Denne Tema-artikkelen er en noe utvidet utgave av en tidligere publisert artikkel med samme tittel i Rørosmuseets årbok Fjell-Folk.
For kildehenvisningene vises til Litteraturliste.
Kobbersmelteren var en sentral aktør i det smelteregime, femtrinnsprosessen,som dominerte kobbersmeltingen på Røros gjennom ca. 240 år, fra 1646 til 1887. Jeg skal forsøke å streke opp en skisse av kobbersmelterens arbeidsoppgaver, arbeidssituasjon og utfordringer under femtrinnsprosessen. Noe skarpt bilde er det umulig å gi. Til det er kildesituasjonen for besværlig. Kobbersmelteren tiltrakk seg, som andre arbeidere, lite oppmerksomhet og er lite omtalt. For å bøte på dette har det vært nødvendig i noen grad å benytte svensk materiale. Her må først og fremst nevnes Sten Lindroths bredt anlagte verk om Stora Kopparbergets historie.
Med støtte i et rikt kildemateriale gjennomgår Lindroth i detalj smelteprosedyrene både for skjærsteins- og svartkobbersmeltingen i Falun. Lindroth kommenterer også flere steder norske forhold og gir en del nyttige opplysninger om norsk kobbersmelting, spesielt på Røros. Fremstillingen i denne artikkelen er tilpasset norske forhold på punkter hvor det er kildemessig dekning for å identifisere forskjeller.
Lindroths verk er særlig nyttig når det gjelder klargjøring av smelterens arbeid ved ovnen. Gitt den betydelige likheten i malmgrunnlaget i de store kobberprovinsene i Sverige (nedre Dalarane-Västmanland) og i Norge (Midt-Norge sør for Trondheim) kan en imidlertid anta at prosedyrer, problemer og løsninger i store trekk var de samme. Med utgangspunkt i et slikt "malmgeologisk imperativ" kan en regne med at forskjellene i smelterens arbeidsoppgaver fra land til land ikke var av vesentlig art. Til støtte for antagelsen om kongruens i praksis kan også vises til opplysninger om en betydelig trafikk av bergmenn begge veier mellom Røros og Falun i den hensikt å skaffe seg ny kunnskap.2 På det samme grunnlaget kan en også argumentere for at det neppe har vært betydelige forskjeller i praksis hyttene imellom i det norske kjerneområdet. Til dette kan tilføyes at ovnene synes å ha vært svært like, med "krumovnen", som den dominerende ovnstypen til godt ut på 1800-tallet.
Krumovnen var en lav sjaktovn (maks 2 m brysthøyde) for smelting av malm og mellomprodukter. Alt smeltearbeid kunne foregå på gulvnivå. Beskikningen, det man fylte ovnen med, kunne bare tømmes over brystmuren. Krumovnen var en standard smelteovn gjennom flere hundre år både i Europa og i Norge og ble brukt både som skjærsteins- og svartkobberovn. Ut fra tilgjengelige opplysninger om krumovnene i norske kobberhytter ser de ut til å ha det særtrekk at de ble bygget uten forherd, dvs at smelten ble samlet opp inne i ovnen før utstikking.
Smeltingen
Smelteren hadde under femtrinnsprosessen et tilnærmet totalansvar for ovner og smelteprosess fram til kobberet forelå ferdig oppskivet som svartkobber fra stikkherden. Deretter overtok garmakeren som foresto den avsluttende raffineringen, garingen, av kobberet. Svartkobberet var et rikt mellomprodukt med ca 90 % kobbergehalt og hadde derfor stor verdi. Dette kommer tydelig fram i beretningen om båtlasten med svartkobber som gikk tapt i et forlis på Femunden. Kobberet kom fra Femundshytta og skulle til garing på Røros. Som en følge av forliset, ble det i 1801 bestemt at kobberet heretter skulle fraktes med hest over land eller på sjøen når isen hadde lagt seg. Det hevdes at tapet var så betydelig at det nesten førte til konkurs for verket. Prammen med kobberet ligger fremdeles på bunnen et eller annet sted i Femunden.
Kobbersmelting i sjaktovn var en kompleks prosess. Hvert smelteforløp fikk sitt særpreg, sin egen dynamikk og sin egen kronologi. Det var som et tema med variasjoner. For å få en viss oversikt er det gjort to grep: Først presenteres hovedmomentene i et standard smelteforløp, dernest følger noen kriterier for god smelting.
Smelterens arbeid ved skjærsteins- og svartkobberovnen fulgte stort sett det samme mønster. Arbeidet kan deles i tre faser: Forberedelse til smelting – selve smelteforløpet – utstikking og oppskiving. I tillegg kom tiltak ved smeltekampanjens avslutning, vanligvis på fredag ettermiddag etter 4,5 døgns sammenhengende smelting. Ved smelting i høyovner (3-4 m høyde) som ble mer og mer vanlig utover på 1800-tallet, ble smeltekampanjene en del lenger.
