Bergfrihet

Bergfrihet (ty. Bergfreiheit)          

Bergrettslig prinsipp om fri rett for enhver å søke etter malm (skjerpe), også på annenmanns grunn uten grunneieres tillatelse, og der (som førstefinner) drive en malmforekomst mot å gå fram på rettslig foreskreven måte (se mutesystemet) og betale avgifter til fyrsten/staten.

Det rettslige premiss for b. er bergregalet som fratar grunneieren retten til mineralene i grunnen og monopoliserer dem på regalherrens, fyrstens/statens, hånd. Ved å innføre prinsippet om b. gir altså regalherren bergverksinteressentene forrang fremfor grunneierens interesser ved at han tilrettelegger og oppfordrer til letevirksomhet og anleggelse av bergverk også på dennes grunn. Bare slik kunne fyrsten sikre seg at malmene ble oppdaget og utvunnet til nytte for landet. Minst like viktig var nok at bergverksaktiviteten også sikret regalherren inntekter gjennom avgifter.           

            Dagens berglov, Mineralloven av 2010, har også bestemmelser om avgifter til staten, nå årsavgifter for å beholde en tildelt undersøkelsesrett (§ 4.2.5.), eller utvinningsrett (§ 4.3.5).

Loven inneholder også bestemmelser om innskrenkninger i den frie skjerpe- og utvinningsrett. Etter lovens § 47 er det forbudt å undersøke i områder som omfattes av markaloven (Oslo), innmark, industriområder, områder som hører til militært anlegg eller øvingsområde, nedlagte gruveområder, område som ligger mindre enn 100 meter fra bygning brukt til bolig og områder for allmennyttige formål og steder som ligger mindre enn 20 meter fra slike anlegg.^[1]

            Viktigere enn disse praktiske innskrenkninger er imidlertid den prinsipielt viktige utvidelsen av adgangen til malmressursene som den nye loven åpner for i forhold til bergloven av 1972 idet den ikke diskriminerer mellom norske og utenlandske statsborgere og selskaper. Dette er allikevel ikke noe nytt. Allerede i Interrimsprivilegiene av 1687 stadfestes det at ”Alle Fremmede lige saa vel som Voris egne Undersaater” skulle ha tillatelse til å anlegge jern- og kopperverk i Norge på betingelse av at vedkommende hadde mutet malm i bergamtet og ellers fulgte gjeldende lover og regler. Antakelig normerte presiseringen ”Alle fremmede…” bare gjeldende praksis.

            Den lovfestede b. var et uttrykk for statsmyndighetenes engasjement for utnyttelse av landets malmressurser. Denne frihetlige tilretteleggingspolitikken finner vi også på andre områder idet verkene fikk drive varehandel og bergfolkene slapp skatt og militærtjeneste. På kontinentet kunne b. også forstås som ’personlig frihet’ som bergmennene kunne nyte godt av i motsetning til det store flertall av bondebefolkningen. Retten til å si opp jobben og flytte til et annet bergverk var lenge et særtrekk ved den internasjonale bergmannskulturen. Også i Norge kan vi registrere relativt høy mobilitet blant bergmennene, se f.eks. tema-artikkelen Kobbersmelteren, kap. Rekruttering og arbeidsmarked.

            Prinsippene om regalrett og b. har sine røtter i tysk rett fra senmiddelalderen og kom inn i norsk bergrett første gang i Bergordningen av 1540. Prinsippet om b. var da allerede bekjentgjort i Christian 3.s åpne brev av 9. juni 1539, med tittelen: «Freiheiten des Bergwergs auffm Golmsbergk» [Sundsberg kobberverk i Seljord]. Her ble det tilbudt alle som ville drive bergverk, de samme ret­tigheter som ved bergverkene i Sachsen.^[2]

            Selv om b. var lovfestet i 1540, senere stadfestet i forordning av 1644, og entydig slått fast i bergordinansen av 1683, kom den under press bl.a. gjennom privilegier og forordninger som ble gitt i århundrene som fulgte. (Dette i motsetning til regalretten som hele tiden sto urokket).^[3] Av størst betydning var tildeling av cirkumferens (ofte rundt 4 mil) som verkseierne fikk rundt verkene. Innenfor denne sirkelen var det ikke tillatt for noen å starte ny bergverksvirksomhet. Videre kan nevnes plakat av 1725 som innskjerper kongens rett til sølvmalmfunn, anordning av 1735 som stilte krav til dannelsen av et geverkskap (driverselskap) før mutingsbrev kunne utstedes på kobber, bly og sølvholdige malmer, og forordning av 1736 som forbeholdt mutingsbrev på jernmalm for jernverkseiere.^[4]

Se også oppslaget bergrettslære.

Varia:

- Den frie skjerperetten og eneretten førstefinneren hadde til å utnytte sitt funn kan sees som en form for gratislotteri og det er derfor ikke til å undre seg over at det i forbindelse med interessante funn kunne bryte ut såkalt skjerpefeber, rene folkebevegelser som kunne resultere i tusenvis av registreringer (anmeldelser) i et område. Her kan nevnes ”gullfeberen” som oppsto på Bømlo etter at det ble startet gullgruvedrift der i 1882, eller som det ble sagt:”… efter guld-fundet paa Bømmeløen blev der taget et urimeligt stort antal anmel­delser paa guld…”^[5]Det var også store forhåpninger til sølvforekomsten i Svenningdal, Grane i Nordland. I følge den offisielle bergmesterstatistikken for 1883 rådet det da skjerpefeber med ”Kaliforniske Tilstande”. Men alt i alt var det svært få som kom ut av dette gratislotteriet med gevinst.