Værveksling/veirveksling/vejrvexling/veirvexling (ty. Wetterwechsel)
Ventilasjonen i gruven.
V. i gruven kunne være naturlig eller kunstig.
Med naturlig v. forstås her den trekk/utskifting av luft som skjer i en gruve som følge av ’naturlige’ forhold, eksempelvis som følge av variasjoner i trykkforholdene ved forskjellige gruveåpninger, vektforskjeller mellom varm og kald luft, dannelse av undertrykk/overtrykk ved at luft trekker ut/faller inn osv. Med kunstig v. forstås her v. oppnådd ved bruk av forskjellige slags maskiner og tekniske innretninger.
I tidligere tider var naturlig v. nærmest enerådende, enten ved at luften i gruven ble byttet ut gjennom gruveåpningene som de var (gjerne i kombinasjonen stollåpning (mundloch) nede/sjaktåpning oppe), eller ved at det ble gjennomført tiltak for å utnytte og effektivisere det naturgitte grunnlaget for trekkdannelse, ofte ved hjelp av pipeeffekter. Slike tiltak kunne være driving av lichtloch (sjakter drevet ned til stollanlegg fra dagen); trekkort (ort drevet parallelt 2-4 m over en stoll med flere gjennomslag til denne); bygging av værlutter (ventilasjonskanaler av sammenføyet plank, som vanligvis gikk opp til dagen langs sjaktveggen – varmluft steg opp, friskluft sugd inn; kaldluft sank ned, varmluft presset ut – synes å ha vært den vanligste luftforbedringsmetode ved bergverkene); værovner (ovner som bedret ventilasjonen lokalt ved at den varmet opp luften og fikk den til å stige; dragverk (tett gulv over stollsålen som dannet en ventilasjonskanal under gulvet – friskluft sugd inn f.eks. ved fyrsetting inne i stollen); takhjell (gruvegangen delt i to med en langsgående himling slik at det ble et ’loft’ hvor opphetet luft og røyk fra fyrsetting kunne trekke ut i dagen, mens friskluft ble trukket inn i rommet under); røykkanaler (store, lukkede avdelinger i sjaktene - førte røyken som kom via takhjellene, opp i dagen).
Det plagsomme ventilasjonsproblemet inspirerte til eksperimentering med maskiner og mekanismer for å fremskaffe kunstig ventilasjon i gruvene. I norsk og tysk litteratur kan man lese om forskjellige typer ’ventilatorer’. En slik maskin, en såkalt ’vettersatz’, ble muligens forsøkt på Kongsberg på slutten av 1700-tallet. Apparatet besto av en kasse med inn- og utsugningsventiler hvor det gikk et stempel drevet med maskinkraft. Ellers kan vi lese om ’værtønner’, spesielt utformede tønner som sto over sjaktåpningen for å overføre bevegelser i uteluften til gruven, fottråkkede blåsebelger med blåserør og sogar beretninger om vifting med tøystykker. Med variabel og upålitelig drift var slike mer eksperimentelle tiltak som regel av mindre verdi, og fikk, så vidt vites, liten utbredelse ved norske verk.
I dag er det vanlig å bruke forskjellige suge- og trykkvifter. Også den trykkluft som blir brukt til maskinene i gruven kan bidra til bedre v..
V. var en av gruvedriftens største problemer ved siden av å fjerne vann. God ventilasjon var viktig både for å erstatte oksygen som ble forbrent under arbeidet, og for å motvirke den temperaturstigning som fulgte av virksomheten og jordens egen, indre varme, beregnet til 3 grader pr 100 meter.
V. ble særlig utfordret når brytingen foregikk ved fyrsetting som ikke bare avga mye røyk, men også skapte en farlig atmosfære, kalt stank, særlig om sommeren i rå luft og under regnvær. Stank var sterkt forurenset og oksygenfattig gruveluft, og mange arbeidere omkom i stanken. Ellers var dårlig v. også et problem for fyrsettingen selv – uten trekk fikk man ikke bålet til å brenne skikkelig. Røyken var plagsom også for andre arbeidsplasser i gruven, og fyrsettingen foregikk derfor som regel mellom de ordinære skikt eller i helgene.
I tillegg til fyrsettingen kom oksygenforbruk og temperaturstigning som følge av menneskers og noen ganger hesters åndedrett, lampenes forbrenning og sprengninger.
Stoller og gruveganger drevet for å bedre trekkforholdene i gruven ble kalt værvekslingsstoll, hhv værvekslingsort.
Varia:
- Her kan siteres en nok vel dramatisk beskrivelse fra slutten av 1800-tallet av hvordan forholdene var hvis temperaturen ble rundt 30° i gruven: "Åndedrettet blir kort og hurtig, hos hestene snorkende; folkene befinner seg ille, får kongestioner (blodtilstrømming til hodet); noen besvimer. Bevegelsene er tunge og uten elastisitet, apetitten avtar, ansiktet blir tykt og rødt; urinen utskiller seg mindre rikelig, og de lider av forstoppelse. Deres sinnsstemning blir mørk og trist. De avmagres etter hvert og blir bleke, får gikt og langvarig katarr. De svetter sterkt og er nødt til å arbeide uten klær."