Generalforstamtet

Forvaltningsorgan for skogsaker i Norge; skogdirektorat.

G. var den første faste, landsomfattende skogadministrasjon for Norge. Amtet ble opprettet og nedlagt to ganger. Det eldste G. ble opprettet i 1739 og nedlagt i 1746, det yngste i hhv. 1760 og 1771. Da de to amtene hadde flere tydelige fellestrekk, kan en se det yngre amt som en gjenopprettelse av det eldre:

- begge hadde sete på Kongsberg og var ordnet som kollegium med fem representanter, hvorav en var berghauptmannen;

- deres oppgave var å skaffe oversikt over landets samlede skogressurser, forebygge uthogging av skogen, håndheve skoglovgivningen, samt sikre en mer rasjonell og økonomisk drift av skogen og omgang med skogproduktene;

- begge amter rettet sin virksomhet først og fremst mot de private skoger og forsøkte å regulere og kontrollere hugsten i disse;^[1]

 - både i 1. og 2. periode ble det ansatt rundt 30 holzførstere (skogbetjenter), som skulle påse at skoglovgivningen og G.s forskjellige bestemmelser ble fulgt ute i distriktene;

- begge amtene hadde domsmyndighet og var underlagt de samme forordninger. Disse forordninger fortsatte også å gjelde etter nedleggelsen av det yngre amtet i 1771. Den viktigste av disse var Skogforordningen av 8.mars 1740 som var å anse som gjeldende skoglov^[2];

- amtene synes å ha blitt nedlagt dels fordi de ikke svarte til forventningene, dels fordi de var kostnadskrevende og dels fordi deres arbeid møtte sterk motstand både blant bønder, næringsdrivende på skogfeltet og embetsmenn.

Mer spesifikt for de to amtene kan nevnes at det eldre hadde en forstfaglig tyngde som helt manglet i det yngre som til gjengjeld hadde to amtmenn som medlemmer. I spissen for det eldste sto to dyktige tyske forstmenn, brødrene von Langen, mens det yngste ble ledet av berghauptmann og sølverksdirektør Michael Heltzen. Selv om det yngste ble mer landsomfattende og kontakten med amtmennene styrket, fikk det utrettet langt mindre enn det eldste som i ettertiden har blitt berømmet for sitt vidsyn på viktige felter og sine mange banebrytende tiltak.

Med relevans til bergverksfeltet skal her gjengis tre punkter i en kgl. instruksjon av 9. april 1739 (de viktigste bestemmelser bekjentgjort i landet ved plakat 17.4.)^[3]. Det var G.s oppgave:

1. At erholde lydige forstbetjente, der hadde at indberette alt, hvad skogene angik.

2. At sørge for skogenes bevarelse derved, at kun fuldvoksen til videre vekst uduelig skog skulde anhugges og ungskogen spares. 

3. At der holdes bedre økonomi med skogene, saa at ikke som forhen saa megen skog fældes til bygninger, veier og gjerder, hvortil sten burde brukes.

For å nå sine mål innså (det eldre) G. at man måtte ha gode karter og økonomiske beskrivelser av landet. Det ble derfor igangsatt kartografiske og statistiske arbeider for å skaffe seg nødvendige opplysninger bl.a. om bergverksdriften omkring i landet. Det ble også forfattet topografisk-statistiske beskrivelser på fogderi-nivå som også omfattet opplysninger om mineraler, bergverk og smeltehytter. Dette arbeidet ble utført med stor energi både sønnafjells og nordafjells, og allerede i 1742 var man kommet et stykke opp i Helgeland. Før forstmennene kom, skulle fogdene samle inn nødvendige opplysninger for å lette dem i deres arbeid, bl.a skulle det gis opplysninger "… om de metal- og mineralholdige bergverker" i hvert enkelt prestegjeld. Det kartografiske arbeidet var av meget høy kvalitet og ga de mest pålitelige opplysninger om Norges topografi i sin tid. En del av kartmaterialet skal ha gått tapt i Rentekammerets arkiver.^[4]

Motstanden i det lokale embetsverket kan nok dels tilskrives en viss kompetansestrid i tillegg til at amtenes virksomhet medførte merarbeid bl.a. i forbindelse med alle opplysningene som skulle innhentes. Blant de næringsdrivende var det særlig skogeiere og sagbrukseiere som ble utfordret. Skogeierne så sin disposisjonsrett over egen skog truet, mens sagbrukseierne mislikte den utvidede kontroll med deres virksomhet.

Det er også hevdet at både G. og de underordnede betjentene opptrådte på en måte som skapte uvilje. Amtet skal ha vist en utålelig selvrådighet, mens betjentene ofte trakasserte de skogeiere som ikke "kjøpte dem".^[5]

Mer allment kan motstanden skyldes at forståelsen for skogens betydning og frykten for dens tilbakegang trolig var mindre utbredt slik at de mange og omfattende tiltak mer ble oppfattet som unødige overgrep.

G.s krav om å være øverste skogmyndighet i landet førte på begynnelsen av 1740-årene til strid med Overbergamtet som fryktet at Sølvverket under en ny orden ikke skulle få sitt virkesbehov dekket. Striden ble avgjort i 1743 da kongen befalte at skoger under sølvverket og alle saker som vedkom forstvesenet, skulle sortere alene under G..^[6] Det ser ut som også denne ordning er ført videre under det andre G..

Begge G. var også forvaltningsorgan for jaktstellet. Det yngre G. fikk utvidet sitt virksomhetsområde ytterligere, da det foruten å "dirigere" skogvese­net, sagbruksdriften og jakten også skulle «besørge det til landvesenets forbedring henhørende». Omsatt til våre dagers forhold synes det eldre G. å kunne sammenliknes med et skogdirektorat, mens det yngre hadde karakter av et landbruksdepartement.

Da det siste G. ble nedlagt i 1771, overtok Overbergamtet det øverste forvaltningsansvar for skogvesenet i Norge. På lokalt nivå var det stiftamtmennene og amtmennene som skulle se til at skoglovgivningen ble overholdt. Holzførsterne fortsatte inntil videre i sine stillinger og arbeidet sammen med fogdene og lensmennene som representanter for den alminnelige amtsforvaltning.^[7]

Varia:

- Det var en nærmest umulig oppgave å påse at de mange bestemmelser og reguleringer ble overholdt av skogeierne. Det eldre G. svarte med skjerpede straffebestemmelser. Som eksempel på de strenge bestemmelser kan nevnes en forordning av mai 1743 som bestemte, at hugst utover det kvantum G. hadde tillatt, skulle straffes med bot på 8 riksdaler for hvert tre.^[8] (8 riksdaler tilsvarte 4 % av en holzførsters årslønn, eller ≈ 8.500,- 2010 kr)^[9]