Skjerperetten

Skjerperetten/leteretten/skjerperett/leterett  (ty. Schurfrecht)

Lovfestet rett for alle til, med visse forbehold, å lete etter og undersøke malmforekomster på egen og andres grunn, både privat og offentlig.

S. var en sentral del av det bergrettslige prinsipp om bergfrihet, et gjennomgående prinsipp i norsk bergverkslovgivning fra vår første berglov, bergordningen av 1540, til dagens lov, Mineralloven av 2010.

            Den frie s. må sees i sammenheng med en annen gammel rettsoppfatning, bergregalet. Med bergregalet forstås kongens, i dag statens, enerett til alle malmforekomster. Denne enerett har så staten overdratt til allmennheten med prioritet til første finner. Ordningen gir staten anledning til å innføre nødven­dige unntak fra den frie s. når allmenne samfunnshensyn tilsier det. Dette har ført til en del arealmessige unntak fra skjerping, først og fremst når det gjelder dyrket mark, tettbebygde områder og visse spesielle områder (se nedenfor). S. er dermed avgrenset til utmarksområdene som likevel utgjør mer enn 95% av landets areal.^[1]

            Den frie s. bygger på tyske bergrettslige oppfatninger og ble overført til norske forhold via den sterkt tyskinspirerte bergordning av 1540. S. var en del av myndighetenes tilretteleggingspolitikk på bergverksområdet i den klare hensikt å oppmuntre til malmleting og dermed til utnyttelse av landets naturressurser (med tilhørende mulighet for skattelegging). Myndighetene lyktes godt med sitt forsett, og det er ingen tvil om at den frie s. har fremmet utviklingen av bergverksnæringen, både i Europa og her hjemme.  

            Den frie s. stifter ikke i seg selv ny rett etter bergverksloven, slik den har vært utformet gjennom tidene, f.eks. rett til utnyttelse av et funn. Rettigheter erverves først når førstefinneren av en malmforekomst anmelder og muter funnet hos rette myndighet, se førstefinnerretten.

            Begrensningene i s. har vært både av praktisk og prinsipiell art.

            De praktiske unntaksbestemmelsene har dels kommet grunneierne til gode^[2], dels vært diktert av mer allmenne hensyn.

           Bestemmelser som tok sike på vern av jordbruket finner vi allerede i  bergordinansen av 1683 som inneholder straffebestemmelser rettet mot skjerpere som ulovlig graver opp en annens åker etter at den var pløyd eller tilsådd.

           I bergloven av 1812 fastsettes at det ikke skulle være lov å skjerpe på allfarvei, i innhegnede frukthager og andre nyttige hager, og i en omkrets på 50 alen rundt våningshus og andre hus som hørte til husholdet. Skjerping på innmark og i innhegninger fordret skjerpeseddel fra bergamt eller bergmesteren, og skulle skje mot erstatning for skade. ^[3] Denne bestemmelsen innskjerpes i bergloven av 1842 som bare tillot fri skjerping i grunneiers utmark, og da mot å vise grunneier gyldig skjerpeseddel innhentet fra bergmester eller lensmann.^[4] Om skjerping i innmark sier loven følgende: ”I Ager og Eng, saavel som paa Steder, som ligger nærmere Vaanings- og Udhuse end 100 Alen, og overhoved paa alle Steder, som ikke henhøre til Udmarken, maa ingen Skjærpning foretages uden Grundeierens og Brugerens Samtykke.” Denne loven gir således grunneieren et sterkere vern enn i tidligere, og i senere lovgivning.

I bergloven av 1972 kommer allmenne hensyn sterkere med. Her nevnes opp (§ 3) en del steder som er unntatt fra skjerping med mindre man innhenter samtykke fra grunneier og bruker. Dette gjelder bl.a. tettbygd område, industriområde, område for offentlig vei, jernbane og flyplass.        

