Setteved/settved/sætved/sætveed/gruveved/fyrved/bergsved/bersved (dial.Røros) (ty. Setzholz)
Skogsved til fyrsetting.
S. var vanligvis tørret gran- eller furuved à ca en meters lengde. Granved ble regnet som den beste fyrveden fordi dette treslaget brant heftigst. Gjennomsnittlig vedforbruk kan anslås til 5 m3 ved (løst mål)/m3 fjell (fast mål) utbrutt.
Veden ble hugget av bønder som leverte den favnevis til verkene.
- Fra 1845 berettes at veden (Kongsberg Sølvverk) ble tørket godt utenfor stollen, og at den før bruk også ble satt til ekstra tørking langs stollens vegger nær fyrfronten.
- At settevedlengden kunne variere viser en bestemmelse fra Røros kobberverk, hvor lengden i 1685 ble fastlagt til 1 ¼ alen, eller nærmere 80 cm. Vanligvis synes lengden å ha vært én meter, antakelig fordi dette var en optimal lengde for utbrenning av gruveganger med normale dimensjoner, dvs ca 2 meters høyde. F.eks. ville lengre ved ha gitt uønsket utbrenning av bergmasse i taket, eventuelt også på sidene.
- Den beste fyrveden var granved fordi dette treslaget brant med ”…en stærk og hastig blussende Lue uden derhos at efterlade mange Gløder, hvilke ere til Hinder og Uleilighed for Arbeiderne.” Ved av løvtrær, eller annen tettere ved var derimot ”… hertil mindre tienlig eftersom det længere underholder Ilden, efterlader fleere Gløder og ej afgiver saa hastig en Flamme…”. For å oppnå den tilsiktede effekt var det altså viktigere å oppnå sterk hete gjennom en livlig forbrenning enn at bålet brant lenge. Det ble derfor helst brukt kløyvd ved som var mer langflammet, dvs effekten økte med samme fastmål vedmengde. Også større og mindre grener kunne med fordel brukes, likeens harpiksrike fururøtter.
- S. ble levert i favner som varierte i volum fordi ’favn’ ikke var en standardisert størrelse. Både bredde og høyde på vedstabelen kunne variere, likeså lengden på veden (vanligvis mellom 0,8-1 m) F.eks. regnet man på Kongsberg en favn s. til 4,25 m3 (løst mål), mens vi fra Kvikne kobberverk (nord –vest for Tynset) får opplyst at en favn var 7,5 m3 (I.m.). Kanskje ble veden i alminnelighet levert ferdig kløyvd.
- Prisene på s. varierte mye fra sted til sted og over tid. Tilbud og etterspørsel var avgjørende. Vi finner således at s. ble dyr forholdsvis tidlig på det skogfattige Røros, mens den var lav ved Eidsvold jernverk som lå i et skogrikt område. Ved vurdering av prisoppgaver må en ta i betraktning hva slags ved som ble solgt (best var, som nevnt, gran og furu, mens f.eks. bjørk var mindre ønskelig), videre om prisen var levert fremkjørt gruve/verk og evt. utkjørt avstand (trolig var det ved en del verk i bruk avstandstabeller ved utregning av prisen), og endelig spørsmålet om kubikkinnholdet i den lokale favn (evt. lakter/kost). En normativ kilde her er Bergordinansen av 1683 som fastsetter en settevedfavn til 3,5 x 3,5 x 1 ¼ al. eller 2,21 x 2,21 x 0,79 m ≈ 3,87 m3 løst mål, i praksis ~3,9 m3. Spørsmålet er, som ofte ved normative kilder, om ordinansen ble fulgt. Som det fremgår, er lengden på s. her satt til ~ 80 cm, mens det, i alle fall senere, ser ut som 1 meter er standard. En slik lengde samsvarer i så fall med lengden på den såkalte settevedlakteren, fastsatt i Overbergamtet på Kongsberg i 1725. Målene på denne lakteren (el. favnen) var 3,25x3,25x1/2x3,25 alen eller 2.04x2,04x1,02 m ≈ 4,25 m3. Dette ble det vanlige mål ved Sølvverket, mer usikkert er det hvilket gjennomslag denne normen hadde ved andre verk.