Hovedmomenter i forberedelsesfasen var forvarming av ovnen med ren kullbeskikning. Deretter fulgte selve smeltingen med beskikninger av blandet gods (svovelrikt/kvartsrikt gods) sammen med trekull og fluss. Kunnskap om riktig dosering av beskikningen, basert på godt kjennskap til den aktuelle malmen, hørte til smelterens kjernekompetanse. Mens smeltingen pågikk, arbeidet smelteren med sitt verktøy gjennom en åpning i ovnsbrystet, det såkalte øyet. Det skulle også tas ut prøver for å kontrollere prosess og produktkvalitet. Når herden begynte å bli full, ble det klargjort for utstikking. Leirepluggen i utløpsåpningen på siden av ovnen ble fjernet med et eget stikkjern, og smelten løp ut i den forvarmede stikkherden. Utløpsåpningen ble så plugget, og ny smelting kunne igangsettes. Normalt ble det stukket 2-4 ganger pr. døgn. Ettersom overflaten størknet, ble godset i stikkherden trukket av skive for skive ved bruk av tenger og annet verktøy. Ved kampanjeslutt ble blesten stanset og brystmuren helt eller delvis revet. Ovnen ble renset for urene ovnsprodukter som nese, klumper av seigslagg, jernsu og ovnsbrudd (metallholdige, usmeltede ansamlinger). Så ble det klargjort for ny smelting: Herden ble reparert, evt. fôret helt på nytt og tørket, og eventuelle skader på sjaktveggen ble utbedret. Til slutt ble brystet bygget opp, og ovnen var klar for neste smelting.
Smelteren hadde behov for et vidt spekter av håndverktøy i arbeidet. Her kan nevnes:
- Forskjellig stikkverktøy (spett, stenger) til regulering av nesen, åpning av utstikksåpningen, prøvetaking mm;
- brekkjern til å bryte løs masse som har satt seg fast
- forskjellig uttrekksverktøy som kroker, små jernriver og krafser samt stenger med tverrstilt blad til å løsne og trekke ut seigslagg, kullrester og andre urenheter gjennom øyet;
- trestang brukt ved plugging av utstikksåpningen;
- brekkstenger og tenger til å løfte og trekke av skivene fra utstikksherden.
Den kanskje tydeligste markøren på god smelting var et jevnt forløp, uten forstyrrende dannelse av urene smelteprodukter. Kampen mot seigslagg m.m. ble dermed en av smelterens viktigste oppgaver. Forutsetningen for en vellykket smelting var at det raskt ble dannet nese, og at malm, ikke kull, ble fylt på ytterst for ikke å skade ovnsveggen. Videre var det viktig at det ble smeltet ved en temperatur som sikret at beskikningen sank ned i passe tempo. For rask smelting kunne resultere i usmeltet malm og tap av kobber i slagg. Smelteren måtte også passe på at det ble smeltet under forhold som ga godt skille mellom kobbersmelte og slagg, dvs. med vel doserte beskikninger av malm, kull og fluss. Under hele smeltingen måtte han være bevisst på forbruket av det kostbare trekullet.
Smelterens arbeid ved ovnen var generelt kjennetegnet ved der-og-da-handlinger og tiltak av mer langsiktig art. Viktige beslutninger om korrigerende handlinger og avslutning av smelteforløp måtte ofte tas raskt. Denne løpende tilpasning til de metallurgiske realiteter må ha vært en av smelterens største utfordringer. Informasjon om prosessens gang fikk smelteren gjennom enkle erfaringsbaserte analyser på stedet. En vanlig metode var å gjøre prøveuttak, gjerne ved å stikke en jernstang ned i smelten, enten gjennom øyet i ovensbrystet eller bleståpningen i bakveggen. Prøveuttaket kunne så vurderes etter flere kriterier. Mest aktuelt for kobbersmelteren var å vurdere prøvens seighet samt farger og fargeforskjeller. Ellers kunne man få viktig informasjon ved visuell observasjon av overflaten på badet og av det kobberet som kom ut ved utstikking. F.eks. var det et tegn på god og rik skjærstein at badet sto klart som et speil før utstikking, og at det kobberet som ble stukket ut, var seigtflytende og hadde en blodrød farge. Fattigere skjærstein var blekere rød og tyntflytende. En stadig utfordring var at nesten alle tiltak som ble satt i verk, hadde både fordeler og ulemper. F.eks. ga økt temperatur, evt. økt tilsats av flussmidler, en mer tyntflytende smelte, raskere smelting og mindre seigslaggdannelse, men samtidig ville økt slaggmengde og/eller en for lettflytende smelte lett gi økt kobbertap i slagget. Temperaturøkning krevde også mer bruk av brensel. Etter denne (korte) gjennomgang faller det lett å konkludere med at arbeidet ved ovnen må ha vært tungt, varmt og stressende.
Smelterens styring av prosessen grunnet seg på erfaringskunnskap og et praktisk-faglig skjønn, og ikke på en teoretisk forståelse av hva som skjedde. Det var mange praktiske håndgrep og knep - han visste at hvis han gjorde sånn og sånn, ville det og det gå bra, eller bedre, men han visste ikke riktig hvorfor. Metoden lå i øyne og fingre.
Ved skiftveksel kan vi regne med at det ble utvekslet faglig informasjon om smeltegangen, trolig gjennom korte, kodepregede meldinger slik man kjenner fra senere praksis.
Arbeidsplass og arbeidsfellesskap
De fysiske arbeidsforholdene var stort sett som for de andre i hytta når det gjaldt støv, skitt, ovnsgasser og dunkel belysning. Mer utpreget var heten smelteren ble utsatt for. Trolig har brann- og sviskader vært hyppige skadetyper. Det er sjelden å finne opplysninger om arbeidsskader og -ulykker, men fra Sverige kjenner en til at en smelter fikk oppbrent hele ansiktet "ner hytteugnen sprangh synder".
