Innhold og bruksinfo

• *Innledning
• *Trekull og verksdrift
•             *Enhetsmål
• *Setteved
•             *Enhets- og forholdstall
• *Røsteved

For Word:
- For rask tilgang til kapittel i teksten nedenfor, ta kopi av *xxxx (Ctrl +C) ovenfor, deretter søk (Ctrl+F), lim inn (Ctrl+V).

- 'Først, størst'- tekstene ligger innrykket med punktmarkering. Nærblikkene ligger i margen med egen overskrift.

 - Fagord er lenket til nettstedets Leksikon for nærmere forklaring og utdyping.

 

--------------------------------------------------------------------------

"Werchets største Welstand bestaar udi Skofvens Conservation"

 

*Innledning

Bergverkene i førindustriell tid var helt avhengig av store mengder skogprodukter for sin virksomhet. Det var trekull til smelting og smiing, setteved til fyrsettingen og røsteved til røstingen. I tillegg måtte verket ha gruvetømmer til forbygging og trematerialer bl.a. til hus, driftsbygninger og maskiner som vannhjul. Nedenfor skal vi se litt nærmere på produktene trekull, setteved og røsteved.

            Skogens avgjørende betydning for verkene understrekes av statens politikk på området i dansketiden. For det første var det tillatt for verkene å ta virke gratis i statens skoger. For å oppmuntre til bergverksdrift tok staten også i bruk kraftige virkemidler overfor private skogeiere ved å tildele nye verk til dels store cirkumferenser der bergverkene hadde fortrinnsrett til avvirkning av skogen, så mye som verket trengte, men her mot betaling.^[1] Denne preferansepolitikken ble støttet av en bergverksvennlig lovgiving med til dels drakoniske straffebestemmelser. Disse bestemmelser var særlig myntet på bøndene som ikke bare måtte se sin tidligere frie disposisjonsrett til egen skog sterkt innskrenket, men som fra 1687 i lovs form også ble pålagt en rekke ytelser, først og fremst produksjon og kjørsel av skogsprodukter.^[2]

            Ikke overraskende resulterte dette dobbelte presset på bondesamfunnets ressurser til reaksjoner. Dette kunne være alt fra nedbrenning og nedhugging av skogen til mer triviell krangling om priser og leveringskvanta og innsending av klager. I enkelte tilfeller endte det med at lovenes straffebud ble iverksatt eller at tvistene ble avgjort ved domstolene. Det var nok flere skjær i sjøen for verkseierne når det gjaldt tilgang til skogressursene enn det en kunne få inntrykk av ved å lese kongelige forordninger og plakater. Mange verk fant seg i denne situasjonen tjent med å kjøpe opp skog for å sikre seg bedre kontroll men denne livsviktige naturressursen. Blant annet av denne grunn ble mange verk, som Fritzøe i Larvik, Fossum ved Skien og Bærums verk i Akershus, etter hvert store skogeiere.

            Opprinnelig ble cirkumferensene tildelt sjablongmessig som sirkler med fire mils radius rundt verkene med utgangspunkt enten i den første gruven, eller, for jernverkene, i masovnen. Det var romslige områder kongen ga. 4 gamle norske mil i radius ga 6415 km², eller rundt 2 % av Norges totale landareal til hvert verk og hytte. 

Etter hvert fikk cirkumferensenes utforming mer preg av ’skreddersøm’ tilpasset verkets behov, de topografiske forhold og forholdet til eksisterende cirkumferenser. De ble jevnt over også mindre.

Overlappende cirkumferenser var ikke til å unngå. Her berettes det både om tilpassning og konflikt verkene imellom. Særlig trangt var det i Larvik-Skienområdet. Her støtte Fritzøe jernverks interesser mot naboverkene Eidsfos jernverk og Kongsberg sølvverk i nord og mot jernverkene Fossum og Bolvik i vest. Cirkumferensstridigheter verkene imellom førte ofte til grensejusteringer.^[3] Stridigheter kunne nok også skyldes dårlig kartmateriale som skapte uklare forestillinger om hva f.eks. en fire mils radius virkelig utgjorde.