Tilgjengelige prisopplysninger på s. i dette prosjektet er samlet på siden http://bergverk.preform.no/Artikkel/Driftsutgifter-Setteved.-Priser-pr-m3. Til grunn for beregningene er her satt 1 favn=4 m3 som et praktisk gjennomsnitt for de tall som er nevnt ovenfor – beregningene er uansett beheftet med mye usikkerhet.
Fra Kongsberg Sølvverk opplyses ellers at s. ble betalt etter faste takster som varierte fra gruve til gruve. Betalingen skjedde altså etter leveringssted og ikke etter hvor hogsten fant sted. Når Sølvverket hadde problemer med å skaffe nok s. på ordinær måte med fordeling, såkalt repartisjon, blant bøndene, måtte verket ut på markedet og sette bort leveranser på forpaktning etter lisitasjon eller akkordering med interesserte kjørere. Denne veden falt da naturligvis en god del dyrere enn den pålagte. Bøndene fikk også til sine tider høyere pris for 'overved' (ved utover det pålagte kvantum) som de leverte sammen med sin ordinære ved. Men som regel ble slik overved betalt etter ordinær takst.
- Det gikk med store mengder brenne. Kildene er få, men noenlunde samstemte om et forbruk på ca 5 m3 løs ved/m3 fast fjell som nokså vanlig. Variasjoner avhang bl.a. av hvor ’vanskelig’ fjellet var og hvor store bergflater en arbeidet med. Jo større profiler, jo mindre vedforbruk pr m3 fjell som ble løsbrutt.
Forbruket ved/fjell kan regnes på flere måter. Settes 5 m3 ved/m3 fjell, får vi under visse forutsetninger at medgått ved utgjorde noe over halvparten av vekten av det utbrutte fjellet, mens vedmengden altså utgjorde 5 ganger volumet av den faste bergmassen.
Genererte tall for settevedforbruket, f.eks. på verksnivå, finnes bare som spredte opplysninger og anslag: I et kongebrev 1641 er det tale om at Akershus lens bønder skulle pålegges å skaffe fram 4000 favner (?m3) s. årlig til Kvikne kobberverk. For Rørosverket opplyses at det i 1690 gikk med i alt 9000 favner, mens det på Kongsberg gjennomsnittlig for fem spredte år etter 1750 ble mottatt noe over 10000 favner, eller ≈45000 m3. Her kan bemerkes at settevedforbruket til dels ble sterkt redusert utover på 1700-tallet som følge av stadig økende bryting med kruttsprengning ved verkene. Tall for settevedforbruket alene er derfor en dårlig indikator for måling av aktiviteten ved et verk over tid.
For Røros kan også medtas et anslag hvor det er beregnet at det gjennom årene med fyrsetting gikk med 300.000 favner s. (omregnet til 800.000 m3(?)). Disse tallene sier kanskje ikke så mye i seg selv. Vi forstår imidlertid at det gikk med svært mye trevirke til fyrsettingen, eller som det er sagt, "...hele skoger forsvant ned i gruvene."
- Settevedforsyningen var av avgjørende betydning for driften av mange bergverk til langt ut på 1800-tallet. Veden ble for det meste hugget og kjørt fram av bønder, som regel som lønnet pliktarbeid. De omkringliggende skoger og bondesamfunn ble med dette en integrert del av virksomheten ved det lokale bergverk.
