Bergordningen av 1540

Bergordningen av 1540/berganordningen av 1540/bergordningen av 1539/bergloven av 1540/bergverksloven av 1540

 

Norges første berglov med 106 artikler, trykt på tysk i Zwickau, Sachsen, i april 1540.

 

Loven ble gitt av Christian 3. i forbindelse med hans bergverksoffensiv i Norge i 1540-årene.

Loven fikk større betydning enn kongens satsing som mislyktes etter noen få år.

            Med denne bergordningen ble bergverkspolitikk et eget lovområde og tysk bergrett gjort gjeldende i Norge. Samtidig tysk bergrettslig praksis ble lagt til grunn med prinsipper som skulle få varig betydning for norsk bergverkslovgivning. Her kan spesielt nevnes prinsippene om bergregale og bergfrihet som også gjenfinnes i vår siste berglov, Mineralloven av 2010. Bergregale innebærer at fyrsten eller staten har enerett til et lands malmer og metaller og deres utnyttelse, også på annen manns grunn[1]; bergfriheten gir enhver rett til å søke etter malm og anlegge bergverk. Første finner av en forekomst får rett til å utnytte den, mot å forholde seg på rettslig foreskreven måte og betale bestemte avgifter til regalherren.[2], [3]

            Andre bestemmelser i bergordningen tok bl.a. for seg stollene som hadde en sentral stilling i tysk bergrett (se nedenfor om arvestoll) [4], normering av arbeidstiden til sjikt à 7 timer (arbeidstiden var vanligvis lenger), regler for erverv av rettigheter til drift gjennom mutingssystemet[5], bestemmelser om skjerping (som ble erklært fri), regler for utmåling av gruver (se nedenfor), frister og dannelse av geverkskap (driftsselskap).

            Bergordningen av 1540 lå i forkant av den økonomiske utviklingen. Den kom derfor ikke til å få den praktiske betydning lovgiveren hadde håpet først og fremst fordi det etter 1549 ikke fantes bergverksdrift av betydning i landet før etableringen av Kongsberg Sølvverk i 1624. Ordningen var dessuten trykket på tysk og inneholdt tekniske uttrykk det på den tid ikke fantes danske ord for slik at den knapt ble forstått av andre enn de tyske bergfolkene. Den ble aldri oversatt til dansk, men kom formelt til å stå ved lag frem til bergloven av 1812, altså i 272 år. I mellomtiden ble den gjenutgitt i 1647.[6]

 

Bergordningens opprinnelige tekst var Bergkordnung des Löblichen newen Bergkwergs auff dem Golmsbergk im Königreich Norwegen (Bergordning for det rosverdige bergverk på Golmsberg [Seljord] i kongeriket Norge). Bergordningen var altså adressert til ett verk, men gjaldt egentlig for hele landet. Den var utarbeidet av saksiske bergembetsmenn og bygde på bergordninger i Sachsen, først og fremst bergordningen for Annaberg fra 1509, som ble tatt som mønster for mange mellomeuropeiske bergordninger.[7], [8]

            Prinsippet om bergfrihet ble bekjentgjort på herredagen i Odense 9. juni 1539 i Christian 3.s åpne brev med tittelen: «Freiheiten des Bergwergs auffm Golmsbergk». Her ble det tilbudt alle som ville drive bergverk, de samme ret­tigheter som ved bergverkene i Sachsen.[9] Dette brevet ble trykket etter innledningen i bergordningen og beholdt sin plass der i senere opptrykk.

På denne herredagen ble også selve bergordningen behandlet, og den kalles derfor ofte også Bergordningen av 1539, ikke etter trykningsåret 1540.[10]

            Noen hovedtrekk ved reglene for erverv av bergrettigheter[11]: Søknad om rett til å undersøke/drive en malmforekomst (muting) skulle sendes bergmesteren med angivelse av om det ble mutet funngruve, mål eller stoll (de bergrettslige grunnenheter, se nedenfor). Mutingen skulle inneholde opplysninger om på hvilken malmåre (gang) og hvilket berg det ble mutet. Mutingen skulle dateres med angivelse av klokkeslett. Mutingen ble så etter 14 dager bekreftet som en forlening og innført i forleningsboken. Deretter kunne muteren, nå som lenstaker, starte drift selv eller danne geverkskap.

            Reglene for rettighetservervelse i bergordningen forholdt seg til vanlige forekomster, malmårer, såkalte gangdrag, som ofte kunne følges flere hundre meter eller flere kilome­ter bortover i terrenget. Gangdragene ble inndelt i enkeltstrekninger av forskjellig lengde, som var gjenstand for muting og forlening.

            Det første funn på et gangdrag ble mutet som ei såkalt funngruve. Som en begunstigelse for den første finneren, var dette styk­ket litt større enn de andre strekningene, som kaltes "mål" eller utmål. Målene på hver side av funngruven ble kalt overmål eller undermål, ut fra at gangdraget som regel lå i skrånende terreng. De ble nummerert fortløpende med funngruven som utgangspunkt.

