Beskikning

Beskikning/beskiktning/beskjikning (ty. Beschickung) 

 

1. Ovnsfylling av bestemte mengder malm, brensel og tilslag 2. Fylling av malm, brensel og tilslag på en ovn. 3. Ved myntverket på Kongsberg myntlegeringen iflg. den fastsatte myntfot[1].

 

Ad 1. B. er som regel betegnelsen på de porsjonsvis utveide råmaterialene som inngår i en smelteprosess, men kan også forstås mer generelt om gods som er klargjort til å settes på en ovn.

 

KOBBERFREMSTILLING

I den tradisjonelle kobbersmeltingen under femtrinnsprosessen bestod b. hovedsakelig av røstet malm, trekull og tilslagsmidler som kvarts og svovel etter behov, samt returer av (basisk) slagg og annen krets.

            Enkelte b. kunne være uten tilslagsmidler, og i enkelte situasjoner i et smelteforløp ble det bare beskikket med kull. Dosering og valg av godstype som skulle beskikkes var smelterens ansvar. Gode beslutninger krevde god malmkunnskap.

            Trolig var det smelterens hjelpearbeider, knekten, som, etter smelterens anvisning, foresto henting av nødvendig kull, malm og fluss. Til hjelp fantes ofte kullknekter og andre hjelpearbeidere.

 

Større mengder b. ble ofte inndelt i ’sjikt og stikk’ som betegnelse på de spesifikke mengder som skulle smeltes på et sjikt (arbeidsøkt), hhv. fram til utstikking som gjerne skjedde 1-2 ganger i løpet av et sjikt under femtrinnsprosessen.

            Kvarts synes å ha vært det vanligste tilslag i b., og ble først og fremst tilsatt som et slaggdannende middel. Svovel ble bare beskikket ved skjærsteinsmeltingen da svartkobbersmeltingen skulle være svovelfri. Ved skjærsteinsmeltingen fungerte svovel både som fluss og metallsamler. Ved denne smeltingen ble (basisk) slagg og krets fra både svartkobbersmeltingen og garingen tilsatt som fluss, ofte også fordi innvinning av gjenværende metall var interessant. Etter introduksjon av de moderne metoder (fra 1880-årene) inngikk slagg fra bessemering og raffinering[2] i b. på skjærsteinsmeltingen.

For å få sikrere kunnskap om hvordan en b. best skulle settes sammen, kunne det gjøres prøvesmeltinger av små kvanta, såkalt probering. Omfanget av probering i norsk kobberindustri er ikke klarlagt.

B. varierte en del i løpet av et smelteforløp:

- Ved oppstart ble det først satt på rene kullbeskikninger for å forvarme ovnen. Deretter ble det beskikket med kvartsrik malm for å danne nese.

- Under selve smelteforløpet ble det helst satt på b. med blandet malm, f.eks. ved skjærsteinsmeltingen blandinger av svovelrik og kvartsrik malm. B.s innhold av tilslag måtte tilpasses den malm man arbeidet med. Det var viktig at b. ble dosert slik at den befordret et godt skille stein/slagg og at sammensetningen forebygget dannelse av urene ovnsprodukter som seigslagg, ovnsbrudd og jernsuer.

- Ved avslutning av smeltingen ble det igjen satt på ren kullbeskikning for å unngå slaggdannelse som kunne forstyrre utstikkingen av metallsmelten, eller nedrasing av usmeltet gods i smelten.[3]  

 

JERNFREMSTILLING

Andel kull og malm i b. varierte etter malmens beskaffenhet. For å få den jernkvaliteten en ønsket og en god slaggdannelse ble gjerne malmer fra flere gruver blandet. Ofte ble det også beskikket med tilslag, vanligvis kalk for å gjøre malmen lettere smeltbar, bedre utsepareringen av metallet og fremme slaggdannelsen.

            Forholdet mellom påsatt kull, malm og eventuelt kalkstein kunne variere fra verk til verk, noe som hadde sin årsak i malmenes og kullets beskaffenhet, samt masmesterens oppfatning av hvordan dette skulle gjøres. B.s sammensetning varierte også i forhold til hva det utsmeltede jernet skulle brukes til, støpejern eller stangjern. For å få lettflytlig støpejernsgods ble det tilsatt mindre malm i forhold til kullmengden enn når jernet skulle brukes til stangjern.[4]

            En beskrivelse fra trekulltiden beretter at det til en tønne ”dydig og flyssig malm” (0,25 m³) gikk med 1 lest trekull (~2 m³). Det opplyses også at man med god malm kunne regne med 12 slike b., eller ”opsæt” i døgnet. Ved god malm kunne hele b. settes på samtidig, med kullet først, ved vanskeligere malmer ble kullet og malmen i b. påsatt lagvis.^[5]

            Kullet ble vanligvis delt opp i grovt kull og fint kull. Kull av begge typer ble påsatt hver gang. Det grove kullet skulle bære malmen, og det finere kullet skulle fylle ut noe av tomrommet mellom det store kullet. Hensikten var å hindre at malmen som ble påsatt, skulle falle mellom kullene og havne nede i smelteovnen uten å ha gjennomgått en fullstendig smelteprosess.

 

Varia:

Blant masmesterens viktigste oppgaver var å holde nøye regnskap med forbruk av kull og malm, samt det utvunne jern. Målet var å utvinne 240–250 kg jern av hver tønne malm (ca 600 kg[6]), noe som sjelden lykkes. Dette var selvfølgelig bestemt av hvor mye jern malmen inneholdt. Vanligvis ble det ikke mer enn 200 kg jern, og ofte mindre. Opplysninger fra Lesja jernverk (øvre Gudbrandsdal) ope­rerer med 1 skp. (=160 kg) jern av hver tønne malm.[7]

 

Ad 2.

KOBBERFREMSTILLING

B. av de tradisjonelle, lave krumovnene skjedde fra gulvnivå, evt. fra en liten trapp/stige som ble satt opp mot ovnen. Godset ble da bare fylt ned i sjakten fra toppen.

            Etter hvert som ovnene ble høyere (fra rundt 1800) måtte b. skje fra en plattform, et høyovnsloft eller annet arrangement over gulvnivå. Godset ble beskikket fra toppen eller fra luker i siden på ovnen. Ved b. av steinovner var det viktig at det påsatte materialet ble allokert slik i sjakten at den ikke ble skadet under smeltingen, dvs at det mest mulig ble satt malm og ikke kull ytterst mot veggen.

Smelteren, men kanskje først og fremst hans hytteknekt foresto arbeidet med b., hvis det da ikke var egne "påsettere".

Godset ble satt på porsjonsvis med så og så mange tønner malm, brensel og tilslag. Ofte ble forskjellige malmtyper blandet før b.. Smelteren avgjorde mengder og rekkefølge. Senere kom godset ned fra store beholdere montert over og på siden av ovnen.