Bergloven av 1842

Bergloven av 1842/Bergverksloven av 1842/Lov angaaende Bergværksdriften

 

"Lov angaaende bergværks­driften" trådte i kraft 14. juli 1842. Den inneholder ingen vesentlige endringer i forhold til bergloven av 1812 verken prinsipielt, juridisk eller organisatorisk. Også denne lov bygger således på prinsippene om bergregale og bergfrihet med fri skjerperett og førstefinnerretten til å undersøke og utnytte et malmfunn til anleggelse av bergverk. Staten skulle fortsatt beholde en sterk kontroll med bergverksnæringen. Loven bygget også på gjeldende administrasjonsregime med inndelingen av landet i bergverksdistrikter som etter hvert vokste i antall fra de opprinnelige tre i 1813 til fem, og med andre distriktsgrenser. Den frie skjerperetten som i 1812-loven var underlagt visse praktiske begrensninger som forbud mot skjerping på åker og eng, i nærheten av bolighus osv., ble ytterligere innskjerpet ved at det i den nye loven bare ble tillatt fri skjerping i utmark. Det kunne fortsatt ikke skjerpes på myrmalm som ble regnet å tilhøre grunneier.[1]

            Den som ville skjerpe, måtte ha skjerpeseddel fra bergmester eller lensmann. For å sikre seg et funn fremfor senere finnere, måtte funnet anmeldes skriftlig til den lokale lensmann.[2] Lensmannen tidfestet anmeldelsen med år, dag og time den kom ham i hende. Skjerperen beholdt da retten til sitt funn i 18 måneder fra anmeldelsesdagen, hvis det er gamle skjerp og gruver, 6 måneder.[3]  Innen disse frister må skjerperen begjære muting hos bergmesteren hvis han skulle beholde den rett han hadde ervervet ved anmeldelsen.[4] Mutingsbegjæringen skulle være ledsaget av en prøvestuff (malmprøve). Ble fristen oversittet, falt anvisningen (funnet) i det fri. Når man hadde fått rett til drift av et funn, kunne man forlange utmål, dvs. offentlig oppmåling av gruvefeltet ved egen utmålsforretning ved bergmesteren. Bestemmelsene om utmål var endret i denne loven.[5] Før drift kunne igangsettes måtte det også avklares med grunneieren om denne ville benytte seg av sin lovfestede rett til deltakelse med 1/10 i driften med de utgifter og inntekter som måtte følge av dette.[6] Grunneieren måtte gi beskjed om dette innen en fastsatt frist. Uansett hadde grunneieren rett til full erstatning for den grunn han måtte avstå til gruvedriften. Slik avståelse kunne også omfatte vannfall (til gruvedriften) som ikke var i bruk til annen virksomhet.[7]

            Nytt i loven var at det ble forbudt for bergmesteren og hans assistent, geschworneren, å være eier av eller delta i et bergverk som lå under bergmesterens kontroll.[8]

            Loven inneholdt ingen begrens­ninger i utlendingers rett til å anmelde og mute. Denne retten ble begrenset med konsesjonsloven av 1903. (Se Varia-punkt nedenfor).

            Frem til konse­sjonsloven av 1909 kunne muteren igangsette drift etter bergverksloven. Denne retten ble opphevet med denne loven og oppstart av drift ble gjort avhengig av konsesjon med tilhørende vilkår.[9] Konsesjonen kunne etter loven ikke bli gitt for et lengre tidsrom enn 80 år. I konsesjonstiden kunne muteren drive gruven så lenge han, med visse unntak, holdt den i uavbrutt drift.[10]

Ved konsesjonstidens utløp hjemfaller grunn (etter utmålet), veier, vannfall og det egentlige gruvemaskineri til staten.[11]

             Med noen mindre endringer besto denne loven i 130 år til ny berglov ble vedtatt i 1972 (se bergloven av 1972).

 

Varia:

- Det nye norske Stortinget tok straks opp spørsmålet om å endre 1812-bergloven, og fra 1815 var spørsmålet om ny berglov opp på alle stortingssesjonene inntil det ble nedsatt en kommisjon i 1837 som la fram sin innstilling i 1841.[12] Før dette var det i 1827 og 1830 vedtatt en ny lov som imidlertid ikke ble sanksjonert og derfor ikke satt ut i livet.[13] Denne var helt ut basert på prinsippet om grunneierens rett til malmene på sin eiendom, altså et skarpt brudd med den regalrett som hadde vært et bærende prinsipp i tidligere lover – og som fortsatt skulle komme til å stå sterkt i norsk bergverkslovgivning.

            Det kom altså til et skifte i stemning mellom lovvedtakene i 1827/1830 og 1842. Av stor viktighet var her en høyesterettsdom fra 1834 som tilsidesatte en dom avsagt i stiftsoverretten i Trondheim der skjerping på andres eiendom var kjent grunnlovsstridig.[14] Skjerperetten ble allikevel innskrenket til gunst for grunneier idet fri skjerping i den nye loven, som nevnt, bare ble tillatt i utmark.

