Funngruve

Funngruve/fundtgruve/fundgruve/fundgrube (ty. Fundgrube)

1. Bergrettslig begrep, det første område tildelt bergrettighet i fastsatt lengde langs en ny malmåre; 2. alm. betegnelse på den første gruve i et gruvefelt.

Ad 1. F. ble etter bergordningen av 1540 gitt en lengde  på 84 m (3 wehr) og en sedvanlig bredde på 14 m (1/2 wehr), dvs. 7 m på hver side av malmårens strøkretning.

            Som en spesiell begunstigelse for (første)finneren var f. lenger enn de feltene (målene) som ble utmålt på opp- og nedsiden av f. (’overmål’ og ’undermål’) som ifølge bergordningen skulle være på 54 m (2 wehr) med samme bredde som f..^[1]

Ad 2. F. ga navn til malmforekomsten (malmåren, gangdraget). Således ble f.eks. hovedgruven på Kongsberg kalt Kongens gruve etter navnet på f. bestemt av kongen, Christian 4., selv under hans besøk våren 1624.

            Som regel ble det mutet og forlent flere mål sammen. F. ble gjerne mutet sammen med første overmål og første undermål, og ofte en arvestoll.^[2]

Varia:

- At bestemmelsene fastsatt i bergordningen av 1540 ble fulgt i århundrene som fulgte, viser en forklaring på begrepet ’fundgrube’ fra begynnelsen av 1800-tallet. Her gis de samme opplysninger som ovenfor mht. lengde og bredde på f., mens lengden på ’over-’ og ’undermålene’ oppgis til 44 m og ikke 56 m.^[3]

- Ofte knyttet det seg noen eventyrlige fortellinger til det første funnet.

            Om vi støtter oss til folketradisjonen ble sølv påfallende ofte oppdaget på omtrent samme måte i land etter land. Dette tyder på at vi her har å gjøre med vandresagn og forklaringsmyter. En slik tradisjon er at sølvet ble ’oppdaget’ av dyr, ofte hanndyr, som blottla sølvårene i utmark ved sin naturlige adferd. Det kunne være at dyret sparket eller stanget i grunnen (analogt med sagnet om den bevingede hesten Pegasus, som åpnet en vannkilde med et spark av sin hov), eller rev overende et tre som det sto bundet til. Denne typen forklaringer finner vi bl.a. fra Kongsberg, Røros, Trøndelag, Sverige, Harz (Rammelsberg) og Bolivia (Potosi).

En annen forklaringstradisjon går på at malmårer ble avdekket ved tilfeldigheter som følge av svibrenning eller ved at et tre faller omkull og rotvelten avdekker en malmåre. Bl.a. ble kobberkismalmen som ga opphavet til Dragset verk (Meldal) oppdaget der et nedblåst tre hadde stått.

            Det verserer også lett romantiske historier om hvordan mennesker tilfeldigvis har blitt førstefinnere. En slik historie er om han Kåsmo-Anders som under leting etter hesten sin, gikk seg ”over ein sylvgang da han kom gangande over eit svaberg og kom til å sparka laus ei torve, og so var sylvåra under.” Anders tok med seg litt sølv, men da han skulle tilbake, gikk det ham som i mange liknende historier, han ”visste ikkje å ta att romet der sylvet fanst." Også fra Nordland har vi historien om Jakob Knudsen som en høstnatt i 1881 etter en fest i gruvearbeiderbrakken ved Svenningdal Sølvgruve var på vei nedover åsen. Her skal han ha snublet, falt og sovnet, og om morgenen når han våknet, oppdaget han sølvåren under noe mose som han hadde sparket unna i nattens løp.^[4]

            Også kobber ble funnet på denne måten. Løkken-malmen skal således ha blitt oppdaget av en skredder som ifølge Gerhard Schöning^[5] på sin vandring mellom gårdene, trolig i slutten av 1640-årene, ble ”…betynget af en Søvn, saa han derover lagde sig at sove paa Marken, men blev da han vognede [vâr] at Stenen eller Bierget [han lå på] gav et usædvanlig Skin fra sig…”. ^[6]

- F. forstås av enkelte feilaktig som synonymt med ”store gruver.”^[7]

- I Tyskland varierte lengden på f. fra distrikt til distrikt. I Freiberg var den f.eks. på 120 m, mens vår bergordning bygget på saksisk rett.