Haspel/hasp/håndhaspel/handhasp/håndvinde/handvinne/handspil/håndspill/handspel (ty. Haspel)
Hånddrevet vinde for vertikaltransport av stein eller vann i gruven, bestående av en rund stokk (rebarmen) som aksel, hvilende på to stokker (haspelstøtter) og med sveiv (haspelhorn) i den ene eller begge ender.
H. var i dagen plassert på en solid plattform av sviller og plank direkte over sjakten for å gi den et sikkert og stabilt fundament. Til haspelstillingen regnet en gjerne også plattingen ved siden av h. hvor den oppheisede massen ble tømt ut for borttransportering, evt. for omlasting. I dagen ble den kalt hengbenk, nede i gruven fyllort. Stedet hvor h. sto nede i gruven ble kalt hornsted. Arbeideren ved h. ble kalt haspelknekt. Vanlig bemanning synes å ha vært to knekter på hver h., men det kunne også være en eller fire mann som dro sveiven(e). Arbeidet var tungt og ensformig, hadde lav status og var dårlig betalt. Produktiviteten i haspelarbeidet var lett å målsette, og det var derfor vanlig med akkordarbeid. (Se også nedenfor om arbeidsytelser mm).
Ellers kunne h. være forsynt med et svinghjul, og fra eldre tider kjenner man til h. som ble trukket rundt med et kors av tynne stokker som var stukket gjennom enden(e) på rundstokken.
H. kunne også brukes til heising av materialer o.a. ned i gruven og ble da gjerne utstyrt med en enkel bremseanordning.
Linen (haspelseilet) som var viklet på rundstokken, hang gjerne med to ender ned i sjakten slik at man senket en tom tønne når en full ble heist opp. Det ble også brukt h. som bare arbeidet med én tønne, men samtidig heising og senking av tønne ga en viss fordel i form av belastningsutjevning. Tønnene var vanligvis såkalte kybler som normalt rommet 25 liter eller ca 50 kg bergmasse. Til vannheisingen ble det brukt vannspann kalt supperter.
Opplysninger om h.s mulige heisehøyder og løftekapasitet spriker nokså mye, noe som i hovedsak må tilskrives forskjellig bemanning på h., én eller fire knekter vil naturligvis gi utslag på ytelsen. Vesentlige tekniske forbedringer på denne enkle innretningen kan en vanskelig tenke seg som forklaring. En norsk kilde oppgir således 30 meter som største heisedyp, mens en annen opererer med 75 m, og en tysk kilde angir hele 100 meter som maksimal heisehøyde. Ved større dyp ble det satt opp en, eventuelt flere, h. nede i sjakten slik at massen ble heist opp satsvis.
H. er den eldste, enkleste og mest utbredte heiseteknikk i gruvedriftens historie. Den er kjent tilbake i antikken og er f.eks. påvist ved romerske gruver i Portugal.
I senmiddelalderens forserte gruvedrift mot dypet ble det behov for maskiner som kunne løfte større laster fra større dyp med større hastigheter enn det h. kunne yte. Menneskekraft ble erstattet med dyrekraft gjennom bygging av hestegjøpler og med vannkraftbasert lense- og heisemaskineri (se vannhjul og kjerrat). Også økonomisk var substitusjon med større og effektive maskiner interessant da haspeldrift, på grunn av mannskapsbehovet, generelt falt dyrt i forhold til andre teknikker målt pr. oppheist masseenhet. Men nye maskintyper erstattet ikke uten videre den enkle og fleksible h. som gjennom flere hundre år fant anvendelse i skjerp, i grunne gruver, i sidesynker, i bunnen av gruven, og i nyere tid i temporære drifter hvor det var kostbart å føre fram strøm eller trykkluft.
I Norge ble h. brukt under Christian 3.s bergverksoffensiv i Telemark på 1540-tallet og ble trolig tatt i bruk så snart gruvedriften var etablert på Kongsberg i 1623. Det er i det hele grunn til å regne med at alle verk, til langt inn på 1800-tallet, tok i bruk h., i alle fall i tidlige driftsfaser. H. er således utvilsomt den heiseinnretning som har hatt bredest og lengst anvendelse i norsk gruvedrift.
H. brukes også i våre dager til å heise opp vann fra brønner.
Arbeidsytelsen ved h. varierte naturlig nok en del. Først og fremst skyldtes dette den enkelte haspelknekts muskelstyrke, kroppsvekt og utholdenhet, men også forholdet mellom h.s utforming og den enkelte arbeiders kroppslengde hadde betydning. Her spilte både haspelhornets svingradius og høyden på haspelstøttene en rolle. Det er f.eks. beregnet at for optimal utnyttelse av kroppens kraftpotensial skulle haspelstøttenes høyde være 60 % av haspelknektens kroppshøyde. På samme måte er det beregnet at optimal ytelse oppnås når grepet på sveiven ikke går over skuldrene på det høyeste og ikke under knærne på det laveste.
Da dette arbeidet var preget av at mange jobbet ved samme h. grunnet skiftarbeid og andre forhold, inntraff den ønskede proporsjonalitet mellom menneske og maskin bare nå og da, med varierende ytelse som følge.
Da det var nødvendig med stadige, korte pauser er det anslått at effektiv arbeidstid i et 12-timers sjikt lå på rundt 8 timer.
Varia:
- I tysk bergrett ble oppsetting av haspel rett og slett oppfattet som igangsettelse av gruvedrift, og som grunnlag for etablering av driftsrettigheter. Dette gjaldt også den norske bergordningen av 1540.
- En av de første gruveulykkene ved Kongsberg Sølvverk skjedde i desember 1624 da en av gruvearbeiderne ble skadet ved at haspellinen røk i Kongens gruve. Mannen kom seg senere, men fikk avkorting i sin akkordlønn for den uken han ikke arbeidet.
- I 1800 ble det innført en spesiell haspeltype ved Kongsberg Sølvverk, kalt Freiberg-haspel.
Det er noe uklart hva som skilte den fra de tidligere h. bortsett fra at den ser ut til å ha vært litt større med noe lengre sveiver enn de vanlige h. og dermed kanskje noe lettere å dra. Trolig hadde den også noe større rekkevidde, dvs dybde, den kunne heise fra.
Den nye h. ble innført overalt på Kongsberg, og de fleste arbeiderne sa seg fornøyd med den.
- En nyere h. med wire (istedenfor hampeline) er utstilt på Norsk Bergverksmuseum, Kongsberg.