Kilhakke

Kilhakke (ty.Keilhaue)

 

Hakke brukt til direkte løsbryting av løst, oppsprukket eller svært bløtt fjell (kaldkiling), eller til løsbryting av løsnet fjell etter fyrsetting (varmkiling).

 

K. var firkantet i tverrsnitt og smalnet mot en kjegleformet spiss, kunne være lang og buet eller kort og rett, montert på treskaft, vekt 1-3 kg. Hakken kunne være 20-30 cm lang og med skafthullet i den ene enden av jernet.

 

Varia:

- En variant, kalt engelsk k., var en dobbeltsidig hakke med skaft gjennom bladets tyngdepunkt.

- Før jernets tid ble det brukt hakker av flint eller horn i gruvedriften etter flint i yngre steinalder, og etter kobber i bronsealderen, men det var først med jernet at kilhakkearbeidets storhetstid kom.