Hytteknekt

DELPUBLISERING. Artikkelen kompletteres senere.

Denne artikkelen er hovedsakelig orientert mot forholdene ved kobberverkene.

Hytteknekt/hytteknegt/hyttknekt

Hjelpearbeider i smeltehytta.

KOBBERFREMSTILLING

H. er relativt lite omtalt i kildene og det er derfor vanskelig å bygge opp noenlunde sikker kunnskap om hans arbeidsoppgaver og forhold for øvrig under femtrinnsprosessen. Han var en helt nødvendig del av hyttefellesskapet, men tiltrakk seg nok lite oppmerksomhet.

Så langt kildematerialet rekker kan vi identifisere følgende generelle kjennetegn for hytteknekt-gruppen i kobberhytta:

- H. foresto de mange og varierte arbeidsoppgaver som ikke krevde særlige fagkunnskaper i hyttedriften;

- arbeidet omfattet mye av det tyngste og varmeste arbeidet;

- gruppen var heterogent sammensatt mht. til alder, arbeidstilknytning og overordnede.

Noe mer kunnskap har vi om arbeidet til de knektene som arbeidet i par med garmakeren, hhv kobbersmelteren. Men selv om arbeidet ved garherd og sjaktovn er bedre dokumentert, kjenner vi lite til hvordan det konkret ble fordelt mellom knekten og hans "mester". Mye har sikkert vært teamarbeid hvor knekten har gått mesteren til hånde i forskjellige drillpregede arbeidssekvenser, varierende med tradisjoner i den enkelte hytte og den enkelte mesters preferanser for arbeidsorganiseringen.

Etter alt å dømme sto garmaker-knekten og smelter-knekten i en særstilling. Både garmakeren og smelteren hadde som regel opplæringsansvar slik at knektene var under faglig opplæring og forberedte seg på opprykk i hyttehierarkiet. Deres arbeidssituasjon var dermed mer stabil med en fast arbeidsplass, samtidig som det nære samarbeidet med hyttas fagarbeidere i noen grad kan ha gitt dem et statusmessig løft. Det kan imidlertid være noe usikkert hvor ettertraktet disse "mesterstillingene" var, spesielt arbeidet som smelter. Vi kan allikevel regne med at smelterstillingen for en del h. representerte en karrieretopp.

Noen formalisert "lærlingeordning" eller sertifisering, slik man fikk i Sverige, lar seg ikke spore i kildene.^[1] Vi kan imidlertid ikke se bort fra at det kan ha forekommet avtaler, skriftlige eller muntlige, hvor knektens rettigheter og plikter er definert i forhold til et opplæringsløp. Vi kjenner et eksempel på en slik opplæringsavtale for garmakerfaget, se eget punkt under Varia nedenfor. Slike avtaler har kanskje vært relativt vanlig i dette faget. Ellers gikk garmakeryrket ofte i arv fra far til sønn.

H. synes gjennomgående å ha utgjort rundt 45 % av det totale hyttebelegget når en tar med grupper av fast ansatte som smeltere, røstvendere og hyttesmeden. I tillegg kommer et varierende antall daglønnsarbeidere som delvis ble omtalt som knekter. Kanskje gir det god mening å innpasse h. i en tresjiktsmodell hvor arbeidergruppen inndeles i fagarbeidere (garmaker, smelter), knekter og løsarbeidere (junger) i samsvar med gammel tysk tradisjon for bergverksdriften.

Overgangen til moderne bessemering ga selvfølgelig også h. andre arbeidsoppgaver. En viktig oppgave i den nye tekniske virkeligheten var å holde de mange dysene i konverterskroget åpne, se konverter.

Mange av knektenes arbeidsoppgaver var knyttet til logistikken i hytta - inntransportering av malm, kull og tilslag og uttransportering av slagg og ferdigprodukter. 

Ellers kan en regne med at h. ofte var beskjeftiget med kaldrøstingen^[2], men trolig i langt mindre grad med venderøstingen. Venderøstingen synes for det meste synes å ha blitt utført av egne, såkalte "røstvendere", mens noen tittel som "kaldrøster" eller "røstbrenner" ikke er kjent.