Ellers kan man spørre seg om det var et arbeidsmiljøtiltak når det ble bygget pipe over ovnene i hytta på Røros. Vanligvis trakk røyken ut gjennom et hull i taket. Da den svenske bergmannen Samuel G. Hermelin som kom på besøk sommeren 1768, spurte om dette, fikk han høre at det var pga snøen som falt "till mycket öfverflöd", og som ellers ville kommet ned gjennom røykhullet i hyttetaket og skapt problemer for smelterne. I dette fysisk krevende miljøet skulle så smelteren utføre et arbeid som må ha fordret hans fulle oppmerksomhet mens smeltingen pågikk. 12 timer skift som normalordning under disse forholdene ville vi i dag ansett som en helt urimelig arbeidsbelastning (i Sverige hadde man tre skiftsordning).
Hvorvidt han reagert på arbeidsforholdene er ikke kjent – trolig tenkte han ikke mye over det. Slik var det å være smelter.
En malerisk, men trolig nokså sannferdig fremstilling av miljøet i smeltehytta på Røros fortjener å bli gjengitt i sin helhet: "Smeltehyttene må ha vært både spennende og skremmende arbeidsplasser. Utafor rant vann i renner og drev knirkende vasshjul med akslinger, utstyrt med knaster som løfta belgene. Ut av belgene og inn i ovnene strømmet luft, omtrent som fra en pustende hval. Gjennom bleståpningen kunne en skimte den glødende massen i ovnen. Til stadighet foregikk tapping med sprut av glødende skjærstein, metall og slagg, og smelte sto til avkjøling. Slagg skulle ut på slagghaugen, skjærstein til venderøstgropene, «verk» kom inn for smelting i svartkobberovnene, tappa metall gikk til garing – det var mange ledd i prosessen, slik at vi knapt kan forestille oss organiseringa. […] Utafor hytta kunne det være heilt ned til 30 minusgrader, inne ganske sterk strålevarme fra alle smeltene som sto til avkjøling eller skulle handteres. Med vadmål måtte en kle ut både varme og kulde!"
Nå arbeidet ikke smelteren alene, men hadde minimum en hjelper, knekten, til sin disposisjon. Vi kjenner lite til hvordan arbeidet ble fordelt mellom smelteren og hans knekt. Mye har sikkert vært teamarbeid hvor knekten har gått smelteren til hånde i forskjellige drillpregede arbeidssekvenser, varierende med tradisjoner i den enkelte hytte og den enkelte smelters preferanser for arbeidsorganiseringen.
Ut fra allmenne betraktninger kan en anta at noen av knektens mer spesifikke ansvarsområder og arbeidsoppgaver var å skjøtte logistikken rundt ovnen, dvs. besørge henting av kull, malm og fluss og flytting/borttransportering/lagring av ferdigprodukter samt utkjøring av slagg til slagghaugen. Øvrige oppgaver kunne bestå i å sette malm, trekull og fluss på ovnen etter smelterens bestemmelse; fjerne urene ovnsprodukter fra ovnen ved kampanjeslutt; sørge for at verktøyet var greit tilgjengelig og at det var forvarmet hvis dette var nødvendig; ta seg av slaggbehandlingen, spesielt dreneringen ned i slaggsumpen, evt. ut på gulvet hvor det ble knust; fjerning av flytende slagg fra toppen av svartkobbersmelten i stikkherden o.a..
Trolig var det vanligvis flere som inngikk i teamet rundt smeltingen, f.eks. til henting av trekull og bortkjøring av slagg. Bakover i tiltakskjeden sto tillaging av det viktige innredningsmaterialet, stubben, til herdene, samt røstingen – kobbersmelteren arbeidet alltid med røstet malm som hovedråstoff. Godt arbeid på disse andre områdene hadde stor betydning for et godt smelteresultat. Det er derfor ikke usannsynlig at smelteren holdt et visst oppsyn med arbeidet og kanskje hadde visse arbeidslederfunksjoner også her. Til støtte for en slik antakelse har vi en opplysning om at ledelsen ved Folldalsverket i 1791 innkalte smelterne til et møte for å få deres mening om visse sider ved verkets kaldrøsting. Og Rinman antyder i sitt bergverksleksikon et engasjement i innredningsarbeidet når han skriver: "Denne blandning af stybbe och redningsler göres uti olika proportioner, efter omständigheterne och malmernas beskaffenhet m.m., som en smältare tilkommer at känna."
Kildene gir ingen klare indikasjoner på hvor vide hans fullmakter kunne være, men en skal ikke se bort fra at ledelsen ved enkelte hytter fant det opportunt å samle mest mulig av det faglige ansvaret på smelterens hånd.
Mer generelt er det grunn til å tro at smelteren hadde så vide rammer for organiseringen av eget arbeide at han fungerte mer som håndverker enn som vår tids industriarbeider. Opplæringsansvar for en "lærling", knekten, styrker dette inntrykket.
Arbeidssosiologisk kan vi ta for gitt at hyttemiljøet var sterkt statusorientert. Hyttemesteren stod øverst på rangstigen, nærmest ham av arbeiderne garmakeren, deretter smelterne, knektene og nederst løsarbeiderne/dagarbeiderne. Hyttemesteren hadde det øverste ansvaret for smeltingen og var dermed smelterens nærmeste overordnede. På "gulvet" kan en regne med at det i mange hytter dannet seg mindre, faste grupper knyttet til skiftordningen og arbeidet ved den enkelte ovnen. Ved Lovise hytte i Alvdal ser det således ut til at hvert arbeidspar (smelter + knekt) var knyttet til en bestemt ovn. På denne måten lærte man både ovnens egenskaper og hverandres arbeidsrutiner godt å kjenne, samtidig som ordningen kunne gi grobunn for et godt samarbeid.
