Kaldkiling

Kaldkiling/kaldkilingsarbeid^[1]

Løsbryting av fjell med enkle håndredskaper av jern.

K. er en urgammel teknikk i bergbrytningens historie. Med hammer og bergsjern gikk bergmannen direkte løs på fjellet i jakten på den metallholdige malm. På tysk har han betegnelsen ’Hauer’, hugger. Hans oppgave var å hugge og bryte løs fjellet med sitt håndverktøy.

            ’Hammeren’ het egentlig håndfeisel fra tysk Handfäustel, eller Schlägel. Den var av smijern med stålsatte baner. Bergsjernet var som regel av smijern (forekom også helt av stål) formet som en kile med stålsatt, firesidig spiss (ørteren) i den ene enden og flat nakke i den andre, evt. med spiss i begge ender. B. var tradisjonelt skjeftet som en hammar med treskaft gjennom et skafthull, men kunne også være skaftløs og brukt som meisel av mer vanlig type.^[2]

             Arbeidet foregikk ved at haueren førte bergsjernet med venstre hånd, satte det med spissen skrått mot fjellet og slo på det med hammeren. Små steinbiter løsnet. Jernet ble ført litt nedover for hvert slag, slik at fjellet løsnet langs et spor og dannet en langsgående fordypning som en stripe i fjellet. Etter å ha hogd en viss lengde, kalt forsett, flyttet haueren jernet opp igjen og begynte å hogge en ny fure, omtrent en fingerbredde ved siden av den gamle. Slik kunne han møysommelig hogge ut en hel bergflate i noen millimeters dybde og noen desimeters høyde eller lengde, bit for bit, fure for fure. Det kunne også hugges kileformede furer, kalt innbrudd eller skram som utgangspunkt for videre bryting mot disse furer. På hardt fjell ble bergsjernene raskt slått stumpe, og måtte stadig skiftes ut med skarpsmidde jern. Det ble også brukt kilhakke og spett for å fjerne løst fjell samt kiler og slegger for å løsne større steinblokker, se nedfor for en nærmere beskrivelse av redskapene.

             Arbeidet krevde fysisk styrke og utholdenhet, men ikke minst fer­digheter og håndlag med redskapene. Hans arbeid kan sammenlignes med et håndverk, og krevde opplæring. Arbeidet krevde også erfaring i å innrette seg etter vekslende fjellforhold. Det gjaldt å benytte seg av små og store sprekker, bløtere bergarter og andre svakhetssoner.

             Malmåren var rettesnoren for brytingsarbeidet, både fordi den var det egentlige mål for brytingen, og fordi den ofte besto av løsere fjell enn sidefjellet. Inntil malmåren var det ofte sprekkdannelser, som dannet angrepssoner for uthogging av malm og sidefjell. Da det kun var muskelkraft som skulle løsne fjellet, ble driftenes størrelse innskrenket så mye som mulig. Men trange drifter hemmet arbeidernes bevegelser og føringen av redskapene. Også i dette krevdes ferdigheter og erfaring, likesom ved vurderingen av fjellets brytbarhet og mønsteret for uthoggingen.

            I Norge er 1500- og 1600-tallet k.s periode. Blant verkene hadde teknikken sin største utbredelse ved Kongsberg Sølvverk hvor tyskerne og deres yrkestradisjon med hammer og bergsjern, ’Schlägel und Eisen’, sto sterkest. Men etter å ha vært brukt i noe over hundre år fra starten i 1623 gikk teknikken ut av bruk i den ordinære bergbrytingen også her. Sannsynligvis gikk k. dermed over i historien som brytningsteknikk i norsk bergverksdrift, og de alternative, langt mer kostnadseffektive teknikker, fyrsetting og kruttsprengning, ble enerådende.^[3]

