Kurv/korg/korb/linekurv (ty. Korb)
Spole montert på en roterende aksel for opp- og avvikling av heiselinene; 2. (kurv) kortform for heisekurv, brukt i moderne sjaktfordring.
Ad 1. K. kunne ligge horisontalt eller stå vertikalt, og kunne være sylindrisk eller konisk.
Kjernen i spolen kunne bestå av spiler, eller en ring av mindre trestokker direkte på akselen, eventuelt på en utfôring på akselen i form av treskiver el. lign. for økt diameter. Økt diameter ga høyere heisehastighet, samtidig som heiselinene ble utsatt for mindre tretthetsslitasje og slitasje generelt.
Diameteren på de sylindriske k. varierte naturlig nok en del, men kan kanskje ha ligget på rundt to meter. For k. med kone oppspolingsfelt has få opplysninger. En er fra en europeisk gruve hvor størst og minste diameter på en liggende k. er oppgitt til ≈ 4,35, hhv. ≈2,20 m. Samlet lengde på denne kurven var ≈ 9 m. Det er vanskelig å si hvor typisk disse målene var.
K. var delt i to avdelinger, én for oppspoling, en annen for avspoling, dvs at en tønne var på vei opp, samtidig som en annen ble senket ned i gruven. Avdelingene var som regel fysisk adskilt med ’ringer’ av forskjellig slag, noen ganger med skiver, andre ganger med korte trestokker som var festet på den kvadratiske akselen. Stokkene var ytterst avrundet/tilspisset innover for å fungere som førere for linen ved påviklingen. Det var også vanlig at spolen var avgrenset med ringer på sidene.
I klassisk bergverksdrift var k. del av heismaskinene kjerrat og hestevandring. I nyere tid finner vi k. drevet av turbiner ved Kongsberg Sølvverk og trolig ved Åmdals kobberverk. På Kongsberg ble det også brukt vannsøylemaskiner til drift av k..
Kjerraten arbeidet med liggende k., enten direkte på en forlengelse av hjulakselen, kalt kurvstokk, eller som en separat enhet når kjerraten pga vannforsyningen ikke kunne ligge ved gruven. Kraften fra hjulet ble da overført til kurvstokken som lå på en bukkestilling, via et stangfelt. Se stangkjerrat for detaljer, historikk og oversikt over denne maskintypen.
Hestevandringen arbeidet med vertikal k., montert direkte på den loddrette akselen, spindelen (se spindel (1.) og oppslaget).
Sylinderformede k. var den opprinnelige form. K. med dobbeltkjegle kom i Europa på midten av 1700-tallet hvor de ble brukt i kjerratdriften. Spredningsveien til Norge og første verk som tok i bruk konisk k. her, er ikke kjent.
Spissene på de to kjeglene kunne ligge mot hverandre, være vendt hver sin vei, eller samme vei. Linen ble spolt opp i spiral på k.. Ved å la oppspolingen starte i den spisse enden oppnådde man den fordel at man hadde størst moment når vekten av lasten, tønne + line, var størst, dvs. når linen var lengst. Linen veide ofte langt mer enn den fylte malmtønnen. Etter hvert som linen ble kortere, avanserte vindingene til de delene av spolen hvor diameteren var større. Eller med andre ord, den varierende diameteren på kurven utjevnet det varierende kraftbehovet etter tønnens posisjon under heisingen. Denne mulighet var av økende interesse ettersom gruvene ble dypere.
Mer generelt kunne kraftbehovet varieres ved å endre k.s diameter. En k. med liten diameter stilte mindre krav til kraft levert fra motoren, dvs. vannhjulet/hestevandringen, men førte også til lengre heisetid. Tilsvarende ga større vannhjul/lengre svingbommer (og evt. flere hester) mulighet for større k. og raskere heising. Bygging av kraftige vannhjul (hvis mulig) og store hestevandringer måtte således vurderes opp mot nødvendig/ønsket heisehastighet.
Betegnelsen ’kurv’ skal skyldes at oppspolingsfeltet opprinnelig var bygget som en kurv av spiler, og ikke som en trommel med fast kjerne. Typen gjenfinnes bl.a. på de første k. med konisk oppspolingsfelt fra midten av 1700-tallet, jfr ovenfor.