Følgende historie fra Folldalsverket viser imidlertid at det kollegiale samholdet mellom smelterne kunne settes på alvorlige prøver når den ene smelteren stadig overtok en ovn etter en annen som viste «Skiødesløshed og Uduelighed» i sitt arbeid. I 1789 fikk ledelsen ved Folldalsverket kjennskap til en slik situasjon ved en av ovnene. Smelteren det gikk utover, Morten Olsen, hadde «staaet imod» sin kollega i skiftturnus gjennom en hel vinter, men situasjonen ble så vanskelig "... at han, Morten, ofte har sagt at han dog engang var nødsaget at frasige sig Kobberofnen, formedelest den Besværlighed han nesten bestandig finder naar han kommer paa Schicht ...". Morten var fortvilet på sin kollegas vegne fordi slike saker gjerne førte til at man ble tilvist annet arbeid med tap av lønn og anseelse.
Arbeidsplaner og disponering av arbeidskraften var et administrativt anliggende, men en kan anta at ledelsen så verdien i at det utviklet seg arbeidsfelleskap rundt en spesifikk ovn som beskrevet for Lovise hytte. Denne måten å tilrettelegge arbeidet på kan dermed ha vært nokså vanlig.
For øvrig må vi nøye oss med å stille noen spørsmål: Hvordan var f.eks. smelterens forhold til smelterne ved andre ovner? Var det noen form for samarbeid her, og hva samarbeidet man da eventuelt om? Eller var hyttesamfunnet preget av rivalisering, og hva var da typiske "minefelter" i det daglige arbeidet? En kan f.eks. tenke seg at det har vært visse gnisninger mellom smelter og garmaker knyttet til kvaliteten på det svartkobber som smelteren leverte fra seg for raffinering i garmakerens herd. Måtte smelteren dele på håndverktøyet, eller hadde hver smelter sitt eget verktøy som han selv hadde ansvar for å holde i orden og ha et komplett sett av?
Den personlige utfordringen
De mange og tunge arbeidsoppgavene, ansvaret og det til tider store arbeidspresset satte den enkeltes kompetanse og kapasitet under så stort press at det nok oppstod tydelige skiller mellom gode, middels gode og dårlige smeltere, jfr. ovenfor.
Det synes å ha vært en alminnelig oppfatning at det var tyngre å arbeide som smelter enn som gruvearbeider. Her kan også refereres til Lindroth som beretter at smelteryrket ved Stora Kopparberget etter hvert ble så lite ettertraktet at det fra 1760 ble utlovet en belønning til alle som tok smelterutdannelse. Årsakene til smeltermangelen synes å ha vært at ungdommen søkte seg til gruvearbeidet i stedet for til det slitsomme smelterfaget. Det var også vanskelig å få erfarne smeltere til å stå hele yrkesløpet ut. Det finnes tallrike søknader fra gamle og slitne smeltere som ønsker gruvearbeid i stedet.
Arbeidsordning og årsrytme
Normalordningen ved krumovnsdrift synes å ha vært døgnkontinuerlig smelting i to skift med en smelter og en knekt som minimumsbemanning ved hver ovn. Pr. uke ble det smeltet 4,5 døgn sammenhengende med start mandag morgen, såkalt ukesbruk. Etter kampanjeslutt fredag ettermiddag/kveld kom noen timers avkjøling, deretter nyinnredning og tørking av herdmassen. Dette arbeidet ble utført fra natt/tidlig lørdag morgen og litt utover dagen. Siste punkt i klargjøringsarbeidet var, som nevnt, gjenoppbygging av brystmuren som var revet ned for å komme til med inspeksjons- og reparasjonsarbeidet.
Ukesbruket og stansen i arbeidet på lørdag var tilpasset behovet for tid som smelteren og andre arbeidere trengte til å drive jordbruk som attåtnæring. Ukesbruket som normalordning var knyttet til krumovnsdriften. En kan derfor regne med at ordningen ble faset ut gjennom 1800-tallet i takt med innføringen av høyovnene, som bl.a. krevde lengre smeltekampanjer for å gi driftsøkonomisk gevinst.
Da smeltingen under femtrinnsprosessen var avhengig av blest, for det meste fra vannhjulsdrevne belger, kan en si at arbeidsordningen også var underlagt endringer i de klimatiske forhold. Stoppet vanntilførselen opp, enten på grunn av tørke, eller vanligere på grunn av kulde, måtte smeltingen opphøre, noen ganger i flere måneder. Ellers var tilgangen på smelteklar malm og trekull selvfølgelig avgjørende for lengden på driftsperioder og driftsstans i hytta. Når det var stopp i hytta, ble smelteren helst satt til annet arbeid ved verket. Kildene gir opplysning om både gruvearbeid og røsting, kanskje særlig venderøsting. Selv om slikt arbeid var dårligere lønnet, fant nok smelteren dette akseptabelt. For det først fordi driftsstans var normalt og fordi alternativet var å gå uten lønn.
Mer i detalj kan refereres til følgende arbeidsordning ved Rørosverket: Smelteovnene ble fyrt opp natt til mandag. Smeltingen pågikk så kontinuerlig fra mandag morgen til fredag kveld. Smelteren og knektene arbeidet i skift på 12 timer. Dagskiftet varte fra klokken fire om morgenen til fire om ettermiddagen. Resten av døgnet var nattskift. Når ovnene var blitt kalde på lørdager, ble de rengjort og fikk ny innredning.
