Stybbe/støv/innredningsstøv/indredningsstøv/redningsmasse/gestub/gestüb/gestybbe (ty. Gestüb/Gestübe)
Ildfast materiale brukt til fôring i smelteovner og herder, bestående av finknust kull/koks oppblandet med leire, mergel o.l., gjerne magret med sand og tilsatt vann før bruk.
Utfôring med s. beskyttet ovnens konstruktive elementer (murverk, naturstein, murstein) mot opptæring fra aggressiv, flytende slagg; gjorde det lettere å fjerne avsetninger som hadde festet seg til underlaget; ga redusert varmetap da det var en dårlig varmeleder; virket reduserende pga kullinnholdet.
Blandingsforholdet kullstubb:leire varierte mye etter bruksområde og malmtype. Det var f.eks. en tydelig tendens til mer kull jo nærmere en kom herdens overflate. Alternative innblandingsmaterialer var mergel (naturlig kalkholdig leire) og såkalt "ovnsstøv" eller "gammelt støv". Ovnsstøvet var nedknust materiale fra tidligere innredninger som for det meste ble brukt i basislagene for den nye innredningen. Det synes å ha vært vanlig å sikte komponentene før blanding og bruk.
Sand ble tilsatt for å motvirke sprekkdannelser i leiren ved opphetingen.
Vann ble tilsatt som bindemiddel og for å gjøre massen formbar.
Ved vurdering av blandingsforholdet kull:leire måtte malmens beskaffenhet settes opp mot leirens og kullets egenskaper. F.eks. gjorde høyt leireinnhold massen hardere og mer ildfast og motstandsdyktig mot opptæring, men samtidig ble det hevdet at leire var ’heftgrunn’ for jern som da lettere kunne sette seg fast som jernsu. I teorien tilsa dette høyere leireinnhold ved ’aggressive’, såkalte harde, kvartsrike malmer, men lavere leireinnhold ved sterkt jernholdige malmer. Andre hensyn kom imidlertid til. Her kan f.eks. nevnes at en hard overflate ga lengre smeltekampanjer (som var ønskelig) fordi det nå tok lengre tid før smeltemassen skar gjennom fôringen.
Arbeidet med tillaging av ferdig innredningsmasse var, som det fremgår, en flertrinnsprosess. Tilgjengelige opplysninger gir ingen klare indikasjoner på hvordan dette arbeidet var organisert. Mest sannsynlig foregikk alt nedknusingsarbeide (stampingen) atskilt fra den ordinære hyttedriften av hensyn til støvplagen og faren for forurensning av smelteproduktene, se støvpukkverk. Blanding og elting med vann kan imidlertid uten større vanskeligheter ha foregått manuelt inne i hytta, kanskje like ved ovnene der massen skulle brukes.
Tillaging av s. fram til ferdig masse var trolig ikke et eget fag, men en arbeider som ble betegnet som "lerdriver" er i en kilde trukket inn i omtalen av dette arbeidet. Som ansvarlig for innredningsarbeidet hadde smelteren trolig også et ansvar for s., herunder oppsyn med nedknusing, blandingsforhold og elting/konsistens, mens selve arbeidet trolig ble utført av en erfaren hyttearbeider.
Se innredning for en samlet presentasjon av innredningsarbeidet.
S., formet som baller, ble også brukt til å plugge tappeåpningen etter utstikking av flytende metallsmelte til stikkherden. Her ble det helst brukt s., og ikke ren leire, fordi kullfri leire ville gi en steinhard plugg som det ville bli vanskelig å åpne med stikkjernet ved neste uttapping. Slike ”støvplugger” ble brukt ved Rørosverket helt til hytta ble nedlagt i 1953.
Varia:
- Massen ble regnet som ferdig når man kunne forme en ball av den i hendene uten at den klebet. Kvaliteten kunne også testes ved at ballen lot seg sette på en pinne. Ballen kunne så brukes som såkalt "stopp" når tapphullet skulle plugges etter utstikking av metallsmelte.
- En tysk kilde fra mellomkrigstiden opplyser at s. enkelte steder fremdeles ble brukt til innredning av forherder o.l.
- Fra Agricolas store verk De re metallica (1556) hentes følgende, noe forkortede og lett bearbeidete utdrag (oversatt fra tysk): Den massen som digel og forherd består av, er laget av kull og leire. Kullet blir knust ned i pukktrauet med pukkstempler. Stemplene er ikke jernbeslått. Kullpulveret blir siktet. Pulveret som samles opp etter siktingen er velegnet.
Leiren blir først tørket i solen. Med en spade blir så den tørkede leiren kastet på en skråttstilt "netting" av parallelle hasseltrestokker slik at den fine og småklumpede leire går gjennom, mens grovere klumper og steiner faller ned på bakken. Den fine leiren blir trillet på en kjerre inn i smeltehuset hvor leiren blir siktet på en sikt som beskrevet ovenfor. Det som kommer gjennom er velegnet. Det som er for grovt, blir enten kastet eller pukket. Leirepulveret blir blandet med kullpulveret, fuktet og lagt ned i en fordypning til oppbevaring, slik at det blir brukbart i lang tid. Fordypningen blir dekket med bord, slik at massen ikke blir forurenset.
Til to deler kullpulver tar man en del leire og blander det godt sammen med en hakke. Så fukter man blandingen til man kan lage klumper, på samme måte som man lager snøballer. Jo lettere pulveret er, jo mer vann trenger man, jo tyngre, jo mindre.
Som man ser, er fremgangsmåten i hovedtrekk den samme som beskrevet ovenfor.