Dynamitt

Dynamitt/”Miten”                  

Generell betegnelse for et sprengemne hvor flytende nitroglyserin er omdannet til et fast produkt ved bearbeiding med andre stoffer.

D. ble oppfunnet av Alfred Nobel i 1866, patentert i 1867 og markedsført i Norge fra 1868.

Den første d., den såkalte gurdynamitt, ble tilsatt porøs kiselgur^[1] som absorberende substans i forholdet ca 1:4 til nitroglyserin. I gruvedriften hadde gurdynamitten den ulempe at den i vann utsondret dråper av nitroglyserin som kunne bli liggende i borehullene og senere eksplodere ved slag. Tilsettingen av kiselgur reduserte også virkningsgraden, men d. var allikevel fem ganger sterkere enn det gamle svartkruttet.

Nobel videreutviklet gurdynamitten og kom i 1875 fram til et nytt produkt hvor den inaktive kiselguren ble erstattet av et annet sterkt sprengstoff, skytebomull, som hadde vært kjent siden 1845. Det nye produktet gikk under navnet gelatindynamitt.

Den nye d. besto sv 92-93 % nitroglyserin som ble knadd inn i 7-8 % skytebomull og dannet et gelatinaktig, formbart sprengstoff. Dette var kraftigere enn nitroglyserin (og ca. 10 x sterkere enn svartkrutt), holdbart og nærmest ufølsomt overfor vann. Etter hvert ble gelatindynamitten tilsatt andre ingredienser som tremel, ammoniumnitrat og harpiks, bl.a. etter hvor raskteksploderende (brisant) en ønsket at sprengstoffet skulle være. Dette produktet, betegnet som gummidynamitt, var svakere enn gelatindynamitten. Gummidynamitten kom på markedet i 1879, og fortrengte i løpet av få år den ’gamle’ gurdynamitten i bergverksdriften og etablerte seg som den ’endelige’ form for d..

Ved mineringen ladet man vanligvis 1/3 til ¼ av borehullets lengde med d..

1873 regnes som d.’s gjennombruddsår i Norge.

Oppfinnelsen av d. åpnet for masseproduksjon av et moderne, håndteringssikkert sprengstoff til sivilt bruk.

D. er den viktigste innovasjon i sprengningsteknikkens historie overhodet og medførte stor produktivitetsøkning ved bergverkene. Som eksempel kan nevnes forholdene ved Kongsberg Sølvverk hvor en undersøkelse fra begynnelsen av 1880-årene fastslår at man med det samme mannskap nå får skutt ut omtrent dobbelt så mye som før, ved enkelte gruver enda mer.^[2] Dette ga rom for til dels betydelige reduksjoner i kostnadene pr utbrutt m³, selv med økte materialkostnader og lønninger mot slutten av 1800-tallet. Denne produktivitetsøkningen fikk konsekvenser for den tradisjonelle fyrsettingen som i over 150 år hadde levd parallelt med kruttsprengningen i bergbrytingen. Bruk av d. gjorde nå sprengning så økonomisk fordelaktig at fyrsettingen i løpet av få år ble fullstendig utkonkurrert. Det er også interessant å merke seg at arbeiderne (ved Sølvverket) ser ut til å ha spilt rollen som pådrivere ved innføringen av d..

Varia:

- Nobel arbeidet systematisk med å finne frem til et materiale som kunne løse sikkerhetsproblemene ved anven­delsen av nitroglyserin. Han ble stående ved kiselgur, som fantes i store mengder på hedene ved hans fabrikk i Krümmel like utenfor Hamburg. Tørket kiselgur er meget absorberende, og han fant at stoffet kunne oppta 3—4 ganger sitt eget volum med nitroglyserin.

- Nobels fabrikk i Krümmel gikk i luften i 1866 og føyde seg dermed inn i rekken av voldsomme eksplosjoner på land og i skip som førte med seg nitroglyserin i lasten. Myndig­hetene i mange land var oppskremt, og situasjonen for den nye industrien Nobel var i ferd med å bygge opp, var kritisk.

- Nobels fikk sitt første patent innvilget i England 7.5.1867, og kalte stoffet Dynamite, avledet av det greske ordet for kraft, dynamis.