- Ved siden av hovedredskapene hammer og bergsjern ble det brukt en rekke andre redskaper og teknikker. Her kan nevnes: Kilhakke, hakke som smalner mot spissen, lang og buet eller kort og rett, montert på treskaft, bare brukt til direkte løsbryting av løst, oppsprukket eller svært bløtt fjell; brekkstang, også et direktevirkende redskap, var et langt jern med skarp spiss til å slå inn i sprekker og bende løs fjellstykker med (det eneste av kaldkilingsredskapene som er brukt i dag, da kalt renskespett, brukt til bortrensk av løst fjell etter skyting); fimmel, stor kile med eller uten hull evt. forsynt med skaft som bergsjernet. Var den skjeftet ble den holdt av én mann, mens en annen slo på den med en stor hammer (feisel) kalt fimmelfeisel. Ble bl.a. brukt til klyving av store steinblokker og på hardt fjell som bergsjernet vanskelig bet på; sumpjern lignet bergsjern, men var en del større; brukt til å hogge i avsenkinger, der hvor vannet samlet seg (sump); rissjern, langt, tynt bergsjern brukt til å hugge ut sprekker som angrepspunkt for løsbryting av større steinblokker; pløtz, bred kile drevet inn i sprekker i berget for å bryte løs større stykker; drivfeisel, stor hammer/liten slegge brukt til å drive inn større kiler; fjær/leggjern/leggblikk/stykke, jernplate brukt som fôring mellom kiler og fjell for å lette inndrivingen av kilene.

- For hele tiden å ha skarpe bergsjern brakte haueren med seg et visst antall jern ned i gruven for hvert skift. Antallet varierte etter forholdene. På Kongsberg var det på 1600-tallet vanlig med 30 bergsjern på skiftet. Regner en 6-8 timers effektiv arbeidstid og 1-2 minutters omskjeftingspause, betyr det at ett bergsjern i gjen­nomsnitt ble brukt i 10-15 minutter.

Bergsjernene var trædd på en rem av lær, i senere tid flattjern, for å frakte dem mellom smia og arbeidsplassen, se bergsjernsrem.

Smedene fikk betalt ørterpenger for det daglige vedlikeholdet som bestod i reparere slagskader i toppen og å smi ut spissen, evt. sette inn en ny spiss. Spissen som var av stål, kunne festes til bergsjernet på to måter, enten stukket inn i en spalte i enden av jernet, eller satt mot en flate. Det antas at en form for sveising var nødvendig i begge tilfel­ler.^[4] Nye bergsjern ble smidd av stangjern, eller av ett par gamle som ble smidd sammen.

- Antakelig har selve kaldkilingsteknikken gjennomgått få endringer i den tid den var i bruk i Norge, den var forlengst innarbeidet da norsk gruvedrift begynte. Derimot synes bruksområdet for k. å ha endret seg fra å være en hovedteknikk som ble støttet av fyrsetting, til å bli et hjelpemiddel for fyrsettingen (se oppslaget fyrsetting). Ved KS kan denne overgangen tidfestes til tiden rundt 1660 da fyrsettingen ble kraftig intensivert ved verket. Fra da av synes skramming mellom fyrsettingene å ha vært det dominerende bruksområdet for kaldkilingen. Hvordan dette var ved andre 1600-tallsverk som Kvikne, Røros, Løkken o.a., er ennå ikke klarlagt, men trolig var denne kombinasjonsteknikken i bruk også andre steder enn ved KS.

- I tiårene rundt 1700 ser vi at den gamle kaldkilingsteknikken kommer under et økende press. Både i tyske og norske bergmannsmiljøer diskuteres nytten av skrammingen før fyrsettingen (og før kruttskytingen?). En tydelig utløper av denne debatten finner vi her hjemme ved KS hvor det utviklet seg til en strid mellom arbeiderne og ledelsen om denne kombinasjonsteknikken. Arbeiderne ønsket å ta ut skramhuggingen og sette ’fyr-på-fyr’. Arbeiderne vant fram og fra ca 1730 synes skrammingen å være helt oppgitt ved verket. For mer om denne striden og ’konkurransen’ mellom fyrsetting og kaldkiling, se artikkelen Fyrsetting.

- Etter at kaldkilingsperioden i norsk bergverksdrift var over, ble hammer og bergsjern nesten bare brukt til å hogge ut spor og anlegg (arbinger) for stempler og andre fortømringsarbeider i gruvene. Men i denne tekniske nisje holdt til gjengjeld k. seg til inn på 1900-tallet, f.eks. ved Sølvverket helt fram til 1920-årene. Kanskje ble det også brukt hammer og bergsjern for å etterhugge sålen for å få en rett linjeføring etter at fyrsettingen hadde gitt stigende såle. For øvrig ble k. beholdt lenger til steinbryting i dagen enn i gruven.

