Forordning av 1752

Forordningen går inn på to saksområder: 1. Bestemmelsene i bergordinansen av 1683 og interimsprivilegiene av 1687 om bergverkenes rett til å erverve grunn, blir gitt en mer presis fortolkning;^[1] 2. plikter, rettigheter og saksgang i tvistemål mellom bønder og verk vedr. leveranser av skogprodukter.

Opprinnelig tittel: ”Forordning, Om nogle Poster, vedkommende Bergverkerne og de derpaa grændsende Gaarde samt omliggende Skove i Norge.” (Datert 27. des.1752)

Ad 1. Et verk som trengte å erverve tomtegrunn og ikke kunne komme over ens med vedkommende grunneier om frivillig kjøp, kunne få anvist og utmålt det nødvendige areal ved henvendelse til Bergamtet. Det skulle ikke anvises mer enn nødvendig, og det skulle påses at eieren ble påført minst mulig skade, spesielt på tømmerskogen. Det utmålte areal skulle takseres av bondelensmannen og uvillige (upartiske) menn så vel for sin fulle verdi som for en årlig grunnleie. Eieren skulle så få velge hvilken av de to erstatningene han ville ha, enten salg eller leie.^[2] Forordningen av 1752 gir altså ikke frivillighet for grunneieren, som i bergordinansen, men plikt til avståelse, som i interimsprivilegiene, eventuelt ved ekspropriasjon gjennom Bergamtet. Bergordinansen settes altså til side.

Utviklingen fra den private avtalen i 1683, via innføringen av bergamtet som rent tvangsorgan i 1687, og til den stedlige forretningen med fastsettelse av taksten i 1752, innebar en sterk utbygging av myndighetenes engasjement i slike saker.^[3]
Ad 2. Bøndene innen cirkumferensene skulle som før ha plikt til å forsyne bergverkene med trekull og setteved, mot passende betaling etter overenskomst. Hvis en bonde av motvillighet eller annen utilbørlig årsak skulle påstå en alt for høy pris, skulle betalingen fastsettes av Overbergamtet eller Bergamtet sammen med vedkommende amtmann. Det skulle tas hensyn til veiens lengde og besværlighet. Sagtømmer og annen last skulle skogeieren først tilby verket. I tilfelle han ikke kunne bli enig med verket om betalingen, skulle det stå ham fritt å selge til hvem han ville.^[4] (Jfr. Plakat av 1743).

Bestemmelsene gir rimelig grunn til å anta at det hadde vært en del problemer med leveransene av treprodukter pga bøndenes trenering. Forordningen kan derfor ses som en tydelig påminnelse om bøndenes forpliktelser, samtidig som man tok sikte på å sikre tilgangen på trekull, røsteved og forbygnings- og bygningsmaterialer som verkene trengte i driften.

Forordningen av 1752 tolker de eldre reglene om forholdet mellom grunneiere og bergverkseiere i all hovedsak til fordel for bergverkseierne. Grunneiernes interesser blir tilsidesatt. Motsetningene mellom den mer grunneiervennlige bergordinansen av 1683 og de bergverksvennlige interimsprivilegiene av 1687 ble ikke opphevet gjennom noe kompromiss eller ved innføring av nye prinsipper. Det var reglene fra de bergverksvennlige interimsprivilegiene som ble gjort gjeldende i 1752.^[5]

Fotnoter

1. Formuleringene i ordinansen og interimsprivilegiene hadde gitt opphav til en del ”tvistigheder” om hva som egentlig skulle gjelde på dette punkt, frivillighet fra grunneieren inntil tilfredsstillende betingelser er oppnådd (ordinansen), eller plikt etter dikterte betingelser (interimsprivilegiene). Det var disse motsetningene 1752-forordningen tok sikte på å oppheve. (Nagel 1986 (66):395).

2. Fryjordet 1992:144.

3. Nagel op.cit.: 204.

4. Fryjordet op.cit.:144.

5. Nagel op.cit.:398. En dom approbert av kongen samme dag som forordningen ble underskrevet (27. des.), innebærer allikevel en innskrenkning i forhold til interimsprivilegiene idet dommen rommet den presisering at bergverket bare kunne kreve å få overta det som var nødvendig for verket. Denne dommen var langt på vei i tråd med bestemmelsene i forordningen av 1736 hvor det ble fastslått at bergverket hadde rett til å få en utvising, men utvisingen skulle begrenses til det som var nødvendig for verket. (Nagel op.cit.:420).