Bergbryting med bruk av svartkrutt.
Krutt ble brukt som sprengmiddel ved norske gruver i en periode på ca 220 år fra 2. halvdel av 1600-tallet til 1870-årene da dynamitten overtok.
Ved k. i bergverkene ble hullet som regel boret med en- eller tomanns borelag, sjeldnere med tre mann, krutt ble fylt i, enten i løs vekt el fylt i en papirpatron (sannsynligvis for å spare på kruttet). Hullet ble i den første tid plugget med en treplugg (se skyteplugg), senere stampet med leire el annet materiale (se leireforladning).
Det var i bruk flere metoder for å sikre fengkruttet kontakt med sprengladningen i bunnen av borehullet. Den eldste metoden var å fylle fengkrutt gjennom et hull i skytepluggen. Ved bruk av leireforladning ble fengkruttet fylt gjennom det hull som renn-nålen etterlot når den ble trukket ut av forladningen, evt. ble fengkruttet påfylt via et skyterør som gikk gjennom forladningen og ned til sprengladningen. Antennelsen foregikk vanligvis med bruk av en såkalt "rakett" som ble satt ned i hullet på toppen påfestet en svovellunte. Dette var standard antennelsesmetode fram til "Bickfords sikkerhetslunte" kom på markedet i 1830-årene.
Generelt gikk det tregt med innføring av k. ved norske bergverk. Vi sporer nok den alminnelige konservatisme som rådet i bergverksmiljøet; mer uttalt var frykten for at sprengningene skulle utløse ras i gruvene, skade tømmerforbygningen og være uøkonomisk i forhold til den etablerte teknikk, kaldkilingen, men først og fremst fyrsettingen. Den møysommelige håndboringen gjorde kruttsprengningen til en mer arbeidsintensiv, og dermed dyrere, teknikk enn fyrsettingen. Dertil kom de betydelige kostnadene til bor og krutt. Også delaktivitene ’boring’ og ’lading’ ser ut til å ha spilt en rolle som flaskehalser i kruttsprengningen og vært en hindring for teknikkens tidlige utbredelse. På den annen side sparte man setteved og unngikk de betydelige driftsforstyrrelser som følge av hete og dårlig, til dels farlig, luft (stank) grunnet fyrsettingen. K. hadde også den fordel at den løsrev bergbrytingen fra avhengigheten av tilførsler av ved fra skoger som ikke lå for langt unna gruvene. Råstoffene til kruttet (salpeter, svovel og kull) og kruttet selv, var handelsvarer. K. ble derfor i første omgang et attraktivt alternativ ved gruver med svakt skogressursgrunnlag før teknikken etablerte seg utover på 1700-tallet. Typiske trekk ved utviklingen var allikevel at innføringen av k. skjedde gradvis og at k. og fyrsetting i lange tider ble brukt side om side, grovt sagt ved at man utnyttet de to teknikkenes komparative fordeler – minering til vertikale drifter, fyrsetting til horisontale.
Spørsmålet om hvor og når k. først ble utført i gruver, er sterkt omdiskutert. Forsøk synes å ha vært gjort i Italia i 1574, men det er ikke dokumentert sikkert at krutt ble brukt til gruvesprengninger før på 1600-tallet. Den første dokumenterte k. fant sted i Frankrike i 1617, mens en regner 1632 som startåret for k. i det viktige gruveområdet Harz i Tyskland. Først mot slutten av 1600-tallet ble minering vanlig ved bergverkene. Bergbryting med bruk av krutt var den store innovasjon i europeisk bergverksdrift på 1600-tallet.
Spredningsveiene for den nye teknikken er lite kjent, men den første dokumenterte k. i Norge foregikk i Lilledal kobbergruve i Kvinnherad sommeren 1655. Deretter ble teknikken innført et par år senere på Røros som ble det første norske bergverk som tok i bruk k. i stor målestokk. Ved andre kobbergruver var fyrsetting ennå helt dominerende i lange tider, det gjaldt både i Norge og f.eks. ved Stora Kopparberget i Falun.
Ved jernmalmgruvene ble k. tatt i bruk på begynnelsen av 1700-tallet, men også ved disse gruvene ble det for en ikke uvesentlig del drevet med fyrsetting til innpå 1800-tallet.
Generelt kan en si at den nye kruttbaserte gruveteknologien fikk meget stor betydning, også i Norge, og endret hele gruvedriftens karakter på 1700-tallet.
Varia:
- Dersom et borhull ga vann, måtte det tørkes eller tettes slik at ikke kruttet ble vått. Ved tetting kunne hullet bli stappet fullt med tørr leire. Etterpå ble det boret opp på ny. Leiren sammen med det tilsivende vannet hadde da tettet alle sprekker og hullet ble tørt, slik at det kunne lades. Tørr leire ble oppbevart i en skinnpung som borhauerne hadde med seg.
- Lilledal kobbergruve ble ledet av sjiktmester Jacob Mathias Tax og stiger Jacob Leinbach på den tiden den første gruvesprengningen fant sted. Tax var sammen med sin bror og andre bergmenn hentet til Norge av den unge adelsmann Brostrup Gjedde, som tre år tidligere hadde avsluttet en lengre reise til Kontinentet for å drikke vin, studere bergverksdrift og rekruttere bergmenn til norske bergverk. Denne reisen, hvor Gjedde & co også så kruttsprengning demonstrert både i Slovakia og på Harz, kan regnes som den nye teknikkens introduksjon til Norge. Tax innførte, som nevnt, også k. ved Røros kobberverk.
- Opplevelsen av en k. i en gruve er gjengitt i en svensk kilde fra 1836: ”Aldrig i mitt liv har en så fruktansvärd explosion trängt till mina öron. Det var inte en sådan knall, som kommer från en kanon. Den varar ju blott en sekund och verkar endast på de i närheten stående. Men detta var ett slag, som med samma våldsamhet hotade att spränga trumhinnorna under flera sekunder. Hela berget darrade och bävade, och dundret rullade hän genom gångarna med allt dovare och småningom avtagande ljud.”
- Gruvearbeidere som arbeidet med sprengstoff, fikk sin egen skytshelgen, Barbara, som i 306 e. Kr. led martyrdøden ved halshugging fordi hun var blitt kristen. Udåden ble utført av hennes egen far som ble drept av lynet etter å ha henrettet datteren. Siden ble hun skytshelgen mot lynnedslag, og plutselig og voldsom død i arbeidet, og en beskytter av artillerister, geværmakere og ellers alle som arbeidet med eksplosiver.