Spesielt for Rørosverket var at arbeiderne fra gammelt av hadde rett til en bergmåneds permisjon, såkalt fyrmåned, om sommeren. Arbeidet i både gruver og hytter stoppet denne måneden for at folk skulle makte å berge det livsviktige vinterfôret til husdyrene. Ordningen kom etter hvert under press, og i 1901 var det streik hvor fortsatt rett til fyrmåned var en del av streikegrunnlaget. Ved verk som Røros, som drev med smeltehytter på forskjellige steder, kunne variasjoner i driftssesongene for de forskjellige hytter by på store utfordringer både for smelter og verksledelse. Det oppstod i slike tilfeller lett problemer med å fordele arbeidskraften slik at smeltingen gikk like greit ved alle hyttene.
For å sikre tilfredsstillende bemanning ved verkets to hytter i Folldal og Alvdal, hadde verksledelsen ved Folldalsverket innført en beordringspraksis. Den gikk ut på at smelterne kunne beordres til den hytta der det var mest bruk for dem. Denne ordningen var selvfølgelig upopulær, særlig blant dem som hadde familie og kanskje et lite gårdsbruk å skjøtte. Enkelte smeltere nektet å godta denne beordringen, noe som i flere tilfeller ble straffet med oppsigelser. Også den stedlige ledelsen var misfornøyd med ordningen da den var tungvint å administrere. Våren 1791 ble det derfor holdt et møte med arbeiderne ved Lovise hytte i Alvdal i sakens anledning. Tross løfter om at ordningen skulle opphøre, fortsatte imidlertid smeltere å bli sendt til hytta i Folldal.
Generelt synes rettigheter og plikter knyttet til arbeidstagerrollen å ha vært av uformell art i den tid som her undersøkes. Arbeidssituasjonen både for smelteren og andre arbeidere i verkssamfunnet, ble dermed preget av en god del usikkerhet og vilkårlighet. Fraværet i det gjennomgåtte kildematerialet av arbeidsreglement eller andre normative dokumenter vedrørende arbeidsordningen styrker dette inntrykket.
I Sverige ble det vedtatt et arbeidsreglement for smeltere, en "smältarordning", i 1692. Slike normative kilder er nyttige fordi de kan gi interessante opplysninger om dagliglivet, først og fremst hva man anså som viktig og/eller hadde vist seg så problematisk at det burde reguleres skriftlig. Enkelte av bestemmelsene under avsnittet om arbeidsordningen tør være relevante også for norske forhold: § 8: Skiftvekselen skal skje punktlig. Den avløste smelter må ha spesiell tillatelse til å gå hjem. § 7: Smeltere som ikke er på vakt må oppholde seg i hytta i tilfelle brann eller annen ulykke § 6: Mens herden tørkes med glødende kull, får smelteren ikke gå ut av hytta et eneste øyeblikk, men må hele tiden passe på ilden og dra asken ut av herden. § 9: Smelteren har plikt til å lete etter passende steiner til nye ovner, dog mot betaling.20
Lønn – belønning – sanksjoner
Det viser seg vanskelig å få ut data om smelterlønnen fra kildene. De opplysningene som forekommer, er ofte enkeltstående og har begrenset informasjonsverdi så lenge de ikke settes inn i en sammenheng av typen lønnsrelasjoner, kjøpekraft eller lønnsutvikling. Vi vet også lite om hvilken type lønnssystem som var vanlig. En hypotese kan være at kompleksiteten i smelteryrket tilsier månedslønn, og ikke prestasjonslønn eller dag-/ukeslønn. Og var det utbredt å oppebære rettigheter i tillegg til lønnen, f.eks. i form av fri bolig, dyrkingsjord og/eller naturalytelser?
En kilde som gir god informasjon om lønnsforholdene er Folldal Verks historie ca. 1745-1993 fra 1998. Det må naturligvis tas forbehold for den generelle verdien av opplysninger som kun gjelder ett verk i en tid uten fagforeninger og lønnsforhandlinger, for ikke å snakke om landsomfattende tariffavtaler. På den annen side må det tas i betraktning at det fantes et arbeidsmarked med en viss mobilitet, kanskje særlig for fagarbeidere som smeltere. En kan derfor regne med noenlunde lik avlønning for samme gruppe arbeidstakere ved forskjellige verk, i alle fall i samme område. Vi finner mange eksempler, helt fra de første renessansebergverkenes tid, på at arbeiderne truet med å reise hvis det ble lønnsnedslag. I 1790-årene oppstod et slikt tilfelle ved Folldalsverket: For å møte dårlige tider satte partisipantene ved verket i 1791 ned lønningene i smeltehytta. Arbeiderne så seg foreløpig nødt til å akseptere lønnsnedslaget:
"Uagtet Smelterne ved Lovise Hytte paa Tilspørgende om de ville antage Participanternes Tilbud, beklagede at Tidernes Kostbarhed her paa dette Steed, giorde Udsigten for dem til Livets Ophold alt for besvärlig, med den Løn de forhen haver havt, saa saae de sig dog nødsaget at vedblive for en Tiid, indtil de kunde see om Udveje for sig paa et andet Städ kunde gives ... Et år senere gikk smelterne til hyttemesteren og sa at hvis de ikke fikk økt lønn igjen, ville de si opp stillingene sine. Noe slikt hadde aldri hyttemester Hans Christian Bjørn opplevd før. Etter et møte mellom betjentene ble det bestemt at ledelsen skulle holde hardt på de nye lønnssatsene. Virkningen ble slik de hadde håpet: "Smelterne Esten Faadahlen, Peder Estensen og Haldor Iversen mødte og Udbad sig den Godhed af Betienterne, at deres Ubetänksomhed maatte dem tilgives, og at de maatte nyde Arbeidet nu, som forhen ..." Resten av smelterne ble erstattet ved at knektene i hytta fikk opprykk. Dermed var den første organiserte lønnsaksjonen i verkets historie avsluttet.
