Cirkumferens/sirkumferens/circumference/zircumference
Privilegert interesseområde rundt et bergverk, tildelt verket i privilegiebrevet.
Tildeling av c. var den viktigste del av den ’startpakke’ verkene fikk av myndighetene for å fremme driften. Rettigheten angikk først og fremst skogen og verkenes fortrinnsrett til utnyttelse av denne for å dekke sitt behov for trekull til smeltingen og setteved til fyrsettingen. Tilstrekkelig tilgang på trevirke var fram til godt ut på 1800-tallet helt avgjørende for verkenes drift.
Rett til skogen var en ting, noe annet var arbeidet med å hugge ved (setteved og kulleved), brenne trekull og frakte produktene til verkene. Dette arbeidet ble tidlig pålagt bøndene innenfor c. som pliktarbeid, mot en passende (”billig”) betaling. I interimsprivilegiene av 1687 bestemmes det at kjørselsplikten også omfatter plikt til malmkjøring.
Foruten retten til skogsvirke og bøndenes arbeid fikk verkene flere andre rettigheter innenfor c.. Listen nedenfor er hentet fra en oversikt Stortingets lovkomité lot utarbeide over de særprivilegiene som hadde blitt gitt til bergverkene i dansketiden:
- Innenfor c. kunne verket fritt benytte skoger, elver og fosser som hørte til kongens og det benefiserte gods;
- rett til all malm innen c..
- enerett til å benytte c.s elver, fosser og møller, som kunne brukes til hyttene;
- ingen måtte forpakte skoger i c. [dvs. verkene hadde fortrinnsrett på skogen];
- ingen unntatt verkseieren kunne kjøpe tømmer og ved i c., eller i fire mil omkring hyttene;
- rett til å bygge hengsler for veden i elvene i c.;
- rett til å overta steinbrudd, leiretak o.l. innen c.;
- rett til å la verkets egne folk hugge kulleved og bygningsmaterialer i c., mot å betale en viss skogleie;
- forbud mot all bråtebrenning og unødig kalkbrenning i c.;
Mange av disse særprivilegiene går tilbake til bergverksdriftens første tiår på 1600-tallet og var tydelig forelegg for de store forordninger i 1680-årene, bergordinansen av 1683 og interimsprivilegiene av 1687. Her kan bl.a. vises til den detaljerte opplisting av rettigheter som Røros kobberverk ble tildelt innen c. i sitt priviliegiebrev i 1646, se nedenfor.
Den første c. ble tildelt Jernkompaniet i 1627 da det ble bestemt at kompaniet kunne utnytte skog i en avstand av fire mil til alle kanter omkring smeltehytter og jernhammere kompaniet disponerte. Med dette var cirkumferensprinsippet knesatt og kompaniet fikk i prinsippet rettigheter i et område på noe over 6000 km2 rundt alle sine virksomheter.
Det første verk som fikk c., var Fossum verk ved Skien. I noen tiår deretter ble c. fastsatt gjennom en bestemmelse i privilegiebrevet til det enkelte verk, og uten noen videre bearbeiding i administrasjonen. Ved bergordinansen av 1683 ble det bestemt at verkene ikke lenger bare skulle tildeles et distrikt gjennom privilegiene, men utvises det som var nødvendiq, og i interimsprivilegiene av 1687 ble utvisningsmyndigheten uttrykkelig lagt i bergamtets hender: "efter Berg-Amptets Besigtelse og Allerunderdanigst gotfindende". Fastsettelse av c. ble så mer og mer komplisert for administrasjonen utover på 1700-tallet. Mens den tidligere hadde blitt tildelt med et pennestrøk av de sentrale myndigheter, ble ordningen etter forordning av 1752 slik: Først gis tillatelse gjennom privilegiebrev, dernest foretas en kommisjonsbehandling på stedet med representanter for både berg- og siviladministrasjon, der ytelsene fra hver bonde og fra hver skogeiendom skulle vurderes individuelt og sammenholdes med verkets behov. Til slutt skulle den utviste c. godkjennes gjennom kongelig resolusjon. Den tidlige mer sjablongmessige tildeling av c. ble altså etter hvert erstattet med en vurdering fra verk til verk og slik at de bygdelag og enkeltgårder som cirkumferensen omfattet, ble konkret nevnt i verkets privilegier. Som det viste seg ble også c. mindre, dels fordi antallet verk vokste sterk, dels fordi myndighetene utover på 1700-tallet la vekt på en mer variert utnyttelse av skogressursene der bøndenes og trelasthandelens interesser ble bedre ivaretatt.