De mange og varierte arbeidsoppgaver som skulle utføres i hytta på "knektenivå", tilsier at h. mer allment var en fleksibel arbeidskraftgruppe som kunne settes til de fleste typer arbeid på dette nivået. Når vi møter betegnelser som "malmknekt", "kulleknekt" og "slaggeløber", er det således grunn til å anta at dette ikke var strenge yrkesbetegnelser, men like gjerne betegnelser brukt ad hoc for å identifisere hvem som til enhver tid gjorde hva. Det samme gjelder trolig "lerdriveren" som var beskjeftiget med klargjøring av innredningsmateriale for ovner og herder.

Foruten logistikkoppgavene, jfr. ovenfor, kan en regne med at både garmaker- og smelterknekten hadde som oppgave å sørge for at verktøyet var greit tilgjengelig og at det var forvarmet hvis dette var nødvendig. En annen oppgave kunne være å tilblande stybbe for reparasjon av herd/forherd, mens selve reparasjonen og i alle fall det avsluttende arbeidet helst ble utført av mesteren selv, se innredning. Et arbeidsmoment som krevde felles innsats av mester og knekt var arbeidet med oppskivingen^[3] fra herd etter endt smelting. Dette var et slitsomt arbeid som krevde innsikt, godt håndlag og et intimt samarbeid mellom mester og knekt.

Knektene fulgte den samme arbeidsordning som sin mester med døgnkontinuerlig toskiftsordning som det normale.

Arbeidet ved garherden var faglig svært krevende og ansvarsfullt – garmakeren produserte verkets salgsprodukt. Garmakeren har nok derfor vært svært tett på prosessen hele tiden, noe som kan ha gitt garmaker-knekten generelt en noe mindre selvstendig stilling enn smelter-knekten.

For smelter-knekten kan vi regne med at han, i tillegg til sine øvrige oppgaver, arbeidet med å beskikke ovnen med malm, kull og tilslag etter smelterens bestemmelse. Han kan også ha hatt spesielt ansvar for å renske ovnen for urene ovnsprodukter som seigslagg, nese og jernsu etter endt smeltekampanje. Og av og til måtte flytende slagg fjernes fra toppen av den uttappede svartkobbersmelten. Dette tunge og varme arbeidet var nok også knektens oppgave.   

På bunnen av hyttehierarkiet finner vi arbeidere av typen "løsknekter", eller knekter uten fast ansettelse. Disse kunne trolig få arbeidsoppgaver av alle andre i hytta, også de fast ansatte knektene.^[4]

H. var hovedsakelig yngre arbeidere, men noen klar avgrensning oppover synes det ikke å ha vært. Noen må nødvendigvis ha blitt værende i stillingen til de ble voksne da det var få opprykkstillinger i hytta. På den annen side var arbeidet såpass tungt og krevende at det sannsynligvis var meget få eldre h. ved verkene.

Interessante arbeidssosiologiske spørsmål vedr. gruppeidentifikasjon, gruppesamhold, gruppeopptreden osv. må forbli ubesvart pga kildesituasjonen.

Varia:

- "Knekt" var et ord med dype tradisjoner i det tyske språkområdet. Det betegnet generelt en tjenende person og var i bruk på en rekke områder, foruten i bergverksdriften, i det militære, i rettspleien, i sivilforvaltningen osv. Det er her interessant å merke seg at "knekt" ble brukt som stillingsbetegnelse ved Rørosverket helt til hytta ble lagt ned i 1953, mens ordet ikke brukes av Rinman i hans store Bergwerks Lexicon fra 1789. Dette sier noe om hvor mye sterkere den tyske tradisjon har stått i norsk enn i svensk bergverksdrift. Unntaket som bekrefter regelen er at "knekt" ikke ble brukt ved det svenskeide Sulitjelmaverket (stiftet 1891) selv om man "lånte" folk fra Røros for opplæring på bessemerutstyret. Hjelpearbeiderne på konverteren ble i Sulitjelma kalt "bessemerere".