• Første cirkumferens ble tildelt i et privilegiebrev til Jernkompaniet i 1627.
•             Brevet ga kompaniet førsteretten til utnyttelse av skogen rundt bergverkene/jernhyttene kompaniet disponerte på Østlandet. Første verk som fikk cirkumferens var Fossum verk ved Skien.

• Den største og den minste cirkumferens vi kjenner, er ved jernverkene Lesja (øvre Gudbrandsdal) med 8 mil, og Bolvik (Skien) med 1 mil. For Lesjas vedkommende dreide det seg om et svært langstrakt område.
•              1 gammel, norsk mil ≈ 11,3 km, dvs 8 mil= 90,4 km.^[4]

• Lengste sammenhengende cirkumferensområde i landet gikk fra Kristiansand og nesten til svenskegrensen i Østfold.
•             Første ledd i kjeden mot vest var Vigelands jernverk i Vennesla som fikk utvist cirkumferens i 1792, det siste i øst var Moss jernverk som fikk cirkumferens i 1704. Området besto av cirkumferensene til 15 verk, 14 jernverk pluss Kongsberg Sølvverk.^[5] 

Utover på 1700-tallet var det en økende interesse for skogbruket og spørsmål knyttet til en bedre utnyttelse av landets skogressurser. Myndighetenes interesse for skogsaken gjenspeiles i opprettelsen av et Generalforstamt, første gang i 1739, og i kongelige forordninger som nå får bestemmelser som begrenser bergverkenes fortrinnsrett til fordel for annen utnyttelse. I Forordning for jernverkene av 1736, artikkel 6 kan vi således lese:

 ”Dog maae til Kul-Brænding ingen Master, Bielker, Saug- og deslige stærk Tømmer,[…]hugges, men dertil skal alene bruges gamle og til anden Brug uduelige eller ved Stammen udgaae­de Vindfælder og hule Træer, hvoraf ingen Undermaals Saugbord kan skiæres,[…]; thi fuldkom­ment og til Saugbrug tienligt Tømmer maae Skov-Eierne frit hugge og til andre selge, dog at derved bruges god Huusholdning og stedse derhen sees, at Jern-Verkerne ei derover i Fremtiden skulle mangle det fornødne.” Altså en form for frihet under ansvar, skogeieren kunne drive sin skog som han ønsket, men på forsvarlig vis slik at jernverkenes behov kunne dekkes også i fremtiden.

            I 1740 ble disse bestemmelsene utvidet til å gjelde alle bergverk samtidig som det satte inn en kraftig vekst i trekullforbruket, særlig pga. økt jernproduksjon som en følge av at Norge i 1730 hadde fått nær monopol på det danske marked. I denne situasjonen har det nok forekommet en del ulovlig hugst av godt sagtømmer selv om            begrensningene fra 1736 ble gjentatt i 1752 og 1812, og heller ikke ble oppgitt i 1816 da Stortinget opphevet bøndenes pliktytelser til bergverkene.

            Som en følge av loven i 1816 mistet cirkumferensene mye av sin betydning og i den nye bergloven av 1842 falt begrepet ut av norsk bergverkslovgivning.

Om verk, ”Welstand” og ”Giedder”

Forsyningen av skogprodukter, særlig trekull, var en konstant kilde til bekymring ved bergverkene. På Røros erkjennes det at "Werchets største Welstand bestaar udi Skofvens Conservation". Det ble derfor nedlagt diverse forbud mot uønsket utnyttelse av skogen. Skogfogden ved verket kunne således få i oppgave å håndheve forbud mot å slå seg ned som rydningsmann, beiting og barkflåing eller ”barkløberi” i hungersår.

            Særlig geitehold var dårlig likt blant verkseierne. F.eks. arbeidet Det nordenfjelske bergamt i 1693 sterkt for ”Gied­dernes Afchaffelse”^[6], og i 1723 ble det ved Kongsberg Sølvverk nedlagt forbud mot geitehold innen cirkumferensen, ettersom geiter ”ere Skovene til Skade, deels ved at afpil­le Barken og derved betage Træerne den Saft, de skulde voxe af, deels ved at der om Vinteren maae hugges Veed til dem, hvorved de unge Træer beskadiges”.^[7] 

En flopp x 2

To ganger ble det i dansketiden gjort forsøk på å opprette en permanent, landsomfattende skogadministrasjon, et Generalforstamt, for Norge. Begge forsøkene fikk et forholdsvis kort liv. Det eldre ble opprettet i 1739 og nedlagt i 1746, det yngre opprettet i 1760 og nedlagt i 1771. Deres oppgave var å skaffe oversikt over landets samlede skogressurser, håndheve skoglovgivningen, samt sikre en mer bærekraftig og økonomisk drift av skogen og omgang med skogproduktene.