Utgangspunktet for utvisningen var for jernverkene gjerne masovnen/smeltehytta, for andre gruver den første gruven, funngruven.
C. hadde i prinsippet sirkelform med standard radius på 4 mil, jfr. ovenfor, men var i virkeligheten sjelden rene sirkelflater, idet det ble tatt hensyn til hvilke områder som lå slik geografisk til at de med rimelighet kunne utføre pliktytelser, og ved opprettelsen av Egeland og Froland jernverker (1705, hhv. 1763) opererte bergverksmyndighetene ikke lenger med sirkelcirkumferenser.
Som en følge av størrelsen på c. og veksten i antall verk var overlappinger og større sammenhengende cirkumferenmsområder ikke til å unngå. Stort sett synes verkene å ha tilpasset seg denne situasjonen gjennom avtaler o.lign., men ikke overraskende oppsto det flere steder konflikter slik man f.eks. kjenner fra Løkken/Kvikne og Røros/Folldal. Modum blåfarveverk hadde helt fra starten i 1776 problemer med vedforsyningen, da det var innestengt av jernverkscirkumferenser på alle kanter, og Fossum fikk tre nye jernverk innenfor sin gamle fire mils c..
Den største c. registrert i vårt materiale er på åtte mil, tildelt Lesja jernverk i 1660 (som et langstrakt område), mens f.eks. Løkken kobberverk bare fikk utvist tre mil i sitt privilegiebrev i 1657, det samme som Folldalsverket (som dermed tangerte Røros’ c.), og Ytterøya kobberverk kun fikk to mil i 1662.Den minste c. vi kjenner er ved Bolvik jernverk (Skien) som bare fikk 1 mil i 1692.
I datidens samfunn er det klart at det kunne være vanskelig i praksis å håndheve privilegiene innen store c. Her kan som eksempel nevnes problemene med trekullforsyningen ved Vigeland Jernverk 1 ½ mil nord for Kristiansand i 1790-årene. Hver gård helt fra Byglandsfjorden til havet fikk seg pålagt et kvantum. Men eieren fikk i praksis bare trekull fra egne skoger. Det var mange måter å vri seg unna på: Ukjent med teknikken, mangel på hester og arbeidshjelp, vanskelig føre osv. Under slike forhold fant mange verk seg tjent med å kjøpe opp skog til eget bruk.
Privilegiefornyelser ble gjerne søkt for det enkelte verk når verket skiftet eier, og ved kongeskifter. Ved eierskifter kunne verkets stilling vurderes og privilegiene bli revidert. Dette skjedde f.eks. da Anna Krefting overtok Bærums og Dikemark jernverker i 1719 og fikk cirkumferensrettighetene beskåret. Ved kongeskifter var regelen at privilegiebrevene ble stadfestet uten endringer.
C. mistet det meste av sin betydning da Stortinget i 1816 endret privilegiebestemmelsene slik at bøndene innen c. ikke lenger var underlagt plikt til leveranser, hugst og kjøring. Heretter måtte bergverkene inngå avtaler på vanlig forretningsmessig måte om leveranser og arbeide. Verkene fikk allikevel fortsatt i praksis førsterett til å kjøpe tømmer av skogeierne og dermed beskyttelse mot at nye verk kunne anlegges innenfor c... At c. som sådan overlevde 1816 viser også en høyesterettsdom fra 1834 og en kgl. kommisjonsinnstilling fra 1879. I begge disse sakene er c. en del av sakskomplekset. Med bergloven av 1842 forsvant cirkumferensbegrepet ut av norsk bergrett.
