Bergordinansen av 1683

Bergordinansen av 1683/interims bergordning^[1]

Midlertidig bergforordning som først og fremst tok opp 1. kongens interesse i malmfunn, 2. forholdet mellom bergverkseierne og staten, samt en stadfestelse av bergfriheten med fri skjerperett og førstefinnerretten.

Ad 1. I ordinansen fremkommer kritikk mot godseiere, gårdbrukere og kongens egne futer for at de i noen tilfeller ikke melder fra om malmfunn, men forfølger egne interesser. Malmen tilhørte kronen etter regalretten. Ordinansen omfatter også straffebestemmelser for den som ikke melder fra. I sum kan dette tyde på at hemmelighold om funn var et problem av et visst omfang.^[2]

Ad 2. Bergverkseierne kritiseres for at de ikke følger de bestemmelser og påbud som gjelder. Det skrives: "een Deel af Participanterne i Bergverkerne [...] lidet eller intet agte om de udgangne Berg-Forordninger / eller Ober-Berg-Amptets Disposition, mens skalter og valter efter egen villie". Kritikken spesifiseres bl.a. ved en påpekning av verkeierens forpliktelser overfor de som arbeidet eller utførte tjenester for verket.^[3] Slik kongelig instruksjonsmyndighet må forstås på bakgrunn av regalretten som også innbefattet regalherrenes rett til lovgivning og administrasjon innen det området regalet, her bergregalet, omfattet.

            Med sine 20 artikler tok ikke ordinansen mål av seg til å være en fullstendig bergordning, men den skulle gjelde inntil en ”fullkommen” bergordning ble ferdig (ordinansen er lite detaljert og mange områder blir ikke omtalt).^[4] Bergordningen av 1540 var dermed fremdeles formelt gjeldende, og med den de grunnleggende prinsippene om bergregalet og bergfriheten. Og om det i tiden mellom 1539 og 1683 var gitt regler som dels stadfestet, dels innskrenket, og dels opphevet bergfriheten, ble den entydig slått fast igjen i ordinansen av 1683.

            Ordinansen slår i innledningen fast ”Bergverkers Opkomst og Tiltagelse” som et gode. Med sitt relativt mangfoldige innhold kan den derfor, sammen med den utbygging av bergadministrasjonen som fant sted på 1600-tallet, forstås som et uttrykk for den interesse statsledelsen viet bergverksdriften i Norge, og også for den raske ekspansjonen som bergverksdriften i Norge gjennomløp i siste halvpart av 1600-tallet. Statsmakten beflittet seg også på å gjøre innholdet i ordinansen godt kjent. Den er skrevet på dansk (1540-ordningen på tysk og aldri oversatt) og ved reskripter ble det i 1683 bestemt at den skulle leses opp ved alle verk, i 1686 at den skulle leses årlig på alle tingsteder og fra alle prekestoler i Norge.

Av bestemmelsene i ordinansen kan nevnes at^[5]:

 1. Kongens og preste­gårdenes skoger ble overlatt bergverkene til bruk etter behov, uten avgift;

2. det ble pålagt private, så vel adels- som odelsmenn, plikt til å leie bort sine skoger nær bergverkene mot passende skogleie;

3. bergverkene fikk rett til å erverve annen manns grunn for sin virksomhet; ^[6]

4. bergverkene var pliktig til å yte erstatning for skade på åker og eng på grunn av verkenes damanlegg i vassdragene;

5. verkene hadde rett til å erverve vassdragsrettigheter og grunn til hytter og hammere;

6. skogene rundt bergverkene, med unntak for mastetømmer, skulle prioriteres for bergverksdriften, også den som kunne brukes til trelast eller tjærebrenning;

7. verkenes tiendeavgift skulle betales som en tiendedel av produksjonen.^[7]

8. det spesifiseres oppgaver for overbergamtet i en rekke av artiklene, bl.a. hvordan amtet skulle forholde seg ved meldinger om malmfunn; hele bergadministrasjonen skulle være nøye og nidkjære i tjenesten og verkseiere og bergbetjenter skulle vise pliktskyldighet og troskap overfor overordnet myndighet;

9. arbeidere skulle ha full lønn i to måneder ved skade og fri bartskjær. Om skaden medførte ytterligere sykefravær, skulle den skadde ha samme faste månedlige bidrag som andre syke og gamle. Ved dødsulykker skulle verket betale begravelsen. Av andre sosiale bestemmelser kan nevnes at verket skulle betale 5 % av overskuddet til kirke, skole, fattige, enker og faderløse.

10. ordinansen inneholdt en rekke straffebud og bestemmelser om belønning.

Straffebestemmelsene ble gitt innen tre områder:

- Straffer for den som ikke bidro til å oppfylle begunstigelser for bergverksnæringen. Her kan bl.a. nevnes at den som forhindret lovlig skjerping skulle bøte 20 mark fint sølv, det vil si 180 rd. Den som hindret et bergverk i å utnytte elver og vann i cirkumferensen skulle ilegges "høy Straf". Den som ødela verkets dammer skulle betale skadeerstatning og settes under tiltale av generalprokurøren, og bønder som antente skogen sin eller brant tjære så bergverkene fikk for lite setteved "uden ald Naade paa Livet vilde straffis".

- Straffer for å sikre at privi­legieinnehaver/rettighetshaver overholdt sine forpliktelser til staten. Her kan bl.a. nevnes at en skjerper, med regalretten som referanse, var å anse som en tyv dersom han misligholdt meldeplikten for malmfunn. (Straffen for tyveri var pisking og brennemerking, i grovere tilfeller også arbeid i jern på livs­tid). For øvrig var straffene av økonomisk art: En førstefinner som ikke satte i gang drift innen 6 måneder måtte se forekomsten falle i det fri uten erstatning. Dersom en verkseier ikke betalte sine avgifter, førte det til konfiskering av jern eller part i verket. Den sammen straffen ble ilagt eieren om han ikke betalte arbeiderne lønninger i rett tid, dvs. hver lørdag.

- Straffer for den som misbrukte rettigheter. Disse straffereglene er tatt med for å hindre at noen prøvde å tøye sine rettigheter lenger enn det var hjemmel for. Dette kunne gjelde en skjerper som ulovlig gravde opp en annens åker etter at den var pløyd eller tilsådd. Eller en verkseier, leder ved et verk eller embetsmann som brukte bergverksfolk til å få gjort arbeid hos seg. (Regalherren har også en viss råderett over hva bergarbeiderne skal drive med). Denne typen brudd skulle straffes med bøter.

En bestemmelse om belønning finner vi i bergordinansens artikkel 2.

Her blir malmfinnere lovet finnerlønn på 50-200 rd for god malm, 10-100 rd^[8] for vanskelig eller ikke drivverdig malm. Dersom verksdrift kom i gang, skulle finneren ha rett til lønnet arbeid ved verket for seg og sine barn på livstid, og etter finnerens død skulle enken ha pensjon. Finneren og sønnene skulle være fritatt for utskriving til militæret for livstid. Finneren skulle ha sin gård, eventuelt den han kjøpte for finnelønnen, skattefri så lenge verket var i drift. Var han leilending, skulle han også holdes fri for landskyld og andre pliktige avgifter til jordherren så lenge verket var i drift.

Ved senere forordninger (Interimsprivilegiene av 1687, plakat av 1725, plakat av 1743) ble belønningssystemet utvidet med nye bestemmelser.