Konverter

DELPUBLISERING. Artikkelen kompletteres senere.

Denne artikkelen er hovedsakelig orientert mot forholdene ved kobberverkene.

Konverter/konvertor/bessemerkonverter/bessemer-konverter/jernretorter/konvektor/kjele

Reaktor fôret med ildfast masse, uten eget oppvarmingssystem og utstyrt med dyser for innblåsing av luft eller oksygengass.^[1]

KOBBERFREMSTILLING

K. brukt til kobberbessemering er sylindriske og horisontalt liggende, opplagret for tippfunksjon og bygget av stålplater med åpning på toppen for fylling/tømming av masse og utblåsing av avgasser.

Reaktoren er utviklet for konvertering av flytende skjærstein til metallisk kobber med bruk av trykkluft i en tofaset, kontinuerlig prosess med forslagging i første trinn og blåsing på metallisk kobber i annet. Denne metallurgien gir en annen konverterutforming enn den "originale" bessemerkonverter for blåsing av jern. Mens jern-konverteren var utformet som en pære med vertikal innblåsing fra bunnen og beregnet på én avtapping, fikk kobber-k. form av en liggende tønne opplagret på ruller slik at den kunne dreies for styring av luftstrømmen mot badet, samt sikre enkel avtapping av hhv slagg og metallisk kobber i flere atskilte operasjoner. Den skilte seg også fra jern-konverteren ved at luften av kjemiske grunner ble blåst inn horisontalt i en langsgående rekke dyser oppe på (den ene) siden av k.. Se bessemering for videre opplysninger om prosess og metallurgi.

K. har enten sur eller basisk fôring. De første k. (se Manhés konverter) hadde sur fôring som reagerte med det dannede jernoksidet og raskt ble ødelagt, mens k. med basisk fôring med lang holdbarhet etter mange mislykkede forsøk ble introdusert rundt 1910 (se Peirce-Smith-konverter). Basisk fôring (brent magnesitt) blir gjerne foretrukket på grunn av de lavere vedlikeholdskostnader.

K. er bygget av stålplater med varierende tykkelse fra 7 - 20 mm alt etter k.s størrelse. Det er gjerne tykkere plater i den nedre del enn i den øvre. Mantelen lar seg dele opp for å lette arbeidet med fôringen. Når dette arbeidet er ferdig, blir skjøtene tettet, tidligere med asbest, og så skrudd sammen med store bolter.

Over konverteren er det montert en kappe for å føre ut varme og røyk.

Manhés første konverter (pæreformet). Tidlig 1880-årene.

1,3 (d) x 1,9 (h) m med sur fôring. Fôringen ødelagt etter 6-7 blåsinger. Ukeproduksjon 30 tonn kobber.^[2]

K. ved Røros-verket.

De første konverterne som kom til Røros fra Frankrike i 1887 var av trommeltypen. De ble fôret med en lokal blanding av leire og sand (silika), som gave en holdbarhet på en uke.^[3] Døgnproduksjon 2 tonn.^[4]

Årene før nedleggelsen i 1953: 2 stk 4 m lange trommelkonvertere.^[5]

K. ved Sulitjelma-verket

1897-ca 1910: Små trommelkonvertere med sur fôring, først bestående av en lokal blanding av kvarts og leire, senere med det brente leireproduktet chamotte (trolig importert). K. kunne kjøres med håndkraft.

Ca 1910- 1919 (hytta foreløpig nedlagt i 1919).

Trommelk. med basisk fôring. [Den gamle k. synes å ha blitt beholdt ved omleggingen til ny fôring].

Fra 1929: 2 stk basisk fôrede trommelkonvertere, opprinnelig størrelse 3,20 (l) x 2,50 (d) m med 18 dyser. Begge senere forlenget på den ene siden med 65 cm samtidig som dyseantallet ble økt til 22. K. hadde utvendig vannberisling for å spare på fôringen.^[6]

Årsproduksjon etter oppstart ny hytte i 1929 6000 tonn^[7], 1980-tallet maks 7000 tonn kobber.^[8]

Fra de to andre kobberverkene som arbeidet med bessemerkonverter, Birtavarre kobberverk og Åmdal kobberverk has p.t. ingen tekniske opplysninger.

Varia:

- Den grunnleggende oppfinnelsen av konvertere for bruk til kobberbessemering ble gjort av franskmannen Pierre Manhé tidlig på 1880-tallet. Hans første k. hadde pæreform (som Bessemers jern-konverter), men han fant snart ut at en reaktor med form som en liggende trommel hadde flere praktiske fordeler: Trommelkonverteren krevde mindre lufttrykk og var enklere å installere (lavere anleggskostnader). Den enklere installasjon gjorde det også enklere å skifte en konverter ut med en annen. Formen hadde også større toleranse for bygging av større k., evt utbygging av eksisterende konvertere ved forlengelse.^[9] Ved tipping ble alle dysene (som lå på samme side) fri samtidig, slik at de ikke ble fylt med smelte.^[10]

- Det tunge utstyret ble på Røros solgt som skrapjern etter brannen i hytta i 1953.

- Ole Sorken, tidligere arbeider ved Røros-verket, forteller: Var det nødvendig med reparasjoner, ble konverteren kjørt på en skinnegang til enden av hytta. En Ole Tønset var ovnsmurer. Han klatret ned i kjelen, gjorde den ren og murte den opp igjen innvendig med ildfast stein.^[11],[12]

- "Konvektor" var dialektisk for Røros-verket. "Konvertor" synes å ha vært vanlig i Sulitjelma. "Kjel" ble brukt både på Røros og i Sulitjelma trolig fordi fagfolk fra Røros foresto opplæringen i den nye teknologien i Sulitjelma.

Fra Sulitjelma har vi opplysning om at ”konvertor” og ”kjel” ble brukt om hverandre ca 50:50.^[13]