- For å øke kompetansen innen garmakerfaget ved Røroshytta ble det med partisipantskapets støtte og enkelte partisipanters tilstedeværelse 20. juni 1652 inngått en formell lærlingekontrakt mellom garmakermester Hanns Lauridtzenn og en Ernst Christophersenn. Mester Hanns forplikter seg til å undervise "Knecht" Christophersenn i alt han selv har lært, og ingenting skal holdes hemmelig for lærlingen. Mesterens honorar for opplæringen, 50 rdl, ble forskuttert av partisipantene. Til gjengjeld forplikter lærlingen seg til ikke å lære kunsten til noen andre eller reise fra verket uten partisipantenes "willie och tilladelse".^[5],[6]

- Arbeidet ved garherden kunne være en farlig arbeidsplass for garmakeren og hans knekt. Kom verktøyet i kontakt med kobbersmelten når slagget ble trukket av, kunne flytende kobber sprute rundt. Og hvis man ønsket å bruke vann for å få en raskere nedkjøling av smelten før oppskiving, måtte dette vannet forvarmes. En måte å gjøre dette på var å legge vannet på en varm herdskyffel før det ble stenket på kobberoverflaten. En mer drastisk metode var å kaste vannet mot den varme veggen i herdens bakkant, slik at det så sprutet oppvarmet ned på overflaten. Dette var nok knektearbeid. En annen farlig situasjon kunne oppstå hvis det var mye svovel i smelten. Gassen som da dannet seg, fikk smelten til å "koke" slik at dråper av flytende metall kunne sprute omkring.

- Den gjennomførte rangordningen ved bergverkene ga seg mange utslag. Bergamtets tildeling av brennevedkvoter ved Kongsberg Sølvvverk på begynnelsen av 1700-tallet kan tjene som eksempel. Amtet fastslo hvor mye hver yrkesgruppe hadde rett til å hugge etter enhvers "fornødenhed og tilstand". Mest fikk bergamtskriveren og bergmesteren med 40 favner, deretter presten, fogden, hytteskriveren, inspektøren (trolig skogsinspektøren) og materialforvalteren 30 favner, overstigeren 12 favner, hauerne 8 favner og til slutt knektene 6 favner.^[7]

           Her kan også legges til en takst for enkegodtgjørelser ved Sølvverket. Enker etter overstigere, organist, klokker mm tilkom 1 rdl (à 96 skilling) pr måned (10 % av mannens lønn), enker etter stiger, bergsmed mm 64 skilling, dvs 2/3 rdl (12 %), mens enker etter pukker og knekter mm var 32 skilling, dvs 1/3 rdl (9 %).

De sosiale skillene i bergverkssamfunnet fulgte deg hele livet, og vel så det. Vi merker oss også at (graderte) frynsegoder ikke er av ny dato.

- Ved Folldalsverket besto "pliktsarbeidere" hovedsakelig av to "marginale" grupper, yngre som skulle inn i arbeidslivet og eldre som var på vei ut. De arbeidet på daglønnsbasis, hadde lavest status og var dårligst betalt med fra ca 40-75 % av en knektelønn, og måtte ta alt slags forefallende arbeid. Arbeiderne i denne gruppen synes i varierende grad å ha blitt omtalt som "knekter".

            I 1802 klaget Folldalsverkets hovedinteressent, Haagen Mathiesen, over at mange av pliktsarbeiderne var gamle og lite arbeidsføre. Han forlangte derfor at det skulle stilles pro­duktivitetskrav. De som ikke greide å kaldrøste gjennomsnittlig fem malmtønner om dagen skulle settes ut av arbeidet.^[9]

- Ole Sorken som arbeidet ved Røroshytta fra 1943 til den ble nedlagt i 1953, forteller om arbeidet med å holde konverterdysene åpne: "Knektene måtte sørge for å holde "nasan", dysene, på konverteren åpne. De ble tettet av jernoksid. Det var i alt 10—12 slike dyser på kjelen. Knektene gikk og stakk med halvannen meter lange stenger. Dette var hardt arbeid og når den ene ble sliten, tok den andre over. Slik holdt de på en time eller to i strekk. Ved ovnen var det "gørrvarmt". Smeltemassen holdt 1800–2000 grader^[10]. En måtte være kjapp. Ble jernet stående for lenge, brant det fast." Sorken forteller også at det var knektene som hadde det manuelle arbeidet med å øse flytende kobber fra bessemeringen over i barreformer. Arbeidet var forferdelig tungt og varmt. Ut på 1940-tallet ble det tatt i bruk større øser som hang i en travers fra taket. Det lettet arbeidet betraktelig.^[11]

Smelteren var nå erstattet av en formann. Bemanningen ved en konverter var en formann og to knekter.