            En funngruves lengde fastsettes til 84 meter (3 ”wehr” à 14 lakter à 2 meter), mens et mål skulle være 56 m. Som regel ble det mutet og forlent flere mål sammen.  Bredden foreskrives ikke eksplisitt, men var etter sedvane ca.14 meter, og fulgte malmårens fall mot dypet.

            Det tildelte området kunne måles ut i terrenget. Oppmålingen var en formell embetshandling i bergmesterens regi. Målingen tok utgangspunkt i haspelen over funngruven, hvorifra muteren gikk foran og anviste malmåren, fulgt av bergmesteren med målesnor. Ved enden skulle det settes en mer­kestein.

            Innenfor det tildelte, evt. også oppmålte området fikk muteren rett til utnyttelse av mineralene. Funngruven ble gjerne mutet sammen med første overmål og første undermål.

            I tillegg kunne det tas ut rettighet til arvestoll, dvs. en stoll som kunne drives som dreneringsstoll i nærmere fastsatt minimumsdybde under dagen eller under en annen stoll, i denne bergordningen fastsatt til 20 meter. Arvestoll kunne mutes separat eller f.eks. sammen med funngruven.

            Inndelingen av forekomsten skjedde altså på tre nivåer:

- De bergrettslige grunnenheter, funngruve, undermål, overmål og arvestoll;

- mutingene eller forleningene, som gjerne besto av to eller flere mål; og

- geverkskapene, som kunne drive en eller flere forleninger, til sammen med et større antall mål, på ett eller flere gangdrag.

 

Varia:

- Anne-Hilde Nagel gir følgende beskrivelse av bergordningen som trykksak og den sammenheng ordningen kan settes inn i[12]: Bergordningen av 1539 fremtrer som et prestisjeskrift. Det er gitt en staselig utforming. Skriftet er prydet med tresnitt. Der er en illustrasjon av bergfolk i gruvearbeid. Det kongelige våpen gjengis i to store snitt, et til innledning og et til avslutning. I våpenet troner den norske løven ved siden av de danske. Det er en iøynefallende sidestilling, like bemerkelses­verdig som formuleringene "vnsern Reichen Norwegen" og "König-reich Norwegen", bare fire år etter at Norge var stemplet som et ledemot av Danmark. Bergordningen, som er båret oppe av store forventninger til bergverksdrift i Norge, gjorde (muligheten for) norske bergverk kjent i Europa, og kastet derved også glans over fyrsten som hersket over dem, Christian 3.. Den norske bergordningen av 1539 var dessuten en av de aller første som ble trykt, selv i Sachsen hadde ingen ordning vært trykt før Annabergerordningen av 1509, den første som ble trykt overhodet.

 

- Sølvet på Kongsberg ble ifølge tradisjonen funnet av noen gjeterbarn forsommeren 1623. Christian 4. la imidlertid beslag på gruven for egen del og erklærte at all privat drift i den nyfunne sølvforekomst i Sandsvær for ulovlig og straffbar. Denne erklæringen er i ettertid blitt karakterisert som et overgrep, og i strid med prinsippet om førstefinnerretten i berganordningen.

 

Fotnoter

1. Som en erstatning for den grunnen bergverket la beslag på foreskriver bergordningen at 4 av 128 kuxer (andeler) skulle være såkalte grunnkuxer som skulle disponeres av grunneieren. (Nagel 1986:116 med henvisning til Helland 1892:310,311.). Også senere berglover hadde tilsvarende erstatningsbestemmelser, men av varierende størrelse.
2. Prinsippet om bergfrihet var da allerede bekjentgjort i Christian 3.s åpne brev av 9. juni 1539 med tittelen: «Freiheiten des Bergwergs auffm Golmsbergk» [Sundsberg kobberverk i Seljord]. Her ble det tilbudt alle som ville drive bergverk, de samme ret­tigheter som ved bergverkene i Sachsen. (Thuesen 1979 (358): 14,15).
3. Loven inneholdt imidlertid ingen bestemmelser om kompensasjon til dem som ble berørt av de rettigheter og fullmakter kongene ga eierne av bergverk. Dette ble først endret ved Fredrik 5.s forordning av 27.12.1752 da ekspropriasjon av nødvendig grunn til bergverksdrift ble innført. Det nye var at det nå ble gitt erstatning etter takst for avståelsen. Dette prinsippet, at man kan ekspropriere nødvendig grunn til undersøkelser og drift, ble beholdt i senere bergverkslover og er videreført i dagens berglov, Mineralloven av 2010.
4. Hele den tredje delen av bergordningens fire deler har stoller som tema. (Nagel op.cit.:102).
5. Berg B. I. 2006 (287): 53.
6.
7. Berg B. I. op.cit.:52,53.
8. Bergordningens sterke forankring i tysk bergrett kommer tydelig til uttrykk i innledningen hvor det heter at i tilfeller der bergordningen ikke gir regler, skal sachsisk bergrett og andre nedarvede bergverkssedvaner og rettigheter følges. (Nagel op.cit.:102).
9. Thuesen op.cit.: 14,15.
10. Nagel op.cit.:101.
11. Avsnittet bygger på Berg B. I. op.cit.: 53.
12. Nagel op.cit.:103.