Et gjennomgående trekk ved lønnsfastsettelsen for hyttearbeiderne var at garmakeren tjente mer enn smelteren, og at smelteren var best betalt av de øvrige arbeidere. Som eksempel kan det vises til forholdene ved Foldalsverket i 1770-årene. Her tjente garmakeren 25 % mer enn smelteren og smelteren rundt 60 % av hyttemesteren i perioder med full aktivitet, mens hans knekt tjente ca 40 % av hyttemesterlønnen som var på 12 rdl/mnd, eller omtrent prisen på en hest.,
Lønningene varierte nokså sterkt gjennom året alt etter aktiviteten i hytta. Det var heller ikke uvanlig at lønnen helt uteble i perioder hvor verket manglet penger. Mer generelt synes lønnsnivået å ha vært nokså stabilt over tid.
Direkte belønning til smelteren har trolig hørt til sjeldenhetene. Når det forkom, var det nok mer som gulrot enn som takk for vel utført arbeid. Et av de få eksempler vi kjenner til, er fra Rørosverket hvor man i 1820-årene utlovet belønninger fra 3 til 6 spd for god smelting ved høyovnene for å overvinne motstanden mot den nye ovnstypen. Straffer i form av bøter, omplassering til lavere stilling eller i verste fall oppsigelse er lite kjent, men har sikkert forekommet i en viss utstrekning. Generelt kan en regne med at det ble slått hardt ned på uaktsomhet og slurv som kunne utsette hytta for brann. Mer spesielt kan en tenke seg at smelteren kunne bli straffet når smeltinger gikk dårlig.
Fra den svenske "smältarordningen" av 1692 gjengis et par straffebestemmelser som nok kan ha hatt sin gyldighet også i Norge. Bøter skulle ifølge ordningen bl.a. ilegges den smelter som kom for sent til en skiftveksel, eller hvis han var alkoholpåvirket mens han oppholdt seg i hytta.
Kanskje med mindre relevans til norske forhold er bestemmelsene i § 10 og 15 om straffen for skjødesløshet i arbeidet. Her fastslås først smelterens erstatningsansvar for den skade han har forvoldt, men hvis han ikke kan gjøre opp for seg skal han legges i jern eller "løpa gatlopp", en form for spissrotgang gjennom byens hovedgate. Av mer kuriøs art er bestemmelsen som fastslår at den hevdvunne skikk med å gi smelteren en øl etter endt smelting, ikke var å anse som en rettighet.28
Vi kan ikke se bort fra at harde straffer også har forekommet i Norge. Som en indikasjon kan nevnes at det lille Årdalsverket i Sogn (1702-1734) holdt seg med eget fengsel og gapestokk. Straffemidlene beskrives slik: "Huset […] var 8 alen langt og 4 1/2 alner breitt [≈5 x 2,8 m]. Det hadde to små rom med sterke dører. Til innbuet høyrde to såkalla «morgenstjerner», det vil seia klubber som skulle brukast til å slå ned ustyrlege fangar med. Straks bortafor ved embetshuset sto gapestokken med halsband og lekkjer."29 Tilgjengelig materiale gir ingen indikasjoner på hyppig bruk av disse straffemidlene, men de sto der til skrekk og advarsel. For oss utsier de først og fremst noe om den rettstilstand som rådet.
Opplæring og kompetanse
Smelterens forutsetninger for å beherske smelteprosessen var som regel basert på en betydelig bredde- og dybdekunnskap, ervervet gjennom praksisopplæring og egne erfaringer, ofte fra verkets virksomheter, også utenfor hytta, eller fra arbeid ved andre hytter og verk. På dette solide grunnlaget kunne han sette opplysninger om malm og røsting inn i et handlingsperspektiv og planlegge smeltingen. Kjernekompetansen var bygget opp gjennom generasjoner og ble brakt videre til nye smeltere gjennom opplæring ved det enkelte verk. Selv om det ikke fantes noen formell "lærlingeordning" eller sertifisering, slik vi finner eksempler på for garmakerne, og i Sverige, kan vi ikke se bort fra at det kan ha forekommet avtaler hvor smelterens og knektens rettigheter og plikter er definert i forhold til et opplæringsløp.
Det kan synes som det også har vært visse tradisjoner for reising som læringsstrategi blant verkenes fagarbeidere, slik vi kjenner fra håndverksfagene. Falck-Muus trekker en slutning om slike tradisjoner ut fra det store antallet "gemene bergmenn" som kom fra det store og tunge Falun-miljøet, for å lære ved Røros Kobberverk. Dette påfallende forhold, viser, etter hans mening "… at en selv langt ned i tiden regnet opphold ved fremmede bergverk som et ledd i selve den håndverksmessige bergmannsutdannelsen." Trolig ble de fleste reisene finansiert med egne midler, men også arbeidsgiverne kunne bidra. To eksempler er kjent fra Røros. Ikke uventet gikk turene til Falun som hadde europeisk ry som kompetansesenter for kobberfremstilling. Den første studieturen fant sted i 1761 da verket sendte "tvende duelige Subiecta" for å studere smelteprosessen ved Stora Kopparberget. Den andre turen gikk i 1808 da direktør Daldorph dro med to av sine beste hyttearbeidere for å innføre forbedringer i smelteprosessen på Røros. Det kan ikke spores noe resultat av noen av disse reisene.
