Skogcirkumferens

Skogcirkumferens/skogsirkumferens

Privilegert område rundt et bergverk hvor verket hadde førstehånds bruksrett til private skoger for å dekke sitt behov for skogprodukter.

De fleste cirkumferenser var både skog- og arbeidscirkumferenser, dvs at det var plikt for bøndene innenfor cirkumferensen til å hugge setteved, produsere trekull og frakte produktene til verkene, mot passende (”billig”) betaling. Bare to unntak er kjent, men det er muligvis flere.^[1]

Varia:

- I s. rundt Kongsberg Sølvverk var det forbudt å hogge for salg til andre enn Sølvverket. Bøndene fikk lov til å ta virke til eget daglig bruk, men måtte søke Sølvverket om tillatelse til hogst til større nybygg. Ulovlig hogst ble tatt opp som straffesaker og pådømt av Bergamtet og Overbergamtet - Sølvverkets ledelse - som domsinstanser. Det kom til mange hogstsaker utover på 1700-tallet.^[2]

Fotnoter

1. Ved Kongsberg Sølvverk ble verket ved en egen cirkumferensakt i 1720 tildelt en s. og en arbeidscirkumferens. Ved s. fikk verket bruksrett i område som gikk halvveis opp i Numedal i nord og et par mil sør for byen, samt Fiskum. Disse rettigheter var grunnlaget for Sølvverkets skogsdrift og settevedforsyning gjennom 1700-tallet fra 1720 til verkets foreløpige nedleggelse i 1805.

Arbeidscirkumferensen omfattet 1870 gårdsbruk som ble pålagt hugging og pliktkjørsel for verket. Denne cirkumferensen omfattet også bygder i østre Telemark og nordre Vestfold. (Berg B. I. 1982 (38): 65, 66, Berg 1994 (121):75).

Årdal kobberverk ble i 1720 tildelt s. og bøndene ble ved repartisjon pålagt å levere et visst kvantum trevirke. Henger forretningene på Kongsberg og i Årdal sammen? Spørsmålet kan stilles på grunnlag av sammenfallet i tid og det faktum at begge verkene på dette tidspunkt var eid av kongen, Fredrik 4., som fulgte godt med i bergverkssakene.

Ved Kvikne Kopperverk omtales cirkumferensen kun som s., men dette kan bero på en misforståelse. (Støren 1951: passim).

2. Berg 1985 (953): 53.