1800-talls oppfinnelsen bobin var en stor, vertikal k. med dype gjenger for spiralformet opprulling av flat heiseline.
Tidlige koniske k. hadde gjerne en for svak vinkel til å skaffe full belastningsutlikning. Trolig skyldtes dette at en større vinkel fort skapte problemer med at linen lett skled nedover mot spolens smalere deler, særlig på stående k.. Dette problemet kunne unngås ved at begge konspissene vendte oppover.
Opplysninger fra Kongsberg Sølvverk oppgir forholdet mellom største og minste radius på deres første k. av denne typen (1843) til mellom 1,13 og 1,25. (For sistnevnte k. ville en fullstendig utlikning krevd 1,68). Senere kom de såkalte ’Sachsen-kurvene’ som var belagt med trelister i spiral for føring av de innerste vindinger slik at differansen kunne økes til 1,8.
Fra noen gruver i Sverige berettes at man brukte en ’styrestang’ med et hjul i enden for å føre den oppgående heiselinen slik at den ikke la seg dobbelt eller over de nedre vindingene. En kan ikke se bort fra at et slikt praktisk hjelpemiddel var i bruk også i Norge.
En tidlig 1800-tallskilde gir følgende opplysninger om k. på en liggende aksel (kjerrat): K. på midten av akselen består av tre ringer, en dobbelt og to enkle i endene. Ved ringer forstås fire stokker eller armer som ligger rundt akselen, og ved å slutte nøye sammen tilsammen utgjør en regelmessig firkant. Armene i ringen er 2,5 m lange og 21 cm i firkant. Avstanden mellom ringene er 21 cm. Armene avspisses 32 cm fra endene slik at avstanden mellom ringene er størst der, slik at linene går lettere inn på k.. Den dobbelte ring ligger i midten og består av to enkle som slutter tett til hverandre. De runddeler som linen legger seg på mellom ringene består av fire avrundete klosser. Armene er innvendig beslått med jernskinner for å hindre at linen fliser seg opp. Armene kunne også støttes opp med strevere.
Samme forfatter gir også noen opplysninger for det tilfellet at kjerrathjulet kunne legges til gruven. Ringene kunne da legges på hver side av hjulet, akselen burde da være 5 m lang, eller på samme side, da med aksellengde 6,3 m. Hvis dette ikke var mulig, legges k. på en frittliggende aksel 3,1 m lang og 42 cm tykk som forbindes med hjulakselen via en koblingsanordning, se felehode.
Vertikale aksler hadde den fordel at man uten store problemer kunne la linene løpe i forskjellige retninger og således betjene flere sjakter.
Ved tradisjonell kjerratdrift med stangfelt og hampeline ble k. vanligvis plassert nært lineskivene som bøyde linen ned i gruven. Bruk av wire gjorde at kurven kunne plasseres opptil 50 m fra sjaktåpningen, mens linene enten løp i terrenget, eller over enkle stillinger. Slik plassering hadde den fordel at det svært kraftkrevende stangfeltet ble forkortet samtidig som linens utgangs-/inngangsvinkel på lineskivene ble spissere. En spissere vinkel ga mindre slitasje på skivens løpebane for linen samtidig som linene lettere la seg riktig på k..
Varia:
- En svensk 1700-talls kilde oppgir at man ved enkelte verk på kontinentet foretrakk svært store hestevandringer forspent med 6 – 8 hester hvor k. hadde en diameter på ≈ 6,3 m og med ≈ 13,5 m lange svingbommer. Det påpekes også at store k. har den fordel at de sliter mindre på heiselinen. Til sist berettes at man ved engelske steinkullgruver brukte meget store k., opptil 9 m i diameter.
- På Kongsberg ble det både i 1764 og 1776 lagt fram forslag om å plassere en k. på et nivå nede i sjakten, drevet av et stangfelt fra dagen. Planene ble imidlertid ikke realisert for noen av prosjektene selv om man på dette tidspunkt hadde økende problemer med driften mot dypet.