             I Mineralloven av 2010 reguleres s. med forbud om å skjerpe (her kalt ’lete’) i områder som omfattes av markaloven (Oslo), i innmark, industriområder, områder som hører til militært anlegg eller øvingsområde, nedlagte gruveområder, område som ligger mindre enn 100 meter fra bygning brukt til bolig og områder for allmennyttige formål og steder som ligger mindre enn 20 meter fra slike anlegg.

Av innskrenkninger av prinsipiell art kan nevnes:

- Etter 1812-loven ble det forbudt å skjerpe etter myrmalm som ble ansett å være grunneiers eiendom, et unntak som er beholdt i senere bergverkslovgivning;^[5]

- ved lov av 17. juni 1869 ble alluvialt gull unntatt fra retten til fri skjerping og gitt til grunneier. Unntaket er videreført i senere bergverkslovgivning;

- ved  industrikonsesjonsloven av 14. des. 1917 ble den frie s. begrenset til å gjelde norske interesser (staten, norske kommuner, norske statsborgere, stiftelser, aksjeselskaper og andre selskaper med begrenset ansvar og med helt norsk styre og hovedkontor i Norge). Andre måtte søke om konsesjon før det ble gitt tillatelse til skjerping og utvinning. Denne begrensning ble videreført i bergloven av 1972. Som følge av EØS-avtalen ble loven endret per 1. jan. 1994 slik at statsborgere og foretak hjemmehørende i EØS-land har samme rett.^[6]

- Nåværende berglov inneholder ingen særkrav til utenlandske personer eller selskaper. På sin hjemmeside om mineralloven skriver Direktoratet for mineralforvaltning under punktet Fri leterett: Alle og enhver har rett til å lete etter forekomster av statens mineraler på egen og andres grunn så lenge man ikke utfører inngrep i grunnen som kan gi skade av betydning.^[7]

            Etter denne loven må enhver vanlige borger som vil lete etter mineraler søke Bergvesenet om letetillatelse. Letetillatelsen vil gjelde for tre år. Et nytt punkt i loven er at det ikke vil bli tillatt å lete i nedlagte gruveområder uten å ha spesiell tillatelse fra Bergvesenet. Det er også tatt inn et punkt om at leting skal utføres med varsomhet slik at naturen ikke skjemmes. Etter den nye loven er det nødvendig å klarere grunneierforhold dersom en vil lete etter mineraler.^[8] Ved leting i Finnmark skal leter i tillegg skriftlig varsle Sametinget, Finnmarkseiendommen som grunneier og det aktuelle områdestyret og distriktsstyret for reindriften (§10). Se for øvrig oppslaget Mineralloven av 2010.

- Ved bergverksloven av 1972 ble det innført et klart skille mellom mineraler det kunne skjerpes og mutes på og hvilke som var unntatt fra denne retten. De tradisjonelle betegnelsene har vært mutbare og ikke mutbare mineraler, i dagens Minerallov statens mineraler og grunneiers mineraler.

            Med ’statens mineraler’ (med s.) menes i Mineralloven av 2010 metaller (og de mineraler hvor disse inngår) med egenvekt 5 gram/cm³ eller høyere, herunder krom, mangan, molybden, niob, vanadium, jern, nikkel, kobber, sink, sølv, gull, kobolt, bly, platina, tinn, sink, zirikonium, wolfram, uran, kadmium og thorium og malmer av slike metaller, videre lettmetallet titan (4,5 gram/cm³), halvmetallet arsen (5,7 gram/cm³) og malmer av disse, samt mineralene magnetkis og svovelkis. Loven utelukker dermed fri skjerping f.eks. på industrimineraler som kvarts, feltspat, olivin osv. I tillegg kommer, som nevnt, alluvialt gull (myrmalm er ikke nevnt i denne loven).

