Sjaktfordring (ty. Schachtförderung)
Vertikal transport av løs bergmasse og andre produkter gjennom sjakt.
Det eldste, enkleste og mest utbredte tekniske hjelpemiddel i s. er håndhaspelen hvor heislinen ble sveivet opp med håndkraft på en horisontal rundstokk. Senere kom heisemaskiner som hestegjøpel og kjerrat, også vannsøylemaskiner ble brukt på slutten av 1800-tallet. I dag brukes for det meste elektrisk drevet heismaskineri.
Fordrekarene var små og store tønner, kalt hhv. kybel og gjøpeltønne som ble heist opp med hampetau, lærliner, kjetting eller stålwire (kom i bruk rundt 1830) (se heiseline). I dag kjøres vogner med bergmasse rett inn i såkalte kurver som heises opp, eller massen fylles i skiper fra spesielle tappeterminaler nede i gruven og tippes automatisk i dagen.
Det foregikk også en betydelig transport ned i gruvene, av materialer til forbyggingen, verktøy og ikke minst setteved der det ble brutt med fyrsetting. Mye av dette ble fraktet med de fordringsmidler som sto til disposisjon, men for å spare kostbart og tidkrevende arbeid var det naturligvis fristende rett og slett bare å styrte røffere ting, som setteved, ned gjennom sjakten. Dette ble også gjort. Både fra Røros kobberverk og Sala Sølvverk i Sverige berettes det om bruk av slike metoder. Kanskje var ikke dette så uvanlig ved andre verk heller.
Haspelen har trolig vært i bruk så lenge det har vært bergverksdrift i Norge (første dokumentert verk fra ~1490), mens gjøpel først er kjent ved Kongsberg Sølvverk i 1670, og kjerrat antakelig først ved Kvikne kobberverk i 1710.
Med innføring av gjøpel ble menneskekraft erstattet av dyrekraft, og en stor økning i mulig heisehøyde og lastekapasitet. Med kjerraten kom en ytterligere kapasitetsøkning. Det var allikevel ikke slik at den kraftigere maskinen alltid avløste den enklere. Haspel, gjøpel og kjerrat ble brukt side om side både innenfor samme gruvedistrikt og bergverk og noen ganger ved samme gruve – de tekniske behovene avgjorde. Heising av små bergmasser, også fra større dyp, kunne dekkes av en eller flere haspler, mens store masser fra små dyp kunne gjøre det fordelaktig å bruke en mer avansert maskin.,
Kommunikasjonen mellom dagen og fyllorten ble besørget med et såkalt bankefelt. Dette var et lett stangfelt (tynne, sammenlenkede trestenger) som gikk ned gjennom sjakten ”som en klokkestreng” og øverst var forbundet med en hammer som slo på en jernplate. Systemet ble brukt til å signalisere når heisetønnene skulle stanse eller var fulle og skulle heises opp. Når signalet kom nede fra gruven, ble alle bevegelser satt i revers for å heise den fulle tønnen opp og den tomme ned: Haspelknektene måtte sveive den andre veien; hestene i gjøpelen ble snudd for å trekke i motsatt retning og påslippsvannet på kjerraten ble ført over på den andre skovleraden som hadde skovlene vendt motsatt vei.