            Det var imidlertid en nærmest umulig oppgave å påse at de mange bestemmelser og reguleringer ble overholdt av skogeierne. Det eldre Generalforstamtet svarte med skjerpede straffebestemmelser. Som eksempel kan nevnes en forordning av mai 1743 som bestemte at hugst utover det kvantum amtet hadde tillatt, skulle straffes med bot på 8 riksdaler for hvert tre. (Vanlig månedslønn på denne tiden var 4-5 rdl).

            Amtene synes å ha blitt nedlagt dels fordi de ikke svarte til forventningene, dels fordi de var kostnadskrevende (begge hadde ca 30 forstbetjenter i sin tjeneste), og dels fordi deres arbeid møtte mye motstand både blant embetsmenn og næringsdrivende. Det er også hevdet at både Generalforstamtet og betjentene opptrådte på en måte som skapte uvilje. Amtet skal ha vist en utålelig selvrådighet, mens betjentene ofte trakasserte de skogeiere som ikke "kjøpte dem".

            Det eldre hadde en forstfaglig tyngde som helt manglet i det yngre og er i ettertid blitt berømmet for sitt vidsyn på viktige felter og sine mange banebrytende tiltak. Om det yngre bemerkes det tørt i Skogvæsenets historie fra 1909: ”[Dets] virksomhet har […] formentlig ikke bidrat noget av betydning til skogbrukets fremme, snarere det motsatte."

Det gikk, som nevnt, med store mengder trevirke ved bergverkene. Beregninger viser at det til produksjon av 1 tonn stangjern totalt til fyrsetting, røsting, smelting og fersking gikk med 66 m³ virke løst mål (lm).^[8] Kobbersmeltingen krevde langt mer. Til produksjon av 1 tonn garkobber (ferdig kobber) medgikk totalt til fyrsetting, røsting og smelting 340 m³ virke lm.^[9] Basert på tallene for forbruk pr. tonn og den faktiske produksjonen i de jevnt gode årene rundt midten av 1700-tallet, finner vi et samlet forbruk på ca 600.000 m³ trevirke lm, eller rundt 400.000 m³ fast mål. Fordelingen på sektorene jern, kobber og sølv er henholdsvis 396.000, 136.000 og 70.000 m³ lm.

            Vi skjønner uten videre at områdene i vid krets rundt bergverkene med dette forbruket kunne bli til dels kraftig uthugget. Det har på denne bakgrunn blitt reist spørsmål om bergverkene har vært en velsignelse eller en forbannelse for skogen. Bl.a. stilte Anton Martin Schweigaard i 1840 spørsmålet om dette var en fornuftig bruk av våre skogressurser. Som økonomisk liberalist var han i utgangspunktet skeptisk til en næring som bygget sin eksistens på privilegier. Etter hans mening hadde det merkantilistiske regimet i dansketiden hindret bonden i å utnytte skogen på den mest rasjonelle måten. I stedet konstaterte han at driften mange steder hadde ført til skogens ruin. I tillegg ble bergverkene, etter hans oppfatning, stort sett drevet med tap, i alle fall for landet under ett. De fleste historikere som har beskjeftiget seg med spørsmålet synes å være uenige med Schweigaard og heller i stedet til den oppfatning at bruk av skog til bergverksdrift var fornuftig, nasjonaløkonomisk sett. Vi lar dette spørsmålet ligge der.

----------------------------------------------------------------------

Arbeidet med den lenge pålagte trekullbrenningen fulgte årstidene og rytmen i gårdsarbeidet på en slik måte at trekullproduksjonen også ble en mulighet for økt verdiskapning og inntekt på gården.

