Bergbrytning

Bergbrytning/bergbryting

Samnavn på alle metoder og teknikker som har som formål å bryte løs stein fra det faste fjell.

Brytningsmåten har endret seg kolossalt gjennom tidene fra de urgamle teknikkene med kaldkiling^[1] og fyrsetting via krutt- og dynamittsprengning til moderne fullprofil-boremaskiner.

Et gjennomgående trekk ved denne utvikling er at teknikkene ikke har avløst hverandre, men i stor grad virket samtidig, således i hovedtrekk kaldkiling og fyrsetting, fyrsetting og sprengning, sprengning og fullprofil-boring. Ved valg av metode vil den kyndige bergmann velge den teknikk som gir den mest kostnadseffektive bryting.

Kaldkiling med enkelt håndverktøy var først og fremst velegnet på bløtere bergarter og oppsprukket fjell^[2], mens fyrsetting var særlig effektiv på hardt, kvartsholdig berg. Varmen utløser kjemiske og mekaniske reaksjoner som gjør at fjellet sprekker opp og løsner som flak og skall. I det harde norske fjellet fikk fyrsettingen stor utbredelse og er den brytningsmetode som har vært lengst i bruk i norsk bergverksnæring, fra 1624 på Kongsberg til siste fyr ble slukket ved samme verk i 1890, altså over en periode på 266 år.^[3] Med dette overlevde fyrsettingen også sprengning med svartkrutt som brytningsmetode. Minering med krutt etablerte seg med tyngde i norsk bergverksdrift de første årtier på 1700-tallet, men ble utkonkurrert av dynamitten som sprengmiddel på 1870-tallet. Dynamitten feide også raskt bort det som måtte være igjen av fyrsetting i norsk bergverksdrift, som ved Kongsberg Sølvverk.

Teknikkene fyrsetting og kruttsprengning virket komplementært ved at de utnyttet sine relative fordeler og på den måten bidro til en samlet sett langt mer effektiv b. ved det enkelt verk. Grovt sagt ble fyrsetting ofte foretrukket i horisontale drifter (orter, stoller), mens bryting med krutt ble brukt i vertikale drifter (sjakter, synker) og i strossebrytingen. Et annet kriterium kunne være at man brukte fyrsetting når berget var ’vrangt’ og ga lite ”utslag for skuddet” (bergkruttet hadde forholdsvis liten sprengkraft), eller når man møtte bergarter som var særlig tunge å bore i. På den annen side kunne man minere når det var ”dårlig fyrsten” som bløte og seige skifre eller mye glimmer i bergarten. Denne muligheten til å velge brytningsmetode bidrar til å forklare stordriften ved verk som Kongsberg Sølvverk på 1700-tallet, og dette århundre som bergverksdriftens storhetstid i Norge.

Foruten rene brytningsmessige forhold, var nok tilgangen og prisen på ved til fyrsettingen av stor betydning for valg av metode, eventuelt full overgang til minering. Likeledes kunne de mange problemer knyttet til fyrsettingen, spesielt røykutviklingen som forstyrret den øvrige gruvedrift, ha betydning for metodevalget. (Se oppslaget fyrsetting for nærmere informasjon om fordeler og ulemper mm.)

Faglig velfundert b. følger gjerne faste brytningsopplegg hvor det drives sjakter, strosser, orter og stoller etter bestemte mønstre.