Hund/bikkje/tyhund/tyehund/gruvehund/fordringshund/fordrungshund/bikkje/bikkie/saubrevogn (ty. Hund/Hunt)
Liten håndvogn med fire hjul for transport av bergmasse på bordløpe.
Vognen hadde form som en åpen, rektangulær, lav kasse, og var av to hovedtyper, den eldre, kalt ’tysk hund’ med sporstift (som ledet vognen langs et spor mellom løpebordene), og den yngre ungarsk hund som løp fritt på bordbanen.
Hundefordring var spesielt velegnet for transport av masse i lengre, trange, lave og svingete gruveganger.
For mål og kapasiteter has følgende opplysninger: Tysk hund 0,15 m3 (vekten av en tysk hund er i en kilde oppgitt til opp mot 69 kg); ungarsk hund (omregnet) (~1,2 (L) x ~ 0,42 (B) x 0,48 (D))m ≈ 0,25 m3. Setter en standard spesifikk vekt for utbrutt bergmasse til 2, får en at en tysk hund kunne ta ≈ 300 kg masse, mens en ungarsk hund kunne ta ≈ 500 kg. Den ungarske hund var altså en del større enn den tyske, hvilket stemmer med opplysninger fra andre kilder.
Man regnet med at man kunne bringe vekk 2-2 ½ gang så mye masse i en h. som i en trillebår. Alle kreftene kunne nå brukes til å skyve, ikke noe gikk til løfting og bæring. Bruk av h. var dermed den manuelle transportmåte med høyest ytelse. I trange gruveganger hadde de retningsstabile h. også den fordel at ’hundeløperen’ slapp å støte hender og albuer borti fjellveggene under transporten.
H. stilte imidlertid strengere krav til forarbeidet, mer materialer og arbeid med byggingen, mer arbeid med utjevning av underlaget og mer vedlikehold. H. var derfor mindre aktuelt når det var snakk om transport over kortere strekninger fram til omlastingssted for sjaktheisingen, eller i gruveganger hvor videre drift var kortvarig eller usikker.
H. kom i bruk på 1500-tallet som svar på et stadig økende transportbehov i europeisk gruvedrift. Inntil da hadde all horisontaltransport av bergmasse foregått med trillebår, tomannsbår, i trau, kurver o.l..
En ’tysk hund’ er beskrevet og tegnet av Agricola i hans De re Metallica fra 1556, mens ’ungarsk hund’ ser ut til å ha fått sitt gjennombrudd i Mellomeuropa i siste halvdel av 1700-tallet.
De to hovedformene var også kjennetegnet ved et forskjellig hjularrangement. Bjørn Ivar Berg skriver om dette: Mens den tyske hund hadde fire like hjul, hadde den ungarske hunds fremre hjulpar bare halve diameteren av det bakre hjulpar, som var montert under tyngdepunktet. Det fremre hjulpar trådte bare i funksjon ved bikking av hunden og ved tømming. Kjøring med ett hjulpar gjorde svinging lettere og friksjonen mindre også under rettlinjet kjøring. Sporstiftens støt mot banen, som dessuten førte til slitasje, ble også unngått.
Kunnskapen om bruk av h. i norsk bergverksdrift er her kun basert på kilder fra Kongsberg Sølvverk og Konnerudverket ved Drammen. Hvorvidt det ble benyttet h. også ved andre verk, må derfor foreløpig stå åpent. Dette kan nok ha forekommet, særlig i forbindelse med større stollprosjekter da hundefordring først og fremst var et rasjonelt valg der banen var lang og skulle brukes over lengre tid.
Ved Sølvverket kan det ha vært brukt h. i tidlige driftsår, men sikker dokumentasjon har man først fra midten av 1700-tallet da h. ble brukt under de siste årene av arbeidet med den store Underbergstollen (1748-56). H. ble på denne tiden også brukt ved mindre stoller ved verket. Da dette var før gjennombruddet for de ungarske hunder, var det nok tyske hunder som ble brukt. Tyhundfordring nevnes senere bare unntaksvis ved Sølvverket.
Også ved Konnerudverket ble det brukt h. i stollfordringen, uten av i kjenner til hvilken type vogn som ble brukt.
Både i norsk og svensk materiale omtales ’ruller’/’tyhundruller’. Det var etter alt å dømme en slags valser som ble montert under kassen som et alternativ til hjulene.
Varia:
- Det er fremsatt forskjellige forklaringer til uttrykket ’hund’. Noen forslag skal nevnes. Et går ut på at ordet har sine røtter i det middelalderlatinske ’cannada’ som betyr ’beholder’ (vårt kanne?), men som også ligger nær det latinske ordet for hund, ’canis’, og at ordet har oppstått nærmest som en misforståelse. En annen forklaring går på at ordet er en tysk avledning av det slovakiske ’hyntov’ som betyr vogn; en tredje at det har sin opprinnelse i virkelige hunder som kan ha vært brukt til transport i gruver lang tid tilbake – det er funnet levninger etter mange hunder i en gruve i Østerrike, og til sist kan nevnes en antakelse om at vognen kalles en hund fordi den lyd den gir fra seg når den beveges, kunne minne om bjeffingen til en hund.
- I tysk litteratur opplyses det at når h. var ekstra tungt lastet kunne to hundeløpere håndtere den sammen, den ene skjøv, mens den andre trakk med en sele spent over brystet. Likeså ble h. også brukt ved transport i dagen. Intet av dette er kjent fra Norge, men en kan selvfølgelig ikke utelukke at det har skjedd. Mindre sannsynlig er det kanskje at h., som i Ruhrområdet på 1800-tallet, ble festet til en heiseline og trukket opp skråsjakten som en ’glidetønne’.
- I Tyskland brukes betegnelsen ’Hunt’ også i dag om mindre vogner til lagertransport, møbeltransport, i supermarkeder osv., noen skjøvet for hånd, andre elektrisk drevne, da kalt Elektrohunte.