Rekruttering og arbeidsmarked
Fra Folldalsverket har vi et eksempel på hvordan rekrutteringen til smelteryrket foregikk:
Når en smelterstilling, "smelterrom", ble ledig, rykket knekten med lengst praksis nærmest automatisk opp, samtid som en av de mest erfarne løsknektene gikk inn i hans stilling som såkalt "stående knekt". Et selvrekrutterende fagmiljø var av betydning for å sikre viktig kompetanse om lokale forhold, f.eks. når det gjaldt malmgrunnlaget.
Mer allment er det vanskelig å si noe sikkert om hvor ettertraktet smelteryrket var, men en kan nok regne med at stillingen for en del hytteknekter representerte en karrieretopp. Et alternativ til internt opprykk var å ansette smeltere utenfra. Dette kunne være aktuelt hvis det var mangel på gode kandidater blant verkets knekter, ved utvidelser, eller kanskje fordi man ønsket nye impulser utenfra. Her må en ta i betraktning at arbeidsmarkedet for bergmenn av alle kategorier, også smeltere, var preget av relativt høy nasjonal og internasjonal mobilitet drevet bl.a. av etterspørsel etter spesifikk fagkompetanse.
At folk flyttet på seg i dette miljøet, viser en generalrulle over belegget ved Røros Kobberverk fra 1735. Her fremgår at de aller fleste av arbeiderne som ble ansatt, tidligere hadde arbeidet ved en rekke andre verk, enkelte opptil 20 år innen ansettelsen på Røros.
Den høye mobiliteten må ses på bakgrunn av at retten til å si opp jobben og flytte på seg var en del av den såkalte "bergfriheten" med århundrelange tradisjoner i europeisk bergrett. "Flyttekulturen" må, som nevnt, også ses i sammenheng med mer allmenne normer om at flytting var en del av en yrkesfaglig utdannelse.
Smelteren – tradisjonsbærer eller innovatør?
Smelteren sto solid plantet i en århundrelang tradisjon med smelting etter en metode som hadde vist seg uhyre bærekraftig og veltilpasset den malm man arbeidet med. Forsøk på vesentlige endringer fikk marginal, eller ingen betydning, enten de kom fra det vitenskapelige miljøet, fra utenlandske, omreisende prosjektmakere eller fra fagfolk utenfra. Lindroth gjengir en rekke fantasifulle forslag til "snarveier" på den etablerte krokveien til kobberet. Vi kjenner ingen historier om prosjektmakere fra Norge, men det er lite trolig at de ikke forsøkte seg også her, f.eks. ved Røroshytta som med sine 8 smelteovner og 2 garherder i 1763 ble omtalt som den anseligste kobberhytte i Europa.
Forslag til kostnadsbesparende forbedringer ble gjerne møtt med interesse fra eiere og ledelse. Slike "bedrevitere" virket imidlertid provoserende og irriterende på mange smeltere hvis "… experiment voro tryggt förankrade i den metallurgiska vardagen, föga sensationella men i det långa loppet livsdugligare än de projekt som på andras initiativ prövades."
En historie fra Sverige kan tjene som eksempel på de reaksjoner folk ”utenfra” kunne bli møtt med: I 1744 hadde en eldre, erfaren smelter, Antoni Jakobsson, fått i oppdrag å kontrollere smeltingen i Bergslagen. Ved en av hyttene ble han møtt med sterke ord fra en av smelterne: Hvis Antoni kom til hans ovn, skulle han kaste han ut. Han opphisset også de andre smelterne mot ham og de sa at Antoni ikke forstod seg på ovnsdrift, men de kunne gjerne lære ham smeltekunsten, og for øvrig passet han best på Bergslagshospitalet.
Inngående kjennskap til den lokale malmen var et av de største fortrinnene til en erfaren smelter, samtidig som mangel på slik kunnskap var en av de største hindringene for at eksterne "eksperter" skulle lykkes.
Fra Røros berettes således at man i et forsøk på lære av andre i 1701 innkalte hyttefolk fra Meldalen. På deres anbefaling begynte man å beskikke slik det ble gjort der. På grunn av Rørosgruvenes mer ”jernbundne” malmer fikk man imidlertid store jernsuer som var anstrengende å få ut av ovnen. Disse ble i mange år liggende utenfor hytta med tilnavnet "Meldalsklumper".
Og
ved Årdal kobberverk i Sogn forsøkte en gruppe geskjeftige engelskmenn i 1733 å implementere den siste metallurgiske innovasjon i England, smelting med steinkull i flammeovn. Smeltingen ble imidlertid en total fiasko. Berghauptmann Schubarth som i 1736 undersøkte verket, karakteriserte engelskmennenes smelting som "barnaktig", og mente de hadde trodd at malmen ville smelte like lett som engelsk bly- og tinnmalm. Men malmen i Årdal var "fyrfast".
Som i mange andre sammenhenger kan sterk binding til tradisjoner være en alvorlig hindring for omstilling og utvikling. Den tyske forfatter Vargas Bedemar som foretok en rundreise i Norden i årene 1810-1814, gir et eksempel på dette fra Røros. I sin reisebeskrivelse har han oppgitt hvordan innarbeidete og tilstivnete rutiner preger smeltingen og fører til dårlige ressursutnyttelse og resultater. Han skriver (forf. oversettelse):
" Smeltingen i Røros' krumovner skjer som i Tyskland hvorfra også ovnene kommer. Ved smeltingen til [skjær]stein stikker man hver 5-6 time, når herden er full. Da smelterne iflg det gamle systemet alltid skal smelte en bestemt mengde erts (uansett hvordan smeltingen forløper) i et ukesverk, så skjer det fra tid til annen at de blir ferdig 6-8 timer før tiden. Da tilbringer de tiden med å sette på kull for å holde metallet flytende til det skal stikkes ut. De setter også gjennom 5 tønner ekstra før høytider som jul og påske. Slike ureglemessigheter må ha en svært uheldig innflytelse på smelteproduktene, og det er derfor ikke å undres over at man finner opptil 1 6/8 % Cu i slagget."