Gjennom Bjørn Ivar Bergs hovedoppgave får vi et detaljert innblikk i hvordan dette arbeidet ble organisert ved landets desidert største settevedforbruker, Kongsberg Sølvverk, på begynnelsen av 1700-tallet. Med en antatt overføringsverdi til andre verk og tilgrensende tidsepoker, gjengis her noen hovedpunkter:
”Settevedhogsten foregikk som regel om våren og forsommeren, mellom våronna og slåtten. Sølvverkets ledelse måtte derfor være tidlig ute med driftsplaner og krav for det kommende års drift. Allerede på vinteren måtte Overbergamtet beregne hvor mye Sølvverket trengte av ved på neste vinterføre til neste års drift, og fordele det ('gjøre repartisjon') i sirkumferensen. Fogdene beregnet da hvor mye som skulle kjøres av hver bonde, beregnet etter gårdklasser: Fullgård, halvgård og ødegård (1/4 av fullgårds kvantum). Fogdene utferdiget en kjørselsbok for hver enkelt bonde, hvor fogden antegnet hvilket kvantum enhver skulle gjøre. Denne boken tok bonden med til hogsten om våren. Når bonden møtte opp på Kongsberg, fikk han anvist hogststed, og det ble innskrevet i boken hva han skulle skaffe i tillegg av rør, stenger m.v. Dessuten ble det antegnet hvilken gruve vedkommende skulle kjøre setteveden til om vinteren. Sølvverkets holtsførstere var oppsynsmenn ved hogsten og rapporterte hvem som hadde hogd, slik at de uteblitte og de som hadde hogd for lite kunne purres i tide. Det var også viktig å passe på at ikke trær som var brukbare til tømmer eller ungskog i god vekst ble hogd opp til setteved.
Settevedkjørselen var ved siden av kullkjørselen det første som ble utført etter at vinterføret kom. Den begynte ofte i desember og fortsatte utover nyåret. Det hendte forsyningen var så dårlig at ved også måtte kjøres om sommeren, dvs, den måtte kløves eller kjøres med kjerre eller vogn. Dette var nesten utelukkende forpaktningsarbeid, og falt meget dyrt for verket i forhold til den ordinære kjørsel ...
Vedsledene tok gjerne 1/4 favn, eller ca. 1 kbm ved. [Ca 330 kg dvs omtrent det samme som en lest trekull à ≈300 kg]
Veden ble stablet ved gruvene og oppmålt.av stigerne og holstførsterne. Ved denne oppmåling måtte det ofte kortes noe pga. at ikke all veden holdt sin fulle lengde. Men endel bønder gjorde også 'overved', leverte noe mer enn sitt pålagte kvantum. Bonden hadde visse muligheter for å drøye sitt kvantum ved.
Overbergamtet anmerket i 1745:
1. Endel av forrige vinters setteved var bare 1/4 L [lakter] lang mot befalt 1/2 L[≈1 m].
2. Veden var for mye småkløvd av bonden i skogen.
3. Opplegginga skal skje utan underfundighet. Tar ikke bonden hensyn til. advarsler, skal veden omlegges på hans kostnad.
4. Ved-stossene (stablene) skal ikke settes nærmere sammen enn at et menneske kan gå og se imellom.
5. Hver lengde på veden skal legges særskilt opp og beregnes etter fingre [se finger]. 48 fingre regnes som full lengde [dvs ½ lakter≈1 m]
6. Vedlengden måles fra den ene spiss av vedtreet til den andre. Det regnes som full lengde inntil 2 fingre [≈4 cm] for lite, og hvis mesteparten er lang nok.
Varia:
- Ved Kongsberg Sølvverk, landets største bergverk og det verk hvor fyrsettingen ble drevet i størst omfang, var det først og fremst s. som dominerte verkets forbruk av skogprodukter, i alle fall i den eldre driftsperiode fram til nedleggelsen i 1805. Dette til forskjell fra jern- og kobberverkene hvor det var ved til trekull som utgjorde den største posten.
- Fra 1672 berettes om en fraktmåte for s. noe utenom det vanlige da tre kvinner fra Kongsberg fikk betalt 28 skilling favnen for å bære 8 1/2 favner s. fra skogen til et nytt skjerp ved Gabe Gottes gruve.