Case: Cirkumferens-rettighetene i Røros kobberverks privilegiebrev
Røros kopperverks partisipanter ble i privilegiebrev av 19. oktober 1646 bevilget en cirkumferense på 4 mils veg omkring verket.[Med utgangspunkt i funngruven, Gamle Storwartz]. Innenfor denne fikk partisipantene enerett til all bergverksdrift. All skog i cirkumferenseområdet i kronens, geistlighetens eller andre kongelige undersåtters eie, samt elver og fossefall, ble med forbehold om at ingen prejudise måtte skje, bevilget partisipantene til bruk til verkets fornødenhet til bygging av hytter og hammere og til hogst av kolved, setteved og annet. Ingen måtte i dette gjøre verket noen innpass eller motsigelse, og ingen annen måtte i verkets område hogge sagtømmer eller annet tømmer som kunne være tjenlig for verket eller til skade for dette. Kongens og kronens skoger skulle verket få nyte gratis, mens det for bruk av geistligheten og adelens skoger skulle svares en billig [passende] betaling. Videre ble bevilget til verkets nødvendige bruk og fortsettelse at de omkringboende bønder skulle på tilsigelse gjøre førsel og arbeide for verket etter behov, uten unnskyldning, mot billig betaling etter overenskomst. Hvis verket og bøndene ikke kunne bli enige om betalingen, skulle lensmannen megle og i tilfelle 'sette taksten.'
Varia:
- Lengste sammenhengende cirkumferensområde gikk fra en mil vest for Kristiansand og nesten til svenskegrensen i Østfold.
Siste ledd i kjeden var Vigelands jernverk ved Kristiansand som fikk utvist cirkumferens i 1792. Området besto da av cirkumferensene til 15 verk, 14 jernverk pluss Kongsberg Sølvverk.
- C. kunne også fungere som jurisdiksjonsområde for straffereaksjoner i samsvar med den domsrett bergverkene hadde på sitt område. I et ”ordensreglement” fra 1666 for bergstaden Røros finner vi c. brukt på denne måten. Løsaktige kvinner og horeri var et av temaene som utfordret den offentlige moral. For å komme dette uvesen til livs heter det i pkt 7: De som to ganger eller flere ”lader seg belige” skal flytte seg utenfor verkets priviligerte Cirkumferens innen en måned. Såfremt de ikke ved skarpere midler vil bortdrives og føres til tinget for å lide etter loven.
I samme gode hensikt heter det i pkt 6: Alle løse og ledige kvinnfolk skal innen en måned ta seg husbond og tjeneste, ellers må de forlate verket, dersom de ikke har fått særlig tillatelse.
- Fra gammelt av var det alminnelig godtatt at Røros Verk kunne åpne gruvedrift ved alle malmfunn innen "Cirkumferensen" uten nærmere tillatelse. Det førte derfor til en mindre kontrovers mellom verket og bergamtet da dette forlangte at: "...Gewerkskapet måtte underordne seg den alminnelige bergordningsmaner", og søke om muting for det nye skjerpet, ”Mugghullet kaldet”. Det endte med at verket nølende ga etter for bergamtets krav. Mutingsseddelen ble utstedt 5. desember 1774, vel fire år etter at gruven var satt i drift (!).
- I knapt noen annen bergverkscirkumferens i landet ble ressursene hardere utnyttet enn i den som lå rundt Røros. Nils Marstein skriver om dette: ”Beite og slått, tømmer og trevirke til bergverksdriften, kullbrenning i skogen, regulering av vannveiene for transport og kraftbehov, bergvelter ved gruvene, svoveldamp fra smeltehyttene og lange karavaner av hester og okser langs vinterveiene førte til at landskapet på kort tid ble totalt endret. Fremdeles er store deler av naturgrunnlaget i området preget av denne harde ressursutnyttelsen.” Norge søkte og fikk i 2010 skrevet inn på UNESCOS verdensarvliste områdene som lå innenfor den gamle c. fra 1646, men utenfor verdensarvområdet fra 1980. I denne såkalte buffersone finner man kulturminner som vitner om hvordan gruvedriften og den enorme materialtransporten har foregått, og hvordan menneskene har tilpasset seg fjellandskapet, naturen og et kaldt klima med vanskelige betingelser for jordbruk. Her er mengder av spor etter skjerp og gruver, bl.a. Raudhåmmåren med den første gruven, "Freies Glück", etablert i 1644, videre Dragås, Eidet, Tolga og Feragen smeltehytter.
- Rettigheter i tillegg til cirkumferensprivilegiene kunne være:
- toll- og tiendefrihet, gjerne i tre år etter at verket var tatt opp;
- tillatelse til å holde sag og kornmøller til verkets bruk;
- rett til fritt kjøp av matvarer på skipene i nærmeste kjøpstad;
- fritak for betjenter og arbeidere for personlige skatter og pålegg, og for utskrivning til militærtjeneste.
- ’Cirkumferens’ synes å være et idiomatisk, norsk begrep på bergrettens område.