- Norge kom tidlig med i den nye indu­striutviklingen. Nobel solgte sitt norske patent (fra 1863) for nitroglyserintilvirkning til to venner og kolleger, som reiste til Norge og fikk dannet Nitroglycerin Compag­niet i juni 1865. Fabrikken ble reist ved Lysaker, og produksjonen kom i gang i august samme år, som verdens nest eldste nitroglyserinprodusent. Dynamittproduksjonen startet i januar 1868 og utgjorde 30 % av salget, året etter 60 %.

Lysakerfabrikken var i drift i ni år, en relativt lang periode for en nitroglyse­rinfabrikk den gang, før en eksplosjon inntraff 24.04.1874. En mann ble drept, og produksjonen ble innstilt. Produksjonen ble så flyttet til Engene på Sætre i Hurum i 1876 hvor det ble produsert sprengstoff til etter 1960 da produksjonen ble overført til Gullaug nær Drammen. Fabrikken kjøpte i 1880 Nobels norske patenter og gikk over til produksjon av d. etter Nobels patent. Det senere Dyno Industrier A.S. har utviklet fabrikken på Sætre til et industrielt kulturminne for sprengstoffindustrien i Norge. Det omfattende bedriftsarkivet omfatter også de første ni årene på Lysaker.

- Den senere prof. J.H.L Vogt påviste i sin bergkandidatoppgave fra 1881 at den jevne og gode fremgang i brytingseffekten etter innføringen av d. (ved Kongsberg Sølvverk), og mente det ikke kunne forklares på annen måte enn at ”arbejderne nu driver paa med liv og lyst, medens der som bekjendt i midten av 70 'aarene hos folkene herskede adskillig misnøje og ulyst til arbejdet.”

Det kan tenkes at den «større Lyst» ikke bare hang sammen med humørsyke, eller entusiasme over det nye sprengstoffet, men at arbeiderne selv fikk del i inovasjonens økonomiske gevinster gjennom større fortjeneste i akkordarbeidet. Det kan ha sporet til innsats. Vogt skriver at det gjennomsnittlige daglønn steg med 42 % fra 1866-70 til 1876-80, fra kr 2,68 til kr 3,80.^[3]

- I Norsk Arbeidsmandsforbunds historie kan vi lese: ”Lunte og sprengstoff var ikke altfor pålitelige saker. Vinterstid frøs dynamitten og måtte tines opp. Det ble gjort på de forskjelligste måter. I den første tiden var det vanlig å bære den inne på kroppen, for eksempel i strømpeleggene. En kunne få vondt i hodet av lukten, men det samme fikk visst utøyet, som ellers gjerne fulgte brakkene i de dager. «Miten» hjalp mot slikt.”^[4]

- I Bjørnevatn ved Kirkenes (A/S Sydvaranger) gikk det med store mengder d.. I lange, kalde vintre ble den farlige opptiningen etter hvert et betydelig problem som man søkte forskjellige kreative løsninger på. Fra 1915 berettes^[5]: 11 - 12 tonn ble stablet bak verkets dampkjele (stoppet av fabrikktilsyn og bergmester); fylling av en jernbanevogn som ble kjørt inn i lokomotivstallen, der en dampkran ble åpnet og full stim satt på (”vanvittig”, stoppet av tilsynet); opptining inne i selve dynamittlageret. Ovnen sto i en liten firkant mellom 17-18 tonn d. hvor en mann fyrte i en atmosfære av giftige damper.

            Fremgangsmåten ved bruk var heller ikke noe for folk med svake nerver. For å få d. raskt fram gjennom lave gruveganger hvor arbeiderne noen steder halvveis måtte ligge, ble dynamittkassene kastet fra steinhaug til steinhaug. Vel framme ble kassen åpnet, ikke med skrujern, men med spett, slegge, ja endog med hakke.

            Ikke rart det skjedde mange ulykker ved A/S Sydvaranger i disse årene.

- Med Nobels arbeid utviklet produksjon av sprengstoffer seg til en forskningsbasert del av den kjemiske industrien, ingeniørene fikk flere muligheter og krigføringen endret karakter.

- I 1867 oppfant Nobel kvikksølv-fenghetten for å detonere dynamitt. Den nye fenghetten var et vesentlig bidrag til utviklingen av den nye sprengningsteknikken.