 

*Trekull og verksdrift

Trekull er porøst kull fremstilt ved forkulling (tørrdestillasjon) av trevirke, tidligere i såkalte miler^[10], en teknikk som er kjent fra tidlig middelalder. Trekull hadde to funksjoner i prosessen: På grunn av sitt høye karboninnhold ga kombinasjonen brenning med trekull og blest tilstrekkelig høy temperatur til å smelte metall. Samtidig tjente kullet til å redusere oksidiske malmer som jernmalmene ved at det fra reaksjonen mellom brennende trekull og innblåst luft først dannet seg CO gass som gikk over til CO₂ gass når CO gassen strømmet opp gjennom ovnen. På denne måten mistet jernmalmen sitt oksygen og ble redusert til metallisk jern.  

            Verkene var derfor helt avhengig av tilgang på trekull for sin drift. For produksjon av 1 tonn stangjern (jernverkenes standardprodukt) gikk det med ca 45 m^{3 [11]} og til 1 tonn garkobber (ferdig kobber) gjennomsnittlig ca 175 m³ trekull^[12], eller 6,7 tonn trekull pr tonn jern og 26,5 tonn pr tonn kobber (ved 151 kg/m³ trekull^[13]). Ved Kongsberg Sølvverk var trekullforbruket rundt 1720 ved en årsproduksjon på rundt tre tonn sølv, ca 4000 m³, eller 604 tonn pr tonn sølv (!).^[14]

            Både for jern- og kobberproduksjonen gjelder at det aller meste av trevirket gikk til trekullproduksjon, for jern hele 95 %^[15], for kobber noe over 80 %^[16], mens Kongsberg Sølvverk ser ut til å ha ligget på rundt 25 %.^[17] Her gikk trevirket først og fremst til setteved i gruvene. Basert på disse prosenttallene og totalforbruk for sektorene (jfr. foregående avsnitt) kan en regne at ca. 80 % av trevirket som ble tatt ut av landets skoger rundt 1750 gikk til produksjon av trekull.^[18] Det er grunn til å anta at denne suverene førsteplassen var nokså stabil i tiden forut, men styrket seg i tiden fremover først og fremst fordi det andre store skogproduktet, setteveden, tapte ’markedsandeler’ i takt med at kruttsprengning erstattet fyrsetting utover på 17- og 1800-tallet.

            Trekull var et relativt kortreist produkt. Røros var trolig et av de verk som hadde de lengste transportene for å dekke sitt trekullbehov. Ellers synes det som om transportlengden til mange av verkene på Sørlandet og i det sørlige Østlandsområdet lå på 1-3 mil, mens malmen kunne komme mer langveis fra.

            Ved å se på vekt- og særlig volumforholdene mellom malm og trekull finner vi raskt at det transportøkonomisk var bedre å flytte malmen til kullet enn omvendt. Særlig gjaldt dette for jernverkene. Dette kan vises med følgende sjablongmessige regnestykke: Hvis en regner at malmen holder 50 % jern, vil det medgå 2 tonn malm til 1 tonn jern. 2 tonn malm vil utgjøre ca. 1m³ utbrutt bergmasse.^[19] Som angitt ovenfor medgikk det derimot til smelting og fersking 45 m³ trekull pr. tonn stangjern, med en vekt på 6,7 tonn.^[20]Selv om en i dette regnestykket legger inn prosessvinn og langt lavere jerngehalter, vil det hele tiden være meget gunstig å frakte malm til kull. Med disse forholdstallene er det også lett å forstå at god, lokal tilgang på skog var av avgjørende betydning ved vurderingen av nyanlegg eller fortsatt drift ved et jernverk. I tillegg til de transportøkonomiske motiver kan tilføyes at trekull er et lettknuselig materiale. Lang transport, evt. med flere omlastinger, ville gi tap av materiale i form av kullstøv og et mer oppsmuldret kull som kunne pakke seg og gi dårligere driftsforhold i ovnen.

            Mens det transportøkonomisk med svært god margin lønte seg å frakte malmen til kullet, kan man forundre seg over at jernverkene fant det bedriftsøkonomisk lønnsomt å transportere jernmalm inkludert en, gjerne flere, omlastinger kjerre/slede/båt/pram, over lange avstander, f.eks. fra Arendal-Kragerø-området der mesteparten av malmen etter hvert ble hentet. Ingen har, så vidt kjent, regnet på hva det f.eks. kostet å frakte 1 m³ jernmalm fra Barbu gruver ved Arendal til Hassel jernverk i Øvre Eiker. Og ekstra lang reise fikk malmen når store verk som Røros kobberverk og Fritzøe jernverk valgte å anlegge nye smelte- og hammeranlegg i skogrike strøk utenfor det opprinnelige verksområdet for å korte ned på trekulltransportene.

• Den lengste innenlandske malmtransporten vi kjenner er på ca 500 km.
•             Det dreier seg om jernmalm som i første halvdel av 1800-tallet ble tatt ut på nordsiden av Langvatnet ved Mo i Rana, fraktet med slede på vinterføre til Ytteren like nord for Mo, der omlastet til båt som tok malmen til Hommelvik noen mil øst for Trondheim, der igjen omlastet for transport til Mostadmarken jernverk ca 15 km lenger sør.^[21]

Når det gjelder forholdet kull/malm er det også interessant å merke seg at trekullet i forhold til malm utgjorde en meget stor og stadig voksende utgiftspost for verkene. For jernverkene er det således anslått at trekullkontoen rundt 1750 utgjorde 2 ganger malmkontoen, 50 år senere 3 ganger.^[22] Prisøkningen skyldes bl.a. økende arbeidskostnader, prispress grunnet konkurranse bl.a. fra sagbruksnæringen og stadig høyere transportkostnader ettersom skogene ble uthugget i verkenes nærområder. Og rundt 1850 var trekullprisen blitt så høy at den er pekt på som en hovedårsak til at nesten alle norske jernverk bukket under i 1860 og -70-årene.^[23]

            Vi kan også merke oss at forbruket av trekull pr. tonn produsert metall sank til dels svært mye utover på 1800-tallet bl.a. fordi ovnene ble høyere og mer effektive og fordi jernverkene i 1830-/-40-årene gikk over til å smi stangjern med den nye, sterkt trekullbesparende Lancashire-metoden. Ved flere verk ble det på denne tiden også tatt i bruk kullbesparende blåsemaskiner med varmluft. Ved jernverkene kan disse forbedringer kanskje ha ført til så mye som en halvering av trekullforbruket. For Sølvverket har vi tall som viser en drastisk reduksjon fra nevnte 604 tonn trekull pr tonn sølv i 1720 til 170 tonn rundt 1850.^[24]

            Det var mange som var engasjert i trekullbrenningen. Særlig nøyaktige tall foreligger ikke, men en kan regne med at det på landsbasis år om annet var mange tusen som arbeidet med dette ettersom næringen utviklet seg på 1600-tallet. I gode tider, som på slutten av 1700-tallet, var kanskje opptil 20000 beskjeftiget i denne virksomheten. For å gi et bilde av omfanget kan også gjengis en opplysning om at det i perioden 1620-1870 da kullbrenningen var sterkt på hell, ble brent omtrent 720.000 miler over hele landet, eller i gjennomsnitt 2880 pr. år.^[25]

            Nå var jo ikke dette noe helårsarbeid. En undersøkelse fra Bærum viser at de fleste gårdsbruk antakelig arbeidet omkring et halvt årsverk med trekullene.^[26] For jernverkene er det også interessant å merke seg at det var langt flere trekullbrennere enn det var ansatte ved verkene.

            Når unntas Kongsberg Sølvverk der hoveduttaket, som nevnt, var til setteved, var kullbrenning den dominerende form for skogbruk i bergverksdistriktene.

            Det er på det rene at arbeidet med kullbrenningen i all hovedsak ble outsourcet, altså ikke utført av bergverkenes egne folk. Hvem var så kullbrennerne? Det vet man streng tatt ikke så mye om. Noen landsomfattende undersøkelse av denne gruppen er ikke gjort, og de blir, som i vår fortelling, omtalt som bønder selv om enkeltstudier viser at dette blir for unyansert hvis man med bonde forstår den selveiende norske gjennomsnittsbonde – kanskje kunne noen av hans yngre sønner delta. Bonden selv kunne nok stå for administrasjon, avtaleinngåelse, oppgjør o.a. med verkseierne, og kanskje ta seg av kullkjøringen med sin hest og sin slede, men det er lite som tyder på det var bønder i denne betydning som i særlig grad foresto selve brenningen som attåtnæring. Da er nok en mer sannsynlig gruppe det sosiale sjikt i bondesamfunnet der mangel på jord var et alvorlig problem, husmenn, leilendinger og fattige småbønder.^[27]For disse gruppene kunne det være attraktivt å etablere seg som selvstendige kullbrennerspesialister og utnytte ledig arbeidskraft og -tid mellom onnene til kullbrenning og -kjøring for å spe på inntekten. Ved oppkjøp av skog kunne bergverkene også komme i posisjon til å innarbeide trekullproduksjon som en del av arbeidsplikten i kontraktene med husmenn og leilendinger.

 

*Enhetsmål

Det vanlige trekullmålet var lest som tilsvarer 1,93 m³. Kullkurvene som ble brukt til transport til verket rommet gjerne 1 lest. Lesten var inndelt i 12 tønner à 0,16 m³.

1m³ trekull veide 151 kg^[28], dvs. 1 lest veide 291 kg ≈ 300 kg.

1 m³ trekull (≈1/2 lest) = 1,05 m³ ved fast mål, dvs. det medgikk ca. 2 m³ ved f.m., eller noe over 3 m³ ved l.m. til 1 lest trekull.

 

-----------------------------------------------------------------

… hele skoger har forsvunnet ned i gruvene.

 

 *Setteved

Fyrsetting var en velegnet brytningsmetode i det harde norske fjellet og nesten alle verk brukte denne metoden som hovedteknikk på 1600- og 1700-tallet. Metoden krevde store mengder ved, kalt setteved, evt. gruveved, fyrved eller bergsved.

• Størst omfang på fyrsettingen, og dermed største forbruker av røsteved var Kongsberg Sølvverk der denne brytningsmetoden også var lengst i bruk, fra 1623 til 1890 (÷11 års driftshvile), altså i 256 år.

Fra 1721 har vi opplysning om at Sølvverket forbrukte nærmere 75.000 m³ setteved, eller ca. 75 % av det volum trevirke verket brukte.^[29] Dette i skarp kontrast f.eks. til jernverkene der dette forbruket bare utgjorde ca 4 % av det totale vedforbruket, resten ble brukt på trekull.

            Samlet for landet kan en regne med at forbruket av setteved på 1600-tallet lå nokså jevnt på rundt 20 % av totalt uttatt trevirke. Denne andelen falt så gradvis i takt med at kruttsprengning erstattet fyrsetting utover på 1700-tallet, samtidig som trekullet var enerådende til koksen kom mot slutten av 1800-tallet.

            Setteved var for det meste tørret gran- eller furuved. Vanligvis var lengden én meter, antakelig fordi dette var en optimal lengde for utbrenning av vanlige gruveganger med normale dimensjoner, dvs. ca 2 meters høyde^[30]. F.eks. ville lengre ved ha gitt uønsket utbrenning av bergmasse i taket, eventuelt også på sidene. Granved ble regnet som den beste fyrveden fordi dette treslaget brant med ”…en stærk og hastig blussende Lue uden derhos at efterlade mange Gløder, hvilke ere til Hinder og Uleilighed for Arbeiderne.” For å oppnå den tilsiktede effekt var det altså viktigere å oppnå sterk hete gjennom en livlig forbrenning enn at bålet brant lenge. Det ble derfor helst brukt kløyvd ved som var mer langflammet, dvs. effekten økte med samme vedmengde fast mål.

            Veden ble hugget av bønder som leverte den favnevis til verkene, som regel som lønnet pliktarbeid.

Aldri så galt…

Fra det skogfattige Røros berettes at fururøtter, stubber og råtne trær ble gravd opp for å skaffe nødvendig setteved. Dette var nok ikke ideell fyrved, men arbeidet hadde den positive effekt at det på denne måten ble ryddet utmark som kunne gi plass til nye bersrom, små gårdsbruk for verksarbeiderne.^[31]

Veden må fram!

Fra 1672 berettes om en fraktmåte for setteved noe utenom det vanlige. Tre kvinner fra Kongsberg fikk da betalt 28 skilling favnen for å bære 8 1/2 favner (≈ 35 m³) ved fra skogen til et nytt skjerp ved Gabe Gottes gruve.

               Kan det ha vært en form for arbeidstreningstiltak overfor noen av byens løse fugler?

*Enhets- og forholdstall

- En favn (også kalt lakter og kost) var en høyst ustandardisert størrelse. I 1725 ble settevedfavnen av Overbergamtet fastsatt til (omregnet) ≈ 4,25 m³.^[32] Dette ble det vanlige mål ved Sølvverket, mer usikkert er det hvilket gjennomslag denne normen hadde ved andre verk. 

- 5 m³ setteved (løst mål) kan regnes som gjennomsnittlig forbruk for bryting av 1 m³ fjell (fast mål). Variasjoner avhang bl.a. av hvor ’vanskelig’ fjellet var og hvor store bergflater en arbeidet med. Store profiler, som i stoller, ga forholdsvis mindre vedforbruk.

- 15 m³ setteved (løst mål) gikk til bryting av 1 m ’vanlig’ gruvegang på 2 (h) x 1,5 m (b).

- Fremdrift på en vanlig arbeidsflate 2 (h) x 1,5 m (b) var mellom 0,5 og 1,5 m pr. måned.

Gjennom Bjørn Ivar Bergs hovedoppgave får vi et detaljert innblikk i hvordan arbeidet med settevedforsyningen ble organisert ved Kongsberg Sølvverk på begynnelsen av 1700-tallet. Med antatt overføringsverdi til andre verk og tilgrensende tidsepoker, gjengis her noen hovedpunkter^[33]:

Settevedhogsten foregikk som regel om våren og forsommeren, mellom våronna og slåtten, så Sølvverkets ledelse måtte være tidlig ute med driftsplaner og krav for det kommende års drift. Deretter ble det kvantum verket ønsket fordelt på bøndene etter gårdenes størrelse og skrevet inn i en kjørselsbok som bonden tok med til hogsten om våren. Når bonden så møtte opp på Kongsberg, fikk han anvist hogststed, dessuten hvilken gruve veden skulle kjøres til om vinteren.

            Settevedkjørselen var ved siden av kullkjørselen det første som ble utført etter at vinterføret kom. Vedsledene tok gjerne 1/4 favn, eller ca. 1 m³ ved. [Ca 330 kg, eller litt mer enn en lest trekull]. Noen ganger måtte det også kjøres om sommeren, da vanligvis som forpaktningsarbeid, noe som falt meget dyrt for verket i forhold til den ordinære kjørselen.

            Veden ble stablet ved gruvene og oppmålt. Ofte måtte det avkortes noe da ikke all veden holdt sin fulle lengde. Men endel bønder gjorde også 'overved', leverte noe mer enn sitt pålagte kvantum.

            Overbergamtet anmerket i 1745 bl.a.:

1. En del av forrige vinters setteved var bare 1/4 lakter [≈50 cm] lang mot befalt 1/2 L [≈1 m].

2. Veden var for mye småkløvd av bonden i skogen. [Kløvd ved ga større volum]

3. Oppleggingen skal skje uten ”underfundighet”. Tar ikke bonden hensyn til advarsler, skal veden omlegges på hans kostnad.

4. Vedstablene skal ikke settes nærmere sammen enn at et menneske kan gå imellom og se.

 

Se også kap. Bygger i berge/Bryting med ild (Del 1, boken).

 

*Røsteved

Røsteved brukt til røsting av malm for å fjerne forurensninger som svovel, var som regel stokkved i 3 alens lengder (≈ 1,9 m). Det synes ikke å ha vært noen spesielle kvalitetskrav til røsteveden, så alle lokale vedslag, såsom gran-, furu- og løvtrær kunne brukes.

Vedkampen

Ved var ettertraktet til mange formål. Ved Rørosverket ble det i 1730 bestemt at kaldrøstingen skulle flyttes fra gruvene til hyttene bl.a. for å spare veden til fyrsettingen. Og i krigstiden rundt 1810 ble det klaget fra hytteledelsen over at troppene som var forlagt på Røros, hadde forbrukt så mye røsteved at det gikk ut over smeltingen - og skapte rot i regnskapene.^[34]