Bickfords sikkerhetslunte

 

Bickfords sikkerhetslunte/sikkerhetstenner/tjærelunte/bickfordske tændrør

 

Langsomtbrennende lunte bestående av en snor av impregnert tråd av hamp, bomull eller papir spunnet om en kruttstreng av fint svartkrutt i midten.

 

Lunten ble oppfunnet av engelskmannen William Bickford i 1831 som den første praktiske og pålitelige måte å antenne svartkrutt på i gruveindustrien. Tidligere metoder hvor antenning av kruttladningen skjedde via mer eller mindre direkte antennelse av fengkrutt, var usikre og førte til mange ulykker. Med den nye lunten ble det langt færre ulykkestilfeller i gruvene. I tillegg tente luntene sikrere og kruttgassen fikk ikke anledning til å gå ut den åpne kanalen som fengkruttet etterlot seg i forladningen.

 

Bickford fant opp en maskin som i industriell skala tvinnet en tynn tråd rundt en kjerne av svartkrutt. For å unngå at viklingen løste seg opp ble det tvunnet en ny tråd i motsatt retning. For å beskytte kruttkjernen mot fuktighet ble lunten ble tilslutt bestrøket med tjære, gummi, asfalt o.l.. Tykkelse 5-6 mm. (Lunter fremstilles stort sett på samme måten i dag). Så snart lunten var tent, brant den langsomt og jevnt, nesten alltid uten å gå ut, med en forbrenningshastighet på rundt 2 minutter pr meter. Den nye lunten ga dermed mulighet for nøyaktig beregning av forsinkelsen før avfyring ved å kutte lunten i ønsket lengde. I forhold til de tidligere usikre avfyringsmetoder, forandret den nye lunten sikkerhetsforholdene i gruvedriften på en avgjørende måte, og den slo raskt gjennom på verdensmarkedet til tross for at den falt noe dyrere enn tidligere metoder.

Selv om Bickford utviklet sin lunte i den hensikt å bedre sikkerheten i gruvene, fikk den kanskje sin største betydning som en viktig forutsetning for dynamittens gjennombrudd noen årtier senere.[1]

 

Varia:

- William Bickford, som egentlig var handelsmann, gjorde flere mislykkede forsøk på å utvikle en sikrere måte å antenne svartkrutt før oppfinnelsen av ”the safety rod” som han kalte lunten i sin patentsøknad. Ideen til løsning fikk han da han så hvordan en venn av seg, som var repslager, tvinnet tråder sammen til et tau.

Produksjonen foregikk i en fabrikk som lå midt i det store gruvedistriktet vest i Cornwall, nær Camborne. Allerede første året ble det produsert 72 km lunte. Bickford selv fikk liten glede av sin banebrytende oppfinnelse da han døde i 1834, like før den nye fabrikken ble satt i drift.

Fotnoter

1. Lunten ble her festet til fenghetten på enden av dynamittgubbene. Dette var eneste avfyringsmåte, før man tok i bruk elektrisk tenning av fenghetten.