Jernkompaniet

Jernkompaniet/Det norske Jernkompaniet/Det store Jern compagnie/Jernverkskompaniet[1] 

 

Privat sammenslutning som i oktober 1624 fikk privilegium av Christian 4. på all bergverksdrift i Norge, utenom Kongsberg Sølvverk.

 

Kompaniets første oppgave var å bringe jernverkene Bærum (Akershus), Fossum (Skien), Hakadal (Nittedal, Akershus) og Eidsvold (Akershus) på fote. Dernest skulle det ”anrette og bygge Jern-hytter og Hammere paa adskillige Steder udi vort Rige Norge”, dvs. være proaktive i utviklingen av næringen. Med ansvar for gjennomføringen av kongens storstilte planer på bergverksfeltet regnes J. som Norges første større industrielle foretagende.

            Kongen førte også en aktiv tilretteleggingspolitikk for sitt ambisiøse prosjekt med å gjøre Norge til et bergverksland. For at verkene skulle ha best mulig fremgang skulle arbeidskraft sikres ved at 10 av kronens gårder inntil verkene ble pålagt arbeidsplikt (mot betaling og fritak for skyssplikt), og i 1627 ble cirkumferensprinsippet knesatt, dvs. retten verkene fikk til utnyttelse av skogene i et nærmere angitt område rundt verket, til å begynne med som sirkler med 4 mils radius. Det første verk som fikk cirkumferens var Fossum jernverk ved Skien. Spesielt viktig var det at verkene på denne måten var sikret råstoff til det livsviktige trekullet til smeltingen i ovner og smier. Videre skulle kompaniet overdras og tilskjøtes til evig eiendom de grunner og jorder, vann, strømmer, skoger og fosser ”som til Bergværks og Hytteværks Brug var beleiligst”. For ytterligere å stimulere hovedinteressentene bak kompaniet, danske Johan Post og tyske Herman Krefting, til å yte sitt beste for saken, skulle de ”have, nyde, bruge og beholde [verkene] til evindelig Eie kvit og frit, uden al Tyngde og anden Besværing, den ene Arving efter den anden.”

          Men med alle disse rettigheter fulgt også plikter. ”De Jernbjerge de kunne finde kunde de beholde, dog at de dennem strax med Folk og Arbeidere besætter og holder Værket ved god Svang og Drift og ikke lader nogen Jernværk ligge længer end Fjerdingsaar, med mindre de vil have det forbrudt.”For å kontrollere at disse bestemmelser ble fulgt fikk stattholderen i 1630 ordre om å undersøke hvor mange malmgruver i riket som kompaniet unnlot å drive, ”anseende at vi ikke er til sinns å la slik Guds Velsignelse ligge etter deres Behag”. Kongens iver og utålmodighet skinner tydelig gjennom. Bergets verdifulle malm skulle utnyttes omgående og uten noen form for slapphet!

            Med plikt til å drive alle bergverk i Norge kan man forstå at de to eierne av kompaniet etter hvert fikk hendene fulle og vel så det. Vi kan bl.a. fornemme de problemer som måtte oppstå når man skulle ha kontroll med så mange og så spredte virksomheter uten vår tids kommunikasjonsmuligheter. De fikk da også problemer med å drive alle verkene og i løpet av forholdsvis kort tid gikk flere over til andre eiere. Monopolet på all bergverksdrift i Norge ble derfor mer og mer uthult, også som følge av kongelige avgjørelser på 1630-tallet, og ble opphevet ved forordning i 1644.

 

Hvilke motiver kunne kongens ha for å overlate etableringen og utviklingen av den nye næringen til en privat gruppe? Han kan ha ment at utviklingen av næringen rett og slett var best tjent med at det ble opprettet ett bergverksselskap som skulle drive alle bergverk (bl.a. for å unngå en uønsket kamp om arbeidskraften, som han selv er inne på). I privilegiet ble det imidlertid gjort unntak for de verk kongen selv måtte ønske å drive. I 1624 gjaldt dette Kongsberg Sølvverk som var etablert samme år. Og her kan vi skimte noen eksterne motiver. Utviklingen av Sølvverket var sikkert det bergverksanliggende som opptok ham mest. For øvrig var kongens oppmerksomhet nå først og fremst rettet den andre veien, mot utviklingen i Europa der 30-årskrigen raste, en krig der kongen året etter gikk inn som leder for de protestantiske fyrstene i Tyskland. Var det involveringen i storpolitikken som brakte ham til å tenke at han i bergverkssaken fikk konsentrere seg om det viktigste, Sølvverket, så fikk J. ta seg av resten?