Friheten til å skjerpe hadde en motsvarighet i forpliktelsen til å melde fra til myndighetene om funn av malm, som etter regalretten tilhørte kronen. For å få folk til å melde fra om malmfunn ble det brukt både pisk og gulrot. I bergordinansen av 1683 ble det fastslått at ”Enhver som visste om noen metallforekomster, eller visste at andre kjente til noe sted der det fantes malm, skulle under trussel om høyeste straff melde dette til den av Overbergamtets embetsmenn som var nærmest for hånden.” Med regalretten som referanse blir det også fastslått at en skjerper som misligholdt meldeplikten for malmfunn,  var å anse som en tyv. Straffen for tyveri var pisking og brennemerking, i grovere tilfeller også arbeid i jern på livs­tid. Som belønning fastsetter ordinansen at malmfinnere skal ha en  finnerlønn på 50-200 rd for god malm, 10-100 rd^[9] for vanskelig eller ikke drivverdig malm. Dersom verksdrift kom i gang, skulle finneren ha rett til lønnet arbeid ved verket for seg og sine barn på livstid, og etter finnerens død skulle enken ha pensjon. Finneren og sønnene skulle være fritatt for utskriving til militæret for livstid. Ved senere forordninger (Interimsprivilegiene av 1687, plakat av 1725, plakat av 1743) ble belønningssystemet utvidet med nye bestemmelser.

Varia:

- Den fri s. har en forløper i norsk rett lenge før vi fikk den tyskinspirerte bergordningen av 1540. Belegget er Håkon 6.s retterbot for Østerdalen av 22. februar 1358. Retterboten gjelder utvinning av myrmalm i allmenning. Den bestemmer at østerdøler og alle andre som ville utvinne jern i kongens allmenning, fritt skulle kunne gjøre det og ha rett til malmen, etter den skikk som før hadde vært der i dalen. Retterboten blir utlagt slik at ikke bare dalens folk, men også andre ble gitt rett til å skjerpe, og skjerperen skulle ha rett til sin malm gjennom et samtykke fra dølene og, i og med retterboten, fra kongen.^[10]

- Den frie s. er i realiteten en oppfordring til alle om å dra ut i skog og mark og på fjellet for å lete etter malmer. Belønningen ligger i muligheten for å finne en drivverdig forekomst som man kan sikre seg eneretten til og som med tiden kanskje kan innbringe rikdom og lykke. På denne måten blir skjerping en form for gratislotteri hvor gevinsten er en drivverdig forekomst.

Siden 1500-tallet har mange menne­sker deltatt i dette lotteriet, men bare få har fått gevinst. Likevel er det slik at nesten alle større og små forekomster i Norge er funnet av skjerpere, det vil si personer som i geofaglig forstand har vært lekfolk.^[11]

- Stiftsoverretten i Trondheim avsa i 1834 en dom der skjerping på andres eiendom ble kjent grunnlovsstridig. Dommen kan først og fremst ses som en levning fra den debatt som gikk i disse årene om prinsippene i den nye bergloven som skulle komme til avløsning av den dansk-norske 1812-loven. I debatten ble det argumentert for og imot om det var grunneierne eller staten som skulle ha enerett til malmene i grunnen. Forbud mot fri skjerping stred mot bestemmelsene i  den ’regalrettslige’ 1812-loven, og dommen i stiftsoverretten ble tilsidesatt ved høyesterettsdom samme år. Det kan her tilføyes at det i 1827 og 1830 ble vedtatt, men ikke sanksjonert, en ny berglov helt ut basert på prinsippet om grunneierens rett til malmene på sin eiendom.^[12] En slik lov ville ha betydd et skarpt brudd med den regalrett som hadde vært et bærende prinsipp i tidligere lover – og som fortsatt skulle komme til å stå sterkt i norsk bergverkslovgivning - også i den nye bergloven som ble vedtatt i 1842. Grunneierinteressene ble allikevel i noen grad tilgodesett i skjerpe-spørsmålet idet fri skjerping i den nye loven, som nevnt, bare ble tillatt i utmark.

- Den vektmessige begrensning i utvalget av metaller og malmmineraler det kan skjerpes på, er historisk betinget. I gamle dager var det nettopp disse tunge metaller som var av økonomisk interesse. Først i de seneste godt og vel 100 år er andre og let­tere metaller blitt viktige, uten å være definert som malmer. Dette gjelder f.eks. ’mo­derne’ metaller som aluminium og magnesium.^[13]