Forordning om jernverkene av 1736

Forordning om jernverkene av 1736/forordning om jernverkene^[1]

Forordningen er den mest omfattende bergforordning som ble utstedt for Norge på 1700-tallet. I fjorten artikler behandler den sju emneområder som angikk jernverksdriften, men i store trekk ut fra de prinsipper som hittil hadde blitt fulgt. Forordningen ga nye regler om tienden, om skjerping, muting og gruvedrift, om privilegiebrev, cirkumferens, sagdrift ved verkene, matvareinnkjøp og jurisdiksjon.

Forordningen fremmet generelt jernverksnæringen, men satte begrensninger på verkenes utnyttelse av skogen. Den gamle firemils-bestemmelsen ved tildeling av ^[2] Bøndenes leveranseplikt ble innskjerpet, men samtidig inneholdt forordningen et forbehold om at hver enkelt cirkumferensbonde bare skulle pålegges det kullkvantum "saaledes som deres Skove det taaler". Straffen for vegring ble lagt om i forhold til Interimsprivilegiene av 1687.^[3]

Fra forordningen kan for øvrig nevnes at:

- Verkene kunne sette opp sagbruk for skur til eget bruk;

- verkene fikk rett til å kjøpe matvarer direkte på skipene ved havnen mot toll og annen avgift forutsatt at innkjøpene bare gikk til verkseieren selv (hvis han bodde på verket) og hyttefolkene;

- de tidligere privilegier ble stadfestet for Hassel, Dikemark, Bærums, Ulefoss, Fossum, Bolvigs, Båselands, Egelands, Eidsfoss, Hakadal, Moss og Lesja jernverker^[4];

- det ble gitt ytterligere regler om muting og frister, bl.a. at mutingsbrev på jernmalm var forbeholdt jernverkseiere;

- jernverkstienden skulle ikke lenger være en årlig sum, men bli regnet ut etter antall uker masovnen var i gang ved det enkelte verk.^[5]

- alle jernverk fikk tillatelse til å sette opp et ”moderat Fængsel” hvor arbeiderne kunne straffes med inntil tre dagers arrest på vann og brød for fyll, slagsmål, forsømmelser i arbeidet og oppsetsighet mot verkseierne. Det skulle føres protokoll og bergamtet føre kontroll over alle straffesaker ved verket. All øvrig jurisdiksjon, "haarde" forbrytelser, klager fra arbeiderne på eiere og betjenter m.v. skulle som før ligge under bergamtet og behandles der.

Opprinnelig tittel: ”Forordning, Angaaende Jern-Verkerne udi Norge, og hva deraf udi Tiende skal svares.” (Datert 9. jan. 1736). (Hovedbegrunnelsen for forordningen var at tienden skulle økes. Senere kom en rekke andre saksforhold av ulike grunner inn i forordningen).

Når det gjaldt cirkumferensskogene ble bestemmelsene i denne forordning gjort gjeldende for alle slags bergverk ved plakat av 20. juni 1743.

Varia:

- Som ofte for normative kilder er også denne forordningen en usikker kilde for den praksis som fant sted. En Fred Thårup opplyser således i 1813 at ”utskottstrær” ga dårlige kull og dermed dårlige smelteresultater ”saa der blev hugget mest friske Trær”.^[6]

Fotnoter

1. Der ikke andre kilder er oppgitt, bygger artikkelen på Anne-Hilde Nagels gjennomgang av forordningen, Nagel 1986 (66): Flere steder.

2. I de generelle interimsprivilegiene av 1687 ble det slått fast at innen cirkumferensen skulle skogsvirke kun brukes til å forsyne bergverkene med trekull, setteved o.a., mens hugst av sagtømmer var forbudt. 1736-forordningen ga således uttrykk for myndighetens ønske om en mer variert skogsutnyttelse, noe som var rasjonelt ut fra et videre samfunnsøkonomisk synspunkt. (Berg B. I. 2003 (150): 21.

Men i forhold til lovgivningen mellom 1680-årene og 1730-årene med mer vekt på balansert utnyttelse av skogen, kan allikevel forordningen ses på som en tilbakegang til tendenser i den eldre berglovgivningen hvor bergverkenes forrettigheter skyves fram.

3. ”Mens bøndene i 1687 ble truet med en straff som rammet bøndenes eget næringsgrunnlag, var straffebestemmelsene i 1736 innrettet på å sikre verkets drift ved at verkseierne fikk rett til å ta seg til rette i skogen under beskyttelse av stedets sivile øvrighet og uten vederlag for bonden.”

4. Gårder som tidligere hadde hørt under disse verkenes cirkumferenser, skulle fortsatt være pliktige til å levere trekull til verkene etter behov, så mye som skogen kunne tåle. Hvis leveransen ble forsømt, kunne verket ved henvendelse til Overbergamtet få rett til å hente det rekvirerte kvantum i vedkommende skog, uten å betale noen avgift til skogeieren. (Fryjordet 1992:143).

5. Det var et viktig motiv for forordningen å øke inntektene fra jernverkstienden som gikk inn i kassen ved Kongsberg Sølvverk og dermed hadde betydning for Sølvverkets økonomi. (Berg 2005 (967): 115.)

6. Gjengitt i Hartmann 1948:45.