Bergloven av 1812/Bergordningen av 1812/Berganordningen av 1812/Bergverksloven av 1812
Den nye bergloven, datert 7. september, ble gitt følgende lakoniske begrunnelse:
"Anordningerne, angaaende Bergvæsenet i Vort Rige Norge, trænge til nøjere og efter Tiderne hensigtsmæssigere Bestemmelser". Dette må sies å være et understatement idet den loven den avløste var den tyskspråklige bergordningen av 1540. I mellomtiden hadde det vært mange tilløp til en fullstendig revisjon uten at det hadde blitt til noe. Nærmest kommer vel bergordinansen av 1683.
Bergrettslig var det ikke så store endringer. Tysk bergrett var fremdeles det normdannende grunnlag, og både prinsippene om bergfriheten og bergregalet ble i store trekk bevart.
På bergfrihetens område kom det inn bestemmelser om visse praktiske begrensninger i skjerperetten. Det ble således ikke tillatt å skjerpe på allfarvei, i innhegnede frukthager og andre nyttige hager, og i en omkrets på 50 alen rundt våningshus og andre hus som tilhørte husholdet. Tilsvarende begrensninger finner vi også i dagens berglov, Mineralloven av 2010.
På regalrettens område finner vi at det ble tatt noe større hensyn til grunneierne enn tidligere, fremfor alt ved at de ble tilkjent større rett til deltakelse i bergverksdriften.
Større var endringene når det gjaldt bergadministrasjonen. Underbergamtet på Kongsberg og Det nordafjellske bergamt ble nedlagt og landet ble i stedet delt i tre bergdistrikter, det østre og vestre sønnafjellske og det nordafjellske. Overbergamtet på Kongsberg besto, men ble opphevet som administrativt organ i 1816. Hvert av bergdistriktene fikk en bergmester som øverste leder med en geschworner som assistent.
Også når det gjaldt bergverksjurisdiksjonen skjedde betydelige endringer. Bl.a. ble underbergamtsretten på Kongsberg nedlagt, mens overbergamtsretten på Kongsberg besto inntil den ble nedlagt i 1830.
Den nye loven fastslo at myr- og sjømalm, samt andre ikke-metall holdige mineraler tilkom grunneieren. Hvis forekomstene sto ubenyttet, kunne de imidlertid anmeldes til bergmesteren. Dersom grunneier ikke var villig til å utnytte forekomsten innen 1 år og 1 dag, kunne forekomsten mutes av finneren mot at grunneieren fikk rimelig erstatning.
Etter 1814 kom straks spørsmålet opp om en revisjon av den nye bergloven. Særlig var det stor misnøye med de byrder bøndene var pålagt innenfor bergverkenes cirkumferenser med kjøring og pliktlevering av de nødvendige mengder trekull og setteved til verkene. Saken vakte betydelig motstand og mange mente spørsmålet burde utstå til en ny berglov kunne vedtas. Ny berglov ble vedtatt i 1842. I mellom tiden var spørsmålet om bøndenes pliktarbeid løst.
1812-loven fikk kortest levetid av de norske berglovene med bare 30 år, noe som må ses i sammenheng med de ytre politiske forhold.
Varia:
- Arbeidet med en ny berglov munnet ut i Stortingsvedtak om ny lov i 1827 og i 1830. Denne var helt ut basert på prinsippet om grunneierens rett til malmene, altså et skarpt brudd med den regalrett som hadde vært et bærende prinsipp i både 1540- og 1812-loven. Loven ble imidlertid ikke sanksjonert og derfor ikke satt ut i livet.