- Grunnet det harde fjellet i de norske gruvene har ren kaldkilingsdrift uten komplementær bruk av fyrsetting trolig først og fremst å ha forekommet ved begynnende gruvedrift nær overflaten hvor fjellet var forvitret og oppsprukket. Dette var sannsynligvis tilfelle ved 1500-tallsdriften i Telemark da tysk bergmenn ble hentet hit i forbindelse med Christian 3.s bergverksoffensiv 1537-1550. Men også der ble det drevet med fyrsetting. Fra Kongsberg Sølvverk berettes om noen rene fyrsettingsdrifter i den første tiden, til og med en stoll ser ut til å ha blitt drevet bare med k. i en tidlige fase.

Varia:

- Uttrykket ’kaldkiling’ er et nyere samnavn for flere teknikker, der den viktigste var arbeidet med hammer og bergsjern, andre var kilhakkearbeid og inndrivingsarbeid. Uttrykket henspiller på motsatsen ’varmkiling’ som etterarbeid til fyrsetting. Tilsvarende uttrykk finnes ikke på tysk, hvor det gjerne brukes ’Schlägel- und Eisenarbeit’ som egentlig bare dekker én av flere kaldkilingsteknikker.

- Grunntrekkene i k. har vært praktisert siden forhistorisk tid. Inndriving er påvist alt i eldre steinalder. Kilhakkearbeid er kjent fra yngre steinalder, og fikk sin storhetstid etter innføringen av jern. Hammer- og bergsjernsarbeid er ikke kjent før metallets tidsalder, men en form for slikt arbeid er påvist i bronseal­deren. Teknikken var vanlig i antikken, både i greske og romerske gruver. Det eldste kjente bergsjern er funnet i Bastam i Iran, og stammer fra midten av 600-tallet f.Kr..

- Den eneste påviste driften på Kongsberg, og kanskje i hele landet, hvor hele profilen er hugget ut med hammer og bergsjern, er en kort feltort, eller dagstoll. Kaldkilte gruveganger var vanlig på kontinentet, mens det på Kongsberg og kanskje på andre verk, i alle fall på 1600-tallet, var vanlig med kombinasjonsdrift k.- fyrsetting. Bredden er på det minste kun 40 cm. Stollen senere for ens stor del gjenrast og overfylt med berghald.^[5]

- Bergsjern og andre jernredskaper som ble funnet under bergverksmuseets undersøkelser av renessansebergverket Moisesberg i Fyresdal, bærer stempelmerke. Disse må være slått eller stemplet inn i jernet med slagstempel mens det ennå var varmt i smia. En smed kunne bruke mange forskjellige merker, de kunne bl.a. ha form som et solkors. Det er litt usikkert hvilken betydning de hadde, men mest sannsynlig var merkene symboler for de forskjellige gruvene som smeden betjente slik at han kunne holde orden på jernene han arbeidet med.

- Ekstremt gode bevaringsforhold i Fyresdal har bidratt til at Norsk Bergverksmuseum har den største og beste samlingen som er kjent av bergsjernskaft. Få bergsjernskaft, og skaft overhodet, er bevart hovedsakelig da så små tregjenstander lett råtner opp.

- De to redskapene hammer og bergsjern utgjør bergmannens yrkesinsignier. Lagt med skaftene i kors, utgjør «Schlägel und Eisen» bergverkenes internasjonale symbol.

- Fra 1500-tallet berettes at bergmennene ofte lettet det tunge og farefulle arbeidet i gruverommene med vakker sang. Kanskje har den rike sangtradisjonen som er en del av den tyske bergmannskulturen, sine røtter her. Også ved det norske Bergverksnettverkets samlinger synges det gjerne en eller flere sanger, ofte den tyske Steigerlied Glück auf, der Steiger kommt.

- Ved flere tyske bergverk var k. vanlig flere tiår utover på 1800-tallet.