Bergloven av 1842/Bergverksloven av 1842/Lov angaaende Bergværksdriften
"Lov angaaende bergværksdriften" trådte i kraft 14. juli 1842. Den inneholder ingen vesentlige endringer i forhold til bergloven av 1812 verken prinsipielt, juridisk eller organisatorisk. Også denne lov bygger således på prinsippene om bergregale og bergfrihet med fri skjerperett og førstefinnerretten til å undersøke og utnytte et malmfunn til anleggelse av bergverk. Staten skulle fortsatt beholde en sterk kontroll med bergverksnæringen. Loven bygget også på gjeldende administrasjonsregime med inndelingen av landet i bergverksdistrikter som etter hvert vokste i antall fra de opprinnelige tre i 1813 til fem, og med andre distriktsgrenser. Den frie skjerperetten som i 1812-loven var underlagt visse praktiske begrensninger som forbud mot skjerping på åker og eng, i nærheten av bolighus osv., ble ytterligere innskjerpet ved at det i den nye loven bare ble tillatt fri skjerping i utmark. Det kunne fortsatt ikke skjerpes på myrmalm som ble regnet å tilhøre grunneier.
Den som ville skjerpe, måtte ha skjerpeseddel fra bergmester eller lensmann. For å sikre seg et funn fremfor senere finnere, måtte funnet anmeldes skriftlig til den lokale lensmann. Lensmannen tidfestet anmeldelsen med år, dag og time den kom ham i hende. Skjerperen beholdt da retten til sitt funn i 18 måneder fra anmeldelsesdagen, hvis det er gamle skjerp og gruver, 6 måneder. Innen disse frister må skjerperen begjære muting hos bergmesteren hvis han skulle beholde den rett han hadde ervervet ved anmeldelsen. Mutingsbegjæringen skulle være ledsaget av en prøvestuff (malmprøve). Ble fristen oversittet, falt anvisningen (funnet) i det fri. Når man hadde fått rett til drift av et funn, kunne man forlange utmål, dvs. offentlig oppmåling av gruvefeltet ved egen utmålsforretning ved bergmesteren. Bestemmelsene om utmål var endret i denne loven. Før drift kunne igangsettes måtte det også avklares med grunneieren om denne ville benytte seg av sin lovfestede rett til deltakelse med 1/10 i driften med de utgifter og inntekter som måtte følge av dette. Grunneieren måtte gi beskjed om dette innen en fastsatt frist. Uansett hadde grunneieren rett til full erstatning for den grunn han måtte avstå til gruvedriften. Slik avståelse kunne også omfatte vannfall (til gruvedriften) som ikke var i bruk til annen virksomhet.
Nytt i loven var at det ble forbudt for bergmesteren og hans assistent, geschworneren, å være eier av eller delta i et bergverk som lå under bergmesterens kontroll.
Loven inneholdt ingen begrensninger i utlendingers rett til å anmelde og mute. Denne retten ble begrenset med konsesjonsloven av 1903. (Se Varia-punkt nedenfor).
Frem til konsesjonsloven av 1909 kunne muteren igangsette drift etter bergverksloven. Denne retten ble opphevet med denne loven og oppstart av drift ble gjort avhengig av konsesjon med tilhørende vilkår. Konsesjonen kunne etter loven ikke bli gitt for et lengre tidsrom enn 80 år. I konsesjonstiden kunne muteren drive gruven så lenge han, med visse unntak, holdt den i uavbrutt drift.
Ved konsesjonstidens utløp hjemfaller grunn (etter utmålet), veier, vannfall og det egentlige gruvemaskineri til staten.
Med noen mindre endringer besto denne loven i 130 år til ny berglov ble vedtatt i 1972 (se bergloven av 1972).
Varia:
- Det nye norske Stortinget tok straks opp spørsmålet om å endre 1812-bergloven, og fra 1815 var spørsmålet om ny berglov opp på alle stortingssesjonene inntil det ble nedsatt en kommisjon i 1837 som la fram sin innstilling i 1841. Før dette var det i 1827 og 1830 vedtatt en ny lov som imidlertid ikke ble sanksjonert og derfor ikke satt ut i livet. Denne var helt ut basert på prinsippet om grunneierens rett til malmene på sin eiendom, altså et skarpt brudd med den regalrett som hadde vært et bærende prinsipp i tidligere lover – og som fortsatt skulle komme til å stå sterkt i norsk bergverkslovgivning.
Det kom altså til et skifte i stemning mellom lovvedtakene i 1827/1830 og 1842. Av stor viktighet var her en høyesterettsdom fra 1834 som tilsidesatte en dom avsagt i stiftsoverretten i Trondheim der skjerping på andres eiendom var kjent grunnlovsstridig. Skjerperetten ble allikevel innskrenket til gunst for grunneier idet fri skjerping i den nye loven, som nevnt, bare ble tillatt i utmark.
- Før 1890 var det største antall utmål en enkelt person hadde forlangt, 26. Men utover mot århundreskiftet begynte utenlandske og senere innenlandske skjerpere å mute på 3-400 steder i samme område og på den måten få kontroll over hele malmdistrikter. De drev imidlertid bare på et eller noen få utmål av gangen, og det ble utstedt fristbevillinger (utsettelsestillatelser) i hundrevis. Dette ble betegnet som ”spærring” av et felt, noe ble ansett å være i strid med lovens ånd og prinsipper for hvordan malmene skulle utnyttes. Denne praksis må ses som en av årsakene til at man gjennom lovgivningen (konsesjonsloven av 1903) søkte å begrense utenlandske personers og selskapers adgang til å mute og drive bergverk.