Utstrossing

Utstrossing/strossing/strossearbeid/strossedrift/strossebryting/pallbryting/pallebryting

Systematisk brytningsopplegg for uttak av malm etter at man har skaffet seg oversikt over partiets utstrekning og avgrenset det med orter og synker, og inndelt det i etasjer og blokker som avbygges hver for seg.

I denne artikkelen redegjøres for de klassiske metodene fotstrosse- og takstrossebryting. For andre metoder, se oppslagene ortdrift (2.), rom- og pillarbryting, magasinbryting, rasbryting, retirerende bryting og etasjebryting.

            Brytningen på fot- og takstrosser begynte enten i et av blokkens øvre eller nedre hjørner. Når det ble begynt i øvre hjørne og brutt nedover, kaltes det fotstrossebryting, mens bryting oppover fra et av de nedre hjørner ble kalt takstrossebryting. Fra hjørnet arbeidet man seg så innover et passende stykke kanskje fire meter, før man påbegynte en ny strosse, hhv. under eller over den første i den avstand som var bestemt for trinnhøyden. Trinnene oppsto altså som en følge av at de forskjellige nivåer ble igangsatt på forskjellige tidspunkter, og det ble derfor, for begge metoder, slik at den først påbegynte strossestrekningen alltid var den lengste. Det kunne også brytes på malm i sidene (tilføringsstrosser). I enkelte tilfeller kunne et parti angripes både med fotstrosse- og takstrossebryting.

Høyden på trinnene kunne variere fra 1,5- 2 m i kaldkilingens tid og oppover til 4 m eller mer når det ble brutt med kruttsprengning. Trinnbredden var varierende fra 1,5 m og oppover. (Se også strosse). Etter endt avbygging hadde det utbrutte bergrom karakter av en stående, rettkantet skive inne i berget.

            Løsningen på vitale problemstillinger knyttet til transport av malm og mennesker, håndtering av gråberg og rassikring var nokså forskjellige for de to metodene.

Fotstrossebryting. For transport og lagring av gråberg ble det anlagt solide tømmergulv på hvert nivå etter hvert som arbeidsfronten rykket fremover. Kubbene som bar gulvet (dragstemplene), var innarbeidet i fjellveggen (se arbing) og tjente som rassikring både underveis og når partiet var ferdig avbygget.^[1]

Takstrossebryting. Også ved denne brytingen ble det forbygget med tømmergulv mellom nivåene, men her tjente de kun som midlertidige arbeidsplattformer og baner for massetransporten. Etter hvert som arbeidet skred fremover hadde disse gulvene ikke lenger noen funksjon og ble revet slik at det oppsto et tomt rom inn mot synken som uholdig masse fra overliggende nivåer kunne styrtes ned i. Malmen ble for en vesentlig del tatt opp gjennom synken. Transport av mennesker og også malm, sendt ned i renner, gikk gjennom den underliggende orten som ble kraftig forbygget med stempler. Den åpne orten bidro også til værvekslingen i gruven. Den nedstyrtede gråbergmassen fungerte som rassikring. Var det ønskelig med full pakking av den ferdig avbygde skiven grunnet løst/usikkert fjell, måtte masse hentes fra andre deler av gruven.

            Den systematiske, trappevise avbyggingen hadde mange fordeler:

- Raskere avbygging ble mulig med mange angrepsflater på forskjellige nivåer slik at flere arbeidslag kunne drive ut malmpartiet samtidig uten å forstyrre hverandre i arbeidet;

- trinnene ga utslagsflater som kaldkilingen, og ikke minst kruttsalvene kunne bryte mot;

- gråberg kunne gjenlegges slik at utgifter til fordring av verdiløs bergmasse kunne unngås^[2];

- en hel malmåre kunne avbygges, ofte uten gjensetting av bergfester^[3];

- gruven var sikret mot ras grunnet forbygging og gjensetting av masse;

- malmfordringen foregikk på en mer fordelaktig måte da malmen kom fra et samlet arbeidssted og ikke fra arbeidsfronter rundt omkring i gruven. Ved fotstrossebryting ble malmen vanligvis heist opp til fordringsorten/fordringsstollen med haspel. Ved takstrossebryting kunne malmen bare styrtes ned til den underliggende orten for videre transport, hvilket var billigere og enklere^[4].

Ulemper ved metoden var først og fremst de kostbare fortømringene, særlig ved fotstrossebrytingen. Det store behovet for trematerialer ved dette alternativet kan bidra til å forklare hvorfor den ved mange verk ble fortrengt av takstrossingen etter at man var blitt kjent med denne metoden.

