske problemer ved ”den falleferdige Maskine”, dvs. verket, som det het bare kunne beveges svakt og uregelmesseig. Myndighetenes ønsket derfor å ”undersøge og overlægge alt hva der kunde bidrage til at fremme og vedligeholde en sikker og fordelagtig Drift af Rikets vigtigste Kobberværk ved Røros Bergstad.” I loven finnes en mengde detaljbestemmelser om alle sider ved verksdriften fra drivernes rettigheter og plikter, til bestemmelser om skogsdriften, antallet arbeidere ved hver gruve, kubikkinnholdet i en favn setteved, proviantforsyningen og proviantfordelingen ved verket, om arbeidstider ved de forskjellige virksomheter, lønninger osv, osv..

            Denne detaljstyringen på individnivå, eller ”statsomsorgen” som den er kalt, finner vi igjen i Bergordinansen av 1683 med klare påpekninger av drivernes ansvar for dem som arbeidet eller utførte tjenester for verket. Det vises konkret til dårlig betaling og "fordervet Proviant og Seddeler". Med ’sedler’ menes ’matsedler’ som i mange tilfeller ble gitt i stedet for penger. Det ble derfor slått fast i ordinansen at driverne skulle betale arbeiderne lønninger i rett tid, ”…dennem riktigen med rede Penge hver Løfverdag afbetale.” At denne bestemmelsen ikke ble fulgt i praksis er det mange eksempler på. Som så ofte ellers måtte offentlige pålegg og bestemmelser gjentas og gjentas.

           Vi finner også sene eksempler på at staten utøver sin (regal)rett til å ta kontrollen over mineralressursene. Her kan nevnes den såkalte Grong-loven fra 1918 som sikret staten enerett til de massive kisforekomstene innenfor et nærmere bestemt område i Nord-Trøndelag.

            Interessen for våre malm- og mineralressurser, ikke minst fra utenlandske investorer, var på begynnelsen av 1900-tallet så sterk at den ble en av premissene for konsesjonslovgivningen på denne tiden (konsesjonslovene av 1903, 1909 og 1917).

            På hver sin måte illustrerer disse eksemplene at staten gjennom århundrene har hatt en utpreget ’hands on’ – holdning til bergverksnæringen. Bergverkene var, og er, statens nyttige tjenere.

Dette temaet er også behandlet i kapittelet Staten og bergverkene i Del 1 (boken).