Dog kan vi spore en utvikling i form av "de små skritt" som ga resultater over tid. Det er anslått at produktiviteten pr. arbeider økte fra 0,3 tonn garkobber pr arbeiderårsverk ved begynnelsen av 1700-tallet til 0,5 tonn ved begynnelsen av 1800-tallet.44 Dette betyr i så fall en produktivitetsøkning på 66 % med prinsipielt samme teknologi. Hvor mye av dette som skyldtes initiativ fra smelteren, vet vi lite om. Også her spilte nok den enkeltes erfaring, dyktighet og legning for eksperimentering en stor rolle. Og kanskje lå det hindringer i veien for selvstendige smelterinitiativ i form av hevdvunne tradisjoner for at eksperimentering med nye metoder var forbeholdt hyttemesteren eller andre hyttefunksjonærer.45
Som en konklusjon synes det å være godt belegg for å hevde at smelteren, med enkelte unntak, var mer tradisjonsbærer enn innovatør, og at teknologisk og metodisk endring på denne tiden hovedsakelig var initiert ovenfra.
De nye høyovnene
De såkalte "høyovnene" med høyder opp mot 4 meter kom i bruk ved norske kobberverk rundt 1800 og avløste etter hvert de gamle krumovnene som den dominerende ovnstypen. Innføringen av de nye ovnene fikk en rekke konsekvenser for smelterens arbeid: De ble ikke beskikket fra gulvnivå, men fra oppbygde plattformer langs siden eller over ovnen. Og da det nå ble smeltet større masse pr. tidsenhet, fikk feilvurderinger fra smelteren større konsekvenser – arbeidspresset økte. Endringene ser ikke ut til å ha ført til økt bemanning.
Av størst betydning var allikevel høyovnsdriftens brudd med krumovnsdriftens tradisjonelle "ukesbruk". Konsekvensene for smelteren gikk i flere retninger. Viktigst var at kampanjeslutt nå ble definert av ovnens faktiske behov for reparasjon og ettersyn, ikke av om det var blitt fredag ettermiddag. Vi kan altså snakke om en ny rasjonalitet i ovnsdriften hvor hensynet til bedriftsøkonomiske størrelser som kapasitetsutnyttelse og utnyttelse av den faste kapital (ovner, verktøy, bygninger mm) får forrang for tradisjoner og nedarvede rettigheter.
Folldalsverket var trolig det første kobberverk som tok i bruk høyovn, deretter fulgte Rørosverket i 1812 eller 1818. Innføringen av de nye høyovnene ble opplevd som et nokså massivt angrep på den etablerte tilstand, og den skjedde under til dels betydelig motstand bl.a. fra smelterne. Selv om det fantes "gode grunner", kan nok motstanden først og fremst tas som eksempel på den konservatisme og egensindighet som rådet i hyttemiljøet. Ved Folldalsverket fikk direktøren satt opp to høyovner "…allen Schwierigkeiten zum Trotz." og ved Rørosverket var direktør Daldorph som overbevist høyovntilhenger, fortvilet over alle vanskeligheter som ble lagt i veien pga "…den fatale Tro, at den Maade, man udi Sekler har brugt, ikke kan forbedres…". For å overvinne motstanden hos arbeiderne ble det, som nevnt, i 1820-årene utlovet premier, fra 3 til 6 spesidaler, for god smelting ved høyovnene. De lange smeltekampanjene, med smelting også på søndager, var for øvrig et selvstendig argument i kampen mot høyovnene blant en del sterkt kristne hyttearbeidere. Da Eidet hytte ved Rørosverket ble bygget opp etter en brann i 1853, ville således arbeiderne som var haugianere, ha krumovner fordi disse ikke behøvde å holdes i drift på søndagene.
Tiden etter femtrinnsprosessen
Med sine røtter tilbake i middelalderen fremstår femtrinnsprosessen som en usedvanlig teknologisk suksesshistorie som aldri syntes å ta slutt. Prosessen hadde langt på vei vist seg å være den eneste mulige gitt det malmgeologiske grunnlag, de allmenne forutsetninger på teknologi- og energisiden og de bristende kunnskaper om kjemiske lover og realiteter. Men rundt 1890 var det slutt. Smelteren måtte tilpasse seg en ny industriell virkelighet hvor kobber ble masseprodusert i vannavkjølte sjaktovner (waterjacketovner) som leverte flytende skjærstein til liggende tromler, konvertere, hvor kobberet ble "blåst" direkte til garkobberkvalitet i en prosess som ikke trengte tilførsel av brensel. Det var tid for effektivisering gjennom forskningsbasert endring og forenkling og mer spesialiserte arbeidsoppgaver. Smelterens tidligere roller som ovnsbygger og arbeidsleder ble overtatt av andre spesialister og han ble selv tydeligere som ovnsarbeider. Kanskje kom også betegnelsen "smelter" under press samtidig med at det inntraff et statusfall. Dette er ikke undersøkt nærmere.