I det praktiske brytningsarbeidet kan en anta at fotstrossebrytningen ga bedre muligheter for hele tiden å kunne sette arbeidere til å bryte på alle nivåer da takbrytingen innebar en risiko for ukontrollert nedfall på underliggende nivåer. Fullt belegg på alle nivåer ga maksimal samlet inndrift. Av samme grunn kunne fotstrossebryting foretrekkes når det ble arbeidet i løst og usikkert fjell.

Det var en alminnelig oppfatning at takstrossebrytingen, alle forhold tatt i betraktning, var den gunstigste metoden.

U. var en tysk brytningsmetode, tilpasset de malmgeologiske forholdt som var vanlige ved mange kontinentale bergverk med separate, steiltfallende årer uten stor mektighet, slik som tilfellet f.eks. også var på Kongsberg.^[5] Metoden var mindre fordelaktig der hvor bergarten var gjennomsatt av et vidt nettverk av malmganger, de såkalte stokkverk,^[6] der hvor malmen forelå i store massive stokker, eller, som nevnt, der fjellet var løst.

            Noe prinsipielt skille var det ikke mellom de to metodene. I tysk terminologi er det allikevel bare fotstrossingen som omtales som Strossenbau, mens takstrossingen betegnes som Firstenbau = takbryting. På svensk gjenfinnes det samme terminologiske skillet, mens norsk litteratur gjerne bruker betegnelsen ’utstrossing/strossearbeid’ om begge metodene. På samme måte brukes pallbryting helst om fotstrossingen, men er i vår sammenheng og f.eks. i Sten Lindroths verk om Stora Kopparberget i Falun brukt som en fellesbetegnelse for begge metodene.

            Det er få opplysninger om pallbrytingens tidlige historie. Det synes imidlertid klart at fotstrossingen var den eldste metoden. Den falt umiddelbart mer naturlig, og det er derfor logisk at den kom før ’den omvendte strossebrytningen’, takstrossingen. Man kjenner til at enklere former for u. har forekommet fra langt tilbake i tiden ved vanlig ort- og stolldrift. Drift som omtalt i denne artikkel er imidlertid ikke nevnt av noen av 1500-tallets bergverksforfattere som Agricola. Alt tyder på at den systematiske u. som beskrevet her, ikke ble praktisert før ut på 1600-tallet. En kan regne med at metoden var i bruk senest rundt 1650, og mot århundrets slutt beskrives den ofte i bergverkslitteraturen.

I Norge omtales pallbryting i en beretning om norske bergverk i 1706. En Johan Angerstein beretter om ’moderne’ strossedrift med kruttsprengning og fyrsetting i gruvene på Kongsberg. Og da Anton Swab og Nils Psilanderhielm besøkte verket på 1720-tallet, erfarte de at arbeidet i stor grad foregikk som strossebryting. Flere svenske bergmenn kom til Kongsberg for å studere og sette seg inn i metoden. På Røros synes pallbrytingen å ha vært ukjent på denne tiden.^[7] Det er p.t. usikkert hvilken utbredelse metoden fikk ved norske bergverk.^[8]

            Pallebrytingen kan ses som et moderne alternativ med et fastere, mer strukturert bryteopplegg enn den klassiske ortdriften (se ortdrift 2.).

Varia:

- I Sverige med sin tilbøyelighet til å holde fast ved sine egne tradisjoner innen bergverksdriften, ble den tyske bergbrytingsmetoden tatt forholdsvis sent i bruk, ved Stora Kopparberget i Falun således først i 1776, 12 år etter at det nye brytningsprogrammet først gang ble tatt opp til vurdering av verksledelsen. Gjennombruddet for metoden kom allikevel først i begynnelsen av 1780-årene og fikk da meget stor betydning for driften. Verkets bedriftshistoriker, Sten Lindroth, konkluderer: ”I Stora Kopparbergets historia betecknar införandet av stross- och fürstenarbeten en av de viktigaste händelserna.” I Sverige synes jerngruvene å ha vært de første til å ta metoden i bruk.^[9]

- Strossing var også betegnelsen på en arbeidsteknikk i stollarbeidet hvor den øvre delen av profilen ble hugget ut før den nedre. På denne måten utnyttet man en av strossebrytningens fordeler med at to arbeidere, evt. arbeidslag, kunne arbeide samtidig uten å hindre hverandre.^[10]