 

- Før 1890 var det største antall utmål en enkelt person hadde forlangt, 26. Men utover mot århundreskiftet begynte utenlandske og senere innenlandske skjerpere å mute på 3-400 steder i samme område og på den måten få kontroll over hele malmdistrikter. De drev imidlertid bare på et eller noen få utmål av gangen, og det ble utstedt fristbevillinger (utsettelsestillatelser) i hundrevis. Dette ble betegnet som ”spærring” av et felt, noe ble ansett å være i strid med lovens ånd og prinsipper for hvordan malmene skulle utnyttes. Denne praksis må ses som en av årsakene til at man gjennom lovgivningen (konsesjonsloven av 1903) søkte å begrense utenlandske personers og selskapers adgang til å mute og drive bergverk.[15]

 

 

 

Fotnoter

1. Etter denne loven var det heller ikke lov å mute sølv- og gullførende ganger i distriktet rundt Kongsberg, dvs. i Sandsvær, Flesberg og Eker prestegjeld. Og på statens eiendommer i Finmark kunne det bare drives bergverksdrift på edle metaller på de betingelser som ble fastsatt av kongen.
I lovens virketid kom også en lov om unntak for alluvialt gull som ble unntatt fra den frie skjerperetten og gitt til grunneier (lov av 17. juni 1869). Unntaket er videreført i senere bergverkslovgivning.
2. Ordningen med å sende anmeldelse til lensmannen ble opphevet ved bergloven av 1972 da ordningen med anmeldelser falt bort.
3. Bestemmelsen i 1812-loven var tre måneder.
4. Utover på 1800- tallet ser det ut til at kravet til anmeldelse før muting i praksis falt bort og en anvisning (funn) kunne mutes direkte hos bergmesteren. Anmeldelsen ble dermed kun et middel til å "erholde for­trinsret". Men det typiske var likevel at finneren anmeldte anvisningen før muting ble begjært . (Amund Helland, gjengitt i Eidsaune 2008: 146).
5. I følge loven kunne en rekvirent (muter) maksimalt forlange "indtil 150 Favne i Længde efter Anvisningens Strygende, og 32 Favne paa hver Side af samme”, dvs ≈282, hhv. ≈60 m.[5] Lengdeutmålene fulgte forekomsten på dypet slik at man beholdt de 60 m på hver side, uansett hvordan forekomsten buktet seg. Var malmforekomsten uregelmessig, kunne muteren tilstås et utmål med form som en rettvinklet firkant på inntil ≈ 8,8 mål, men hvor grensene gikk loddrett mot dypet. (Helland 1901:32). Funnpunktet (som måtte gis en nøyaktig plassering i anmeldelsen, måtte ligge innenfor utmålet, men ellers kunne muteren peke ut de retninger utmålet skulle strekke seg så lenge det ikke gikk over i andre gruvefelt.(Salmonsens Konversationsleksikon 1914, bd 3:323).
Samme person kunne anmelde og mute så mange anvisninger (funn) han ville, og få utmål på dem. (Se for øvrig Varia-punkt nedenfor).
6. Deltakerretten var med dette svekket fra 1812-loven der grunneier kunne kreve å få delta med 50 % i funn på innmark. (Nagel 1986 (66):119).
7. Salmonsen op.cit:323.
8. Dette ble endret ved lov av 28.09. 1857 da det ble åpnet adgang til slik del­takelse etter tillatelse fra kongen. Denne ordningen ble bibeholdt i bergloven av 1972. (Brekke 2000 (867):255.
9. Brekke 2000 (873):22.
10. Kravet om uavbrutt drift for å bevare driftsretten går tilbake til vår første berglov av 1540. For å unngå tap av denne retten kunne man søke om frist, dvs. tidsavgrenset tillatelse til ikke å overholde driveplikten. Uten fristbevilling falt retten i det fri ved mislighold. Etter 1842-loven måtte søknaden begrunnes med at vesentlige hindringer en selv ikke hadde skyld i, sto i veien for driften. Bergmesteren avgjorde begjæringen. Når frist var innvilget hendte det at gruver kunne ”ligge i frist” i lang tid, kanskje i årtier.
11. Salmonsen op.cit:323.
12. Nagel op.cit.:121.
13. Salmonsen op.cit.:322.
14. Dette var viktig fordi man nettopp argumenterte for grunneierprinsippet ut fra Grunnlovens vern om eiendomsretten. På den annen side ble det bl.a. hevdet at dette var irrelevant fordi grunneieren ikke eide det som var under bakken.
15. Illustreret norsk Konversationsleksikon. 1913, bd 1, sp:891,892.