1. Koblingsbeslag brukt ved enkelte sammenkoblinger i stangfeltet; 2. smibart jern i stangform; 3. betegnelse på et verktøy brukt i arbeidet med pumpestykkene.
Ad 1. S. var et stemmegaffelformet jernbeslag med et øye påsveiset tuppen på en kort forlenger ut fra bunnen av gaffelen.
S. ble brukt når det ble satt inn grove svinger i stangfeltet, bl.a. ved retningsendringer (brudd). (For videre opplysning, se stangrekke).
Beslaget ble tredd på den enden som skulle påkobles svingen og festet med bolter, mens svingen ble beslått med et såkalt vangjern som ble boltet fast innvendig i en utskåret åpning (kjeft) på svingens ende. Stangen og svingen ble så koblet sammen med en gjennomgående bolt som gikk gjennom treverket i svingen, et boltehull i vangjernet og øyet på stangjernet. Øvrige sammenkoblinger av stenger i stangfeltet skjedde ved skjøting, se stangrekke.
Ad 2. S. ble fremstilt på de gamle jernverk ved at herdfersket råjern (se herdfersking) ble banket ut med store vannhjulsdrevne hammere (se stangjernshammer). Behandlingen i herden og under hammeren befridde jernet for karbon og slagg og ga det samtidig en form. En kan regne et svinn på 25 vektprosent ved bearbeidingen.
Resultatet av den arbeidskrevende prosessen var et smidig, eller smibart, mellomprodukt ulikt det karbonrike, harde og usmidige råjernet. S. holdt gjerne rundt 0,2,% karbon, var bløtere enn stål og kunne sveises. Det endret knapt egenskaper ved nedkjøling og kunne derfor ikke herdes. For å få stål måtte s. oppkulles igjen. Grensen mellom jern og stål gikk på 0,5 % karbon i metallet.
S. var ikke et standardisert produkt med hensyn til mål og form. Alt etter det markedet krevde ble emnet gjerne hamret ut til en regelmessig formet jernstang, rund eller med forskjellig antall kanter, og i forskjellige lengder.
S. var ’hverdagsjernet’, råmateriale for smedenes produksjon av landbruksredskaper, hestesko, beslag, bandjern, bolteemner, bygningsjern, skinnejern, hjulaksler, sledemeier, osv.. Det hadde ikke den samme auraen som stål og støpeproduktene kanoner og ovner, men det var det viktigste handelsproduktet ved de norske jernverkene, det man produserte mest av, som man tjente mest penger på og vel det nyttigste samfunnsmessig sett. Det er anslått at ca 75 % av råjernet i Norge gikk til s., resten til støping. Mye av s. ble eksportert, særlig til Danmark.
S. ble i tidligere tider også fremstilt av jern fra entrinnsprosessene blestring og rennverksmiing.
Ad 3. S. synes å være et slags huljern. Bladets lengde er (omregnet) oppgitt til 26 cm, total lengde 63 cm. Ble brukt til å hugge ut plass til pumpens jernsylinder i pumpesatsens over- og understykker. Betegnelsen ’stangjern’ kan skyldes verktøyets lange skaft (stang).
Varia
Ad 2.
- Produksjon av stangjern var den arbeidsprosessen ved et jernverk der en fant størst grad av fagarbeid og en handverksmessig gradering: drenger, svenner, mester. Hammerarbeiderne utgjorde "aristokratiet" blant arbeiderne. I Sverige ble hammersmedene omtalt som "adel i träskor".
- Stangjernet dugde ikke til skjæring eller kutting, selv om en smidde ut en skarp kant. I tidligere tider ble slikt mykt jern smidd ut og kaldhamret – tynslet - for å få en egg, f.eks. på en ljå. Slikt arbeid kunne bonden selv gjøre hjemme på gården hvis han hadde ei smie, og dette kan være noe av grunnen til at smier var en vanlig hustype på gårdene rundt om i landet. Annerledes var det med stålet som kunne herdes i vann.
- Ved Fritzøe jernverk i Larvik ble både s. og ovner ofte brukt som (tvunget) betalingsmiddel i stedet for kontanter når verket skulle gjøre opp for seg både med arbeidere, bønder og skuteskippere som fraktet jern fra Arendalsgruvene.
Støpejernsovner var lenge bare for rikfolk, men ved Fritzøe var det mang en husmann som på denne måten fikk en